Mandala og refleksjon til 5. søndag i treenighetstiden: 14. juli 2019
Matt. 18,12-18 Sauen som gikk seg bort. En bror som synder, og menighetens ansvar.
Plutselig kom jeg følelsesmessig inn i det belastende arbeidsforholdet jeg var i for en del år siden. Tilstanden fra mobbingen jeg ble utsatt for som barn kom også tilbake. Jeg kjenner på en ensomhet. Jeg identifiserer meg med den ene sauen, eller den som "en bror" har gjort en synd i mot. Jeg kjenner på det med å bli stående alene. Det å ikke klare å stå opp for meg selv. Langt mindre å be noen om hjelp. Det å ikke klare å "gå til ham og stille ham til ansvar på tomannshånd", jfr. v. 15. og "hvis han ikke hører, skal du ta med deg en eller to andre (...)", v. 16.
Fra veldig tidlig i livet har jeg en erfaring av at det ikke nytter allikevel. En erfaring som jeg først i voksen alder har blitt klar over, og som langt senere har blitt definert som et tilknytningstraume. Mor var ikke tilgjengelig og følelsesmessig tilstede for meg. Hun var den første omsorgsperson, og den som skulle ha vært der. Jeg fikk mat og klær, men ble ikke speilet og møtt følelsesmessig. Jeg ble følelsesmessig forlatt. Ensomheten og redselen var stor. Hun ble på sett og vis den første som "syndet" mot meg. Ordet "å synde" betyr " å bomme på målet". Det er det jeg tenker mor gjorde. Hun bommet på det målet som en mor har, nemlig å gi sitt barn varme, trygghet og omsorg, speile barnet og romme det, slik at det lille barnet på den måten kan lære seg å håndtere sine følelser og de situasjoner som vil oppstå senere i livet.
Et annet traume er mobbingen. Allerede da jeg gikk i barnehagen begynte den. Den tiltok i barneskolen. Jeg ble stående alene. Jeg var mye ensom. Det som skulle være den trygge havnen hjemme var heller ikke så trygg. Det ble mye ensomhet og angst. Men jeg fant min måte å overleve på.
Da jeg kom inn i en veldig belastende arbeidssituasjon mange år senere ble jeg igjen stående alene. Jeg ble en som "min bror gjorde en synd i mot". Jeg stilte ham ikke til ansvar, verken på tomannshånd eller sammen med en eller to andre. Jeg fortsatte å være ensom. Nå var det imidlertid depresjonene som hadde gjort seg gjeldene. Ettersom depresjonen lettet kom angsten, men også et sinne til syne. Et sinne som ga kraft og mulighet til å gå inn i det vanskelige og begynne en omfattende bearbeidingsprosess.
Nå kan jeg fort kjenne på en ensomhetsfølelse. Samtidig kan jeg kjenne en dyp tilhørighet til andre mennesker rundt meg og til det som er større enn oss. Det er noe og noen som leter, som støtter og holder. Noen lytter til mine klynk og mine rop, ser mine tårer og hører min latter, ser smilet i øynene. Jeg er mer og mer i stand til å høre andre forvillede pip i eller utenfor flokken. Jeg veksler mellom ensomhet og tilhørighet, forvillethet og det å kjenne at jeg er hjemme, angst og sinne, oppgitthet og engasjement, mørke og lys. Og det å våge å tro at jeg kan "ta med meg en eller to andre" mennesker som støtte i møte med vanskelige situasjoner. Helt konkret, her og nå. For å håndtere fortid, nåtid og framtid. Det gir håp i hverdagen.
