Sjeleglede: mai 2020

Litt om mandalaene

Som kunstterapeut og prest ønsker jeg å forene en intuitiv, spirituell og ubevisst bildeprosess med den kirkelige bakgrunnen jeg har og de fortellingene som danner grunnlaget for den kristne tro. Mandalaene er verken illustrasjon til bibeltekstene, teologiske tanker eller dogmatiske «sannheter». Jeg er i mitt arbeid med mandalaene ute etter å gi et uttrykk for det som skjer i meg i møte med med bibelteksten. Hva skjer i min kropp og hvilke sansninger får jeg når jeg leser den aktuelle teksten? Hvilke følelser kjenner jeg? Hvilke fantasier oppstår? Hva aktiveres av mitt eget personlige materiale i møte med teksten? Hva skjer når jeg begynner å tegne et intuitivt bilde og følger prosessen?

Det er til tider en sterk prosess. Mandalaene kan bli veldig personlige. Det er godt å arbeide på en intuitiv måte med tekster som bærer mye med seg og som kan oppleves, forståes og tolkes på ulike måter. Jeg ser at min historie og min aktuelle situasjon, min spiritualitet og min åndelige lengsel kommer til uttrykk i mandalaene. Tekstene åpner seg på nye måter og det guddommelige viser seg gjennom den intuitive billedprosessen. Det åpner opp et spirituelt rom i meg.

Jeg viser her en del av mine mandalaer. De ledsages av min egen tekst som kan være en fortelling, en poetisk tekst eller en refleksjon. Av og til kanskje en tolkning ut i fra Jungs analytiske psykologi og/eller av teologisk karakter.

Min inspirasjonskilde er Carl Gustav Jung. Han tegnet en mandala hver morgen i lengre tid. Han brukte også mandalategning i sitt arbeid med pasienter. Ordet mandala er sanskrit og betyr sirkel. Det var C.G. Jung som brakte mandalaen til vesten. Han begynte å bruke dette ordet om sine sirkelrunde bilder. Fra sine mange reiser var det østens mandalaer han mest kunne sammenlikne bildene sine med. Men i stedet for intrikate mønstre slik vi kjenner fra f.eks tibetansk buddhisme er mandalaen i jungiansk forståelse et sirkelrundt bilde som fylles med psykisk innhold. Det er Selvet som uttrykker seg. Mandalaen kan sees på som et symbol på Selvet, altså et symbol på totaliteten av hele vår psyke. Samtidig kan man i følge Jung se på mandalaen som et gudsbilde.

søndag 31. mai 2020

Frykt, fred og glede

Vann, ånd og guddommelig lys

1. pinsedag 2020

Mandala med utgangspunkt i fortellingen om Jesus som etter sin død viser seg for disiplene.
Johannesevangeliets kapittel 20, versene 19-23:

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»

Jeg kjenner en fred. Jeg sitter ute i solskinnet og reflekterer over mandalaen jeg har tegnet. Jeg får en "smooth" fornemmelse. Jeg vet ikke hvilken følelse jeg kjenner på, men jeg kjenner en fred. Jeg blir opptatt av hvilke følelser vi blir vitner til i teksten. Disiplene følte frykt. Frykt er en av de ni grunnleggende følelsene, eller affekter som Tompkins kaller dem i sin affektteori. Hva var det disiplene fryktet? Hva fikk frykten dem til å gjøre? Hva er det frykten får meg til å gjøre?

Frykten får meg til å lukke meg inne. Lukke meg inne i meg selv. Frykten fikk disiplene også til å lukke seg inne, bak stengte dører. Frykten er gjerne slik at den får mennesker til å lukke seg. Til å gå i forsvar. Mennesker opparbeider et forsvar og et forsvarsmønster gjennom barndom og oppvekst. Noen får et så sterk forsvar at det kan kjennes ut som et panser. Noe har fått dem til å måtte leve bak stengte dører. For å overleve. Frykten er instinktiv. Den kommer når vi føler oss truet, kanskje til og med truet på livet.

Jeg lurer på hva det motsatte av frykt er. Jeg tenker at det må være fred. Men fred regnes ikke blant affektene. Fred er kanskje mer en tilstand. Jeg tenker da på fred inni, en ro, harmoni. Eller glede. Det blir lite plass til glede når frykten dominerer. Jeg har levd med mye frykt. Av og til kan det gjøre at det er vanskelig å romme gleden. Men nå kjenner jeg at jeg kan oppleve en ro, en fred - og etterhvert en dyp glede og takknemmelighet. Hva gjorde disiplene glade? Fortellingen i dag viser at de ble glade da de så igjen sin gode venn Jesus. Når noen kommer inn bak fryktens stengte dør og re-spekterer mennesket som er der kan det være mulig å kjenne en fred. Når noen re-spekterer; ser igjen og igjen. Disiplene hadde erfaring med at Jesus re-spekterte dem. Når man møter et menneske eller en god venn som re-spekterer en kan frykten vike til fordel for glede. Da kan man også få puste fritt. Frykten og angsten gjør nemlig noe med pusten vår. Når vi blir redde holder vi pusten. Når man kjenner en fred kan pusten gå fritt. Denne pusten som er vesentlig for alt liv. Den livgivende pusten, livspusten, ånden, vinden som beveger. Roach på hebraisk, pnevma på gresk og spirit på latin. Den hellige ånd.

Frykt, fred og glede, men også vann og ånd. Viktige ord i pinsen. Livsviktig faktisk. Jeg får assosiasjoner til en vanndråpe. Kanskje det er en vanndråpe jeg har tegnet som dagens mandala? Eller en såpeboble; vann med vaskemiddel i? En dråpe eller en boble som består av vann, der den svever i lufta og lyset blir brutt, slik at vakre farger oppstår. Noe lyst, lett og godt. Vann, ånd og guddommelig lys. Renhet. Fred.