Skyggen
Matt. 18, 1-11 er dagens prekentekst. Det er en nokså krevende tekst, men er også ganske mangfoldig. Det er mye som kan berøre. Jeg viser et bilde jeg tegnet for seks år siden og refleksjoner knyttet til den.
Men først bibelteksten:
Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp. Ve denne verden som lokker til fall! Forførelsene må komme, men ve det mennesket som de kommer fra! Om hånden eller foten din lokker deg til fall, så hugg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå lemlestet eller halt inn til livet enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild. Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet enn å ha begge øyne og kastes i helvetes ild. Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne.
Prester hadde makt - og har makt? - til å definere hva som er en kristen tro eller ikke, og som i sin iver for "saken" dømmer andres tro, erfaringer, spiritualitet og måte å leve på. Det er en erfaring mange mennesker har gjort. Resultatet er at prestene "fører på avveier en av disse små som tror på meg" (v.6). Mennesker blir kastet ut i et helvete. De får sår på sjelen og et probelmatisk forhold til Gud, troen og kirka. Kanskje klarer de å beholde bildet av Jesu nestekjærlighet, men de forlater kirka, og de får sår som kanskje aldri får mulighet for å leges. Alt det bare fordi de ønsker å leve et autentisk liv, leve et liv i pakt med den de er. Leve et liv i frihet. Et liv der kanskje det guddommelige befinner seg i dem selv og i verden rundt dem. Et liv der barnets opprinnelige tillit til seg selv, livet og den andre er viktigere enn frykten og mistilliten. Ikke minst der livskraften og energien - barnets kvaliteter - er til stedet i stedet for fokuset på synd og elendighet. Kanskje er det prester som ikke ser sin egen skygge og projiserer dets innhold på andre. Livskrafte og energien som ikke er lov. Frykten, sinnet, engasjementet, gleden, skammen, egne sår som ubevisst fører til krenkelser og grenseoverskridelser, seksuelt, psykisk eller åndelig. Kanskje har presten selv blitt krenket som barn. Kanskje er det hans skygge. For det kan ofte være en han. Jeg fornemmer at jeg har stått i denne skyggen. Der var det ganske mørkt og kaldt.
Sin egen skygge ser man som kjent ikke. Når man er villig til å gå inn i egen prosess, til å gå innover, til eget liv, i en terapiprosess eller på en utviklingsvei, en individuasjonsprosess, kan skyggen få mulighet til å bli sett på og integrert. Kanskje kan egen sår heles, og faren for å skape sår hos andre reduseres. Det kan være en lang prosess å gå. Kanksje litt ydmykende, og garantert smertefull, men ganske nødvendig. Mange har gått den veien allerede. Mange har vært nødt til å gå den veien. Jeg har selv vært i den prosessen ganske lenge, og kan trygt si at man aldri blir helt ferdig. Det er stadig noe man opplever. Det er stadig noe nytt man bør sette lyset på, noe som bør sees på og intergreres. Forhåpentligvis vil man oppleve at man ikke kaster så stor skygge, og man vil etter hvert oppleve at man blir helere.
