Litt om mandalaene


Som kunstterapeut og prest ønsker jeg å forene en intuitiv, spirituell og ubevisst bildeprosess med den kirkelige bakgrunnen jeg har og de fortellingene som danner grunnlaget for den kristne tro. Mandalaene er verken illustrasjon til bibeltekstene, teologiske tanker eller dogmatiske «sannheter». Jeg er i mitt arbeid med mandalaene ute etter å gi et uttrykk for det som skjer i meg i møte med med bibelteksten. Hva skjer i min kropp og hvilke sansninger får jeg når jeg leser den aktuelle teksten? Hvilke følelser kjenner jeg? Hvilke fantasier oppstår? Hva aktiveres av mitt eget personlige materiale i møte med teksten? Hva skjer når jeg begynner å tegne et intuitivt bilde og følger prosessen?

Det er til tider en sterk prosess. Mandalaene kan bli veldig personlige. Det er godt å arbeide på en intuitiv måte med tekster som bærer mye med seg og som kan oppleves, forståes og tolkes på ulike måter. Jeg ser at min historie og min aktuelle situasjon, min spiritualitet og min åndelige lengsel kommer til uttrykk i mandalaene. Tekstene åpner seg på nye måter og det guddommelige viser seg gjennom den intuitive billedprosessen. Det åpner opp et spirituelt rom i meg.


Jeg viser her en del av mine mandalaer. De ledsages av min egen tekst som kan være en fortelling, en poetisk tekst eller en refleksjon. Av og til kanskje en tolkning ut i fra Jungs analytiske psykologi og/eller av teologisk karakter.


Min inspirasjonskilde er Carl Gustav Jung. Han tegnet en mandala hver morgen i lengre tid. Han brukte også mandalategning i sitt arbeid med pasienter. Ordet mandala er sanskrit og betyr sirkel. Det var C.G. Jung som brakte mandalaen til vesten. Han begynte å bruke dette ordet om sine sirkelrunde bilder. Fra sine mange reiser var det østens mandalaer han mest kunne sammenlikne bildene sine med. Men i stedet for intrikate mønstre slik vi kjenner fra f.eks tibetansk buddhisme er mandalaen i jungiansk forståelse et sirkelrundt bilde som fylles med psykisk innhold. Det er Selvet som uttrykker seg. Mandalaen kan sees på som et symbol på Selvet, altså et symbol på totaliteten av hele vår psyke. Samtidig kan man i følge Jung se på mandalaen som et gudsbilde.



lørdag 29. november 2025

Inn til det hellige stedet

 

Eventyrlandskapet


1. søndag i adventstiden 30. november 2025

Matteusevangeliet kapittel 21, v.1-11:

1 Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted 2 og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og lei dem hit til meg! 3 Og om noen kommer med spørsmål, skal dere svare: ‘Herren har bruk for dem.’ Da skal han straks sende dem med dere.» 4 Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten:
5 Si til datter Sion:
Se, din konge kommer til deg,
ydmyk er han og rir på et esel
og på trekkdyrets fole.
6 Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt, 7 og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp. 8 Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar greiner av trærne og strødde på veien. 9 Og mengden som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte:
Hosianna, Davids sønn!
Velsignet er han som kommer i Herrens navn!
Hosianna i det høyeste!
10 Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» 11 Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.»


Søndagens fortelling er kanskje ikke en fortelling vi forbinder med jul eller advent. Det er fortellingen om da Jesus red inn i Jerusalem på den dagen som vi har kalt palmesøndag. Men når denne teksten dukker opp nå, hva er det som fester seg hos meg? Hvordan vil et bilde se ut når jeg begynner å tegne uten å tenke for mye på hva det skal bli, når jeg lar bildet og den kreative prosessen få utfolde seg? Og hva opplever jeg i bildet når jeg ser på det jeg har tegnet? Hva ser jeg og hva legger jeg merke til? Hvilke assosiasjoner får jeg og hvor kan det lede meg?

Jeg ser et håpefullt bilde. Det er et bilde jeg kan gå inn i og fantasere. Ja, det leder tanken til noe jeg har sett før og lest før, nemlig i fantacylitteraturen. Blikket mitt leder meg nemlig til den figuren som er nederst til høyre i bildet. Jeg så med en gang den dukket opp at det er en port inn til noe. Porten er omkranset av levende vekster, og jeg syns det lyser på den andre siden av porten. Det er tiltrekkende. Jeg får lyst til å gå inn gjennom porten. På denne siden av porten er fargene dominert av hvitt. Det er mye farge som ligger under det hvite, men det hvite har lagt seg som et teppe over landskapet og fargene der. Det får meg til å kjenne at det er noe som er kaldt, og at det er noe som er frosset. Porten står der og inviterer til å gå inn gjennom den. Den inviterer til å gå inn til det lyse og varme, til et sted der det vokser og gror, til et sted som gir vekst, godhet og varme. Hva slags sted er det? Siden det er helt i begynnelsen av advent og det snart er 1. desember får jeg assosiasjoner til NRK sin julekalender som gikk for noen ar siden, nemlig Snøfall. Barna kunne gå inn gjennom en dør fra den kalde og mørke vinteren til en lys og varm sommer. Det kan se ut som et magisk skifte. Det er en dypt symbolsk framstilling av hvordan man kan oppleve virkeligheten med kulde og mørke, varme og lys, motløshet og mot. ondskap og godhet, fiendskap og fellesskap, håpløshet og håp. Også tidligere i litteratur og film har vi sett noe liknende. C. S. Lewis har i Løven, heksa og klesskapet i Narniaserien latt barna tre inn i en annen virkelighet gjennom et klesskap. Det er en virkelighet som er full av symboler og symbolske hendelser. Det er en indre virkelighet som der utspiller seg. I den virkeligheten utspiller kampen mellom det gode og det onde seg, og løven Aslan vinner tilslutt. Begge disse assosiasjonene gir en klang til bildet mitt. Kanskje opplever jeg virkeligheten som litt tilfrosset, med ensomhet og kulde? Jeg får en opplevelse av at jeg muligens psykisk sett står i den litt kalde og tilfrosne verden. Kanskje er det noe i meg som er tilfrosset? Jeg ser i bildet at det er farger under det hvite. Det er farger og varme der et sted. Det var der før det ble tilfrosset. Kanskje kan jeg prøve å gå inn gjennom porten? Psykisk sett gå til et sted som gir meg varme og muligheter for vekst? Porten kan symbolsk sett stå for en overgang eller en åpning. En åpning til noe nytt. Kanskje det også er en åpning til meg selv? Eller til deler av meg selv som gir mer vitalitet, styrke og kraft? Eller til det hellige stedet som finnes i meg? For det var inn til Jerusalem Jesus red. Jerusalem - det hellige stedet for jødene. Byen, stedet, som lyste av gull og Guds nærvær. Byen og stedet som skulle representere all Guds godhet og styrke. Tempelet var det synlige tegnet på dette. Bildet jeg har tegnet inviterer meg til å gå inn gjennom porten, til det stedet som lyser og viser Gud i meg. Til det stedet der jeg kan tines opp av solen, varme meg ved glørne, og vokse og gro. Til det stedet der snø og hat kan smelte, der fargene kan tre fram, der gullet i meg trer fram. Der livet trer fram og vinner.