"Akkurat nå føler jeg meg veldig liten. Det gjør jeg forresten ganske ofte. Jeg føler meg som en liten prikk. Jeg liker meg ikke her sammen med alle de "store og viktige" menneskene. De trenger seg alltid fremst og i første rekke. Så kommer jeg i andre rekke, eller blir trengt helt bakerst. Jeg tørr ikke å brøyte meg fram slik at jeg også får sett. Da trenger jeg meg på. Men jeg kan klatre opp i et tre! Da er det ingen som kan skyve meg til side. Da får jeg sett, jeg også. Og så har jeg full oversikt over situasjonen. Samtidig er det ingen som ser meg. Et tre er et perfekt gjemmested. Jeg kan sitte å følge med uten at noen "farlige" mennesker ser meg." tenker jeg der jeg står litt bortenfor en folkemengde. "Jeg klatrer opp i det treet der!" tenker jeg når jeg ser det frodige treet med den tjukke stammen. Treet er ikke spesielt høyt, men det er usedvanlig frodig. Og så så tjukk stamme! Og røttene vises godt på bakken. De er sterke og store. De går sikkert milevis av gårde. Jeg klatrer opp ved å stå på de sterke røttene, og holder meg fast i den nederste greina. Jeg får til og med tak i barken som er ru og med gamle sprekker. "Dette treet vitner faktisk om et levd liv." tenker jeg. "Det virker nesten som om det har stått her siden tidenes morgen." Jeg hører treet kremte. "Det har jeg også!" hører jeg. Jeg blir litt forskrekket. Jeg trodde ikke trær kunne snakke! "Bare klyv opp og finn deg ei grein, så skal jeg bære deg." fortsetter treet. Jeg klatrer opp på den nederste greina. Den er akkurat i passe høyde. "Her kan jeg sitte å se ned uten at dem som er under legge merke til meg. Løvverket skjuler meg akkurat, uten at det skygger for utsikten." "Her var det fint!" tenker jeg mens jeg dingler med beina.
"Men nå kommer han! Nå skjer det som jeg klatret hit opp for å se! Et menneske som utstråler en kjærlighet, og som kan lege indre og ytre sår har jeg hørt. Der er han! Han ser helt vanlig ut, jo. Nå kommer han nærmere. Han stopper rett under her! Jeg må sitte helt musestille så jeg ikke brekker noen greiner. Det kan bli katastrofe." Mannen under treet ser seg rundt. Så ser han plutselig opp. "Å nei! tenker jeg. Jeg blir den lille røde prikken. Han ser på meg. Jeg møter et par vennlige øyne. Ja, ikke bare vennlige, men med en enorm stor ømhet og varme. Jeg kan ikke huske at jeg jeg har blitt møtt av et slikt blikk noen gang. Jeg kjenner med en gang en trygghet. Jeg kjenner at jeg begynner å vokse igjen. Fra den lille prikken blir jeg en rund, myk ball. Videre får jeg armer og bein, hender og føtter, hode og ansikt. Jeg blir var håret mitt som blafrer i vinden. Jeg hører vinden rasle i bladene. Jeg kjenner en styrke.
Jeg hører at han sier han vil bo hos meg. "Vil noen virkelig være sammen med meg og overnatte hos meg? Vil han virkelig det?" Jeg blir vanvittig glad og hopper ned fra greina. Men jeg blir redd også. "For tenk om han bare vil utnytte meg? Tenk om han ikke vil like meg? Tenk om han får vite hvem jeg egentlig er? Da vil han sikkert bryte tvert og gå. Men nei, jeg tror egentlig ikke han er slik. Han vil ikke være slik som mange andre. Dette mennesket er så tvers gjennom ekte og nær seg selv at han aldri ville utnytte noen. Han vil aldri i verden se ned på noen. Han kjenner alle menneskers irrganger. Han ser til og med opp til meg."
Vi vandrer sammen hjem til meg mens vi snakker om løst og fast. Det er nesten som om vi skulle ha kjent hverandre hele livet. Jeg kjenenr meg ikke budnet i det hele tatt, slik jeg ofte kan kjenne meg. Når vi kommer inn døra mi, sier han at friheten kommer til meg nå. Alt det som har bundet meg skal løses opp. Alt som gjør at jeg føler meg bortkommen skal slippes. Jeg blir forundret. Jeg har jo ikke fortalt ham hvor ofte jeg føler meg helt bortkommen og ufri. Vi setter oss ned med et glass vin og prater om dette. Han er tilstede og lytter. Han inviterer meg inn i sin trygghet. Vi deler vin, vi deler et rom, og vi deler en virkelighet. Han deler av sin visdom med meg, og jeg viser fram det som bor i meg. Jeg forteller om både den lille røde prikken, og om engasjementet jeg har, det som kan bli til en stor ild som både kan lyse og ødelegge. Jeg kjenner at rommet utvider seg, og at jeg utvider meg. Noe vokser i meg.
Så kjenner jeg at jeg må fordøye dette. Jeg går ut. Det er blitt rolig i byen, og dagens hete har avtatt. Jeg går til det treet jeg klatret opp i tidligere på dagen. Jeg lener meg inntil stammen og lukker øynene. Da hører jeg treet hviske: "Jeg representerer dine røtter, dine sår og merker, din utvikling og dine vekstmuligheter, og din livsutfoldelse. Jeg har stått her fra tidenes morgen. Jeg vil stå her i storm og stille. Jeg vil stå her når det en gang blir en ny himmel og en ny jord. Alle himmelens fugler og alle markens dyr, ja alle levende vesener, kan søke sin tilflukt hos meg, spise av fruktene mine og bruke bladene mine til legedom. Jeg er treet til livet. Du søkte meg og du fikk se og bli sett. Da ble du fri. Du ble igjen levende! Jeg er treet til livet. ja, jeg er livets tre. Jeg står her midt i hagen, midt i verden, midt i din og alles verden." Jeg åpner øynene og ser opp i krona. Jeg sier til treet:"La meg leke i livstreets krone. La meg kjenne at livet er stort!" og jeg kjenner på en stor takknemlighet.
Luk. 19,1-10: Han kom inn i Jeriko og dro gjennom byen. Der var det en mann som het Sakkeus. Han var overtoller og svært rik. Han ville gjerne se hvem Jesus var, men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst. Da løp han i forveien og klatret opp i et morbærtre for å få se ham på et sted hvor han måtte komme forbi. Og da Jesus kom dit, så han opp og sa til ham: «Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg.» Han skyndte seg da ned og tok imot ham med glede. Men alle som så det, murret og sa: «Han har tatt inn hos en syndig mann.» Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: «Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.» Da sa Jesus til ham: «I dag er frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn. For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.»
