Sjeleglede: mars 2019

Litt om mandalaene

Som kunstterapeut og prest ønsker jeg å forene en intuitiv, spirituell og ubevisst bildeprosess med den kirkelige bakgrunnen jeg har og de fortellingene som danner grunnlaget for den kristne tro. Mandalaene er verken illustrasjon til bibeltekstene, teologiske tanker eller dogmatiske «sannheter». Jeg er i mitt arbeid med mandalaene ute etter å gi et uttrykk for det som skjer i meg i møte med med bibelteksten. Hva skjer i min kropp og hvilke sansninger får jeg når jeg leser den aktuelle teksten? Hvilke følelser kjenner jeg? Hvilke fantasier oppstår? Hva aktiveres av mitt eget personlige materiale i møte med teksten? Hva skjer når jeg begynner å tegne et intuitivt bilde og følger prosessen?

Det er til tider en sterk prosess. Mandalaene kan bli veldig personlige. Det er godt å arbeide på en intuitiv måte med tekster som bærer mye med seg og som kan oppleves, forståes og tolkes på ulike måter. Jeg ser at min historie og min aktuelle situasjon, min spiritualitet og min åndelige lengsel kommer til uttrykk i mandalaene. Tekstene åpner seg på nye måter og det guddommelige viser seg gjennom den intuitive billedprosessen. Det åpner opp et spirituelt rom i meg.

Jeg viser her en del av mine mandalaer. De ledsages av min egen tekst som kan være en fortelling, en poetisk tekst eller en refleksjon. Av og til kanskje en tolkning ut i fra Jungs analytiske psykologi og/eller av teologisk karakter.

Min inspirasjonskilde er Carl Gustav Jung. Han tegnet en mandala hver morgen i lengre tid. Han brukte også mandalategning i sitt arbeid med pasienter. Ordet mandala er sanskrit og betyr sirkel. Det var C.G. Jung som brakte mandalaen til vesten. Han begynte å bruke dette ordet om sine sirkelrunde bilder. Fra sine mange reiser var det østens mandalaer han mest kunne sammenlikne bildene sine med. Men i stedet for intrikate mønstre slik vi kjenner fra f.eks tibetansk buddhisme er mandalaen i jungiansk forståelse et sirkelrundt bilde som fylles med psykisk innhold. Det er Selvet som uttrykker seg. Mandalaen kan sees på som et symbol på Selvet, altså et symbol på totaliteten av hele vår psyke. Samtidig kan man i følge Jung se på mandalaen som et gudsbilde.

tirsdag 26. mars 2019

Maria budskapsdag 24. mars 2019

Livmoren

Mandala og refleksjon knyttet til teksten fra Luk. 1, 39-45 om Maria og Elisabeth på Maria budskapsdag

Elisabet kjente at barnet sparket i magen hennes da Maria kom på besøk til henne og hilste på. Barnet rørte seg inni henne da hun møtte sin slektning og venninne Maria. Noe rører seg inni oss når vi møter et annet menneske. Noe rører seg inni oss når det blir et menneskemøte, et ekte møte. Da berøres vi, og noe rører seg. Vi kan kjenne liv inni oss. Eller at noe blir vekket til live. Når vi møter en annen i et ekte og likeverdig møte, slik jeg kan tenkte meg at Maria og Elisabet gjorde, kan noe nytt få vokse fram. Kanskje merkes det ikke ennå, men siden kan dette nye bli født. Slik Maria ikke kjente at hun var gravid ennå fordi hun nettopp hadde fått vite det. Eller, slik som hos Elisabet, at det merkes, sees og kjennes. Noe sparker og er snart klart for å fødes.

Livmoren kan være ett symbol for det nye som skal komme; nye impulser, livskrefter, et nytt liv. Egget er et annet symbol. Egget skal klekkes, og ut kommer et nytt liv, et nytt liv som skal ut i verden på egne vinger. Men det nye må modnes og bli klart før det kan klekkes, eller før det fødes. En graviditet tar 9 måneder; en tid der fosteret, det nye livet, utvikles til livet utenfor livmoren. Etter fødselen er det nye, lille livet helt avhengig av morens varme og omsorg. Det må næres og pleies. Det lille barnet, den nye livsimpulsen, må taes vare på. Det er noe verdifullt, noe helt unikt og umistelig. Livet blir en berikelse.

mandag 11. mars 2019

1. søndag i fastetiden 10. mars 2019

Mandala 1. s. i fastetiden Jesus og vennene hans

JESUS OG VENNENE HANS

Fortelling til 1. søndag i fastetiden 2019 med utgangspunkt i Matt. 26,36-45 I Getsemane

Jesus er sammen med vennene sine. Eller det vil si de han trodde var vennene. Han er i en spesiell fase i livet sitt. Han er noen og tretti år og trives godt med livet. Han har møtt mange mennesker med spennende historier å fortelle. Han har vært vitne til mange sterke historier. Han har lyttet og sett, han har tatt imot. Han har tatt imot det folk har hatt behov for å dele, han har sett dem og reist dem opp. Reist dem opp til et verdig liv, til et helt liv. Han har også undervist om Gudsriket, om kjærligheten og om det gode liv. Han har vært sint på dem som har undertrykt andre og som har latt regler og normer styre framfor å se menneskene. Han har pekt på den guddommelige kilden som er i alle, rundt alle og mellom mennesker. Han har vist den guddommelige kjærligheten til de menneskene han har møtt. Han har latt seg gjennomstrømme av den og latt det guddommelige lyset skinne fra sitt indre, fra det som er forbundet med det som er større, fra det som er kjernen, essensen, ja fra sitt Selv. Han har vært i kontakt med både sine sterke, rå og handlende sider, den maskuline siden i seg, og sine evner til å ta i mot, støtte og holde, til å lytte både innover og utover, den feminine siden i seg. Av og til har han måttet trekke seg tilbake. Bare være for seg selv, i kontakt med sitt indre og den guddommelige kraften i seg og rundt seg. Av og til ville han være sammen med de tre aller nærmeste kompisene Peter, Johannes og Jakob. Andre ganger ville han være sammen med den faste vennegjengen sin. Det har vært godt og nødvendig for ham å ha disse oasene av tid sammen med seg selv og sine venner.

Det er en brokete gjeng Jesus er sammen med. Alle har sine historier. Nå har de vært sammen og vandret med hverandre gjennom lang tid. De har formet hverandre, men de har fått lov til å ha hver sine karaktertrekk. Peter er den typisk impulsive. Han ville til og med bygge én hytte til dem hver da Moses og Elia viste seg på fjellet sammen med Jesus. Han handler før han tenker. Mens andre, slik som Tomas, tenker og tviler. Han er sanselig. Han må ta og kjenne på. Han sanser det guddommelige, han sanser det guddommelige gjennom å se, høre, lukte, smake og ikke minst ta på med fingrene.

Nå er Jesus sammen med dem alle. Han vet at nå er livet hans snart slutt. Han vet at han skal inn i lidelsen og ned i det mørke, ned til dødsriket. Han trenger at noen er med ham i prosessen. Han ser på sirkelen av sine venner. Hva ser han? Rett overfor ham ser han to av dem. Den ene ser med et uttrykksløst ansikt, nærmest et steinansikt, på ham, mens den andre har vendt seg bort og sitter med ryggen til. Ved siden av ham ser han Tomas, som også blir kalt tvillingen. Han viser sine to ansikter. En av de andre er skikkelig sur. Han er overlegen og sur på Tomas, men han er mest av alt sur på alt og alle. Karen ved siden av ser til venstre for seg. Der sitter det to stykker med tørkle på hodet. Den ene har surret et rødt bånd rundt toppen av det lange oppsatte håret. Den andre ser på Jesus. De venter i spenning på hva Jesus vil si. Den som sitter til venstre for Jesus har også snudd seg med ryggen til fellesskapet. «Jeg går» tenker han (eller er det hun?). De fire andre følger med i hva som skjer. De er opptatt av ham med steinansiktet. Han ene er litt på hugget. Øynene og kinnene gløder av sinne, mens han ved siden av beholder sin avmålte og kjølige tone. To kompiser prøver å snakke med steinansiktet. For det ligger noe bak. Det er noe som er forsteinet. Mon tro hva det er han har opplevd som har gjort at han har måttet skjule seg bak et steinansikt, at han ikke tørr å vise noe av seg selv? Han ser over på Jesus. Underlig nok klarer Jesus å ha oppmerksomheten rettet mot alle, og nå ser han spesielt på steinansiktet. Selv om han er god til å se bak masken så er han avhengig av kommunikasjon med den enkelte. Han lurer på hva steinansiktet nå strever med. Kan det være sjalusi? Kan det være redsel? Eller kanskje er han trist og lei seg? Kanskje han inni seg fornemmer noe? At noe skal skje? Kanskje hans sjel også er tynget til døden av sorg? Mens de andre ikke fanger opp undertonen og hva som er i ferd med å skje? At sviket, lidelsen og døden ligger på lur. De andre er ikke oppmerksomme og våkne nok til å se hva som skjer på det dypere plan. De skjønner ikke noe av dette. Men Jesus vet at det er et livslangt prosjekt å se i sitt indre hva det guddommelige viser, klare å lytte til budskapet og sette det ut i livet. En dag skal vennene hans få erfare dette. Når han har overgitt seg, overgitt seg til det som er. Til tomheten og mørke, til fylden og livet.