Litt om mandalaene


Som kunstterapeut og prest ønsker jeg å forene en intuitiv, spirituell og ubevisst bildeprosess med den kirkelige bakgrunnen jeg har og de fortellingene som danner grunnlaget for den kristne tro. Mandalaene er verken illustrasjon til bibeltekstene, teologiske tanker eller dogmatiske «sannheter». Jeg er i mitt arbeid med mandalaene ute etter å gi et uttrykk for det som skjer i meg i møte med med bibelteksten. Hva skjer i min kropp og hvilke sansninger får jeg når jeg leser den aktuelle teksten? Hvilke følelser kjenner jeg? Hvilke fantasier oppstår? Hva aktiveres av mitt eget personlige materiale i møte med teksten? Hva skjer når jeg begynner å tegne et intuitivt bilde og følger prosessen?

Det er til tider en sterk prosess. Mandalaene kan bli veldig personlige. Det er godt å arbeide på en intuitiv måte med tekster som bærer mye med seg og som kan oppleves, forståes og tolkes på ulike måter. Jeg ser at min historie og min aktuelle situasjon, min spiritualitet og min åndelige lengsel kommer til uttrykk i mandalaene. Tekstene åpner seg på nye måter og det guddommelige viser seg gjennom den intuitive billedprosessen. Det åpner opp et spirituelt rom i meg.


Jeg viser her en del av mine mandalaer. De ledsages av min egen tekst som kan være en fortelling, en poetisk tekst eller en refleksjon. Av og til kanskje en tolkning ut i fra Jungs analytiske psykologi og/eller av teologisk karakter.


Min inspirasjonskilde er Carl Gustav Jung. Han tegnet en mandala hver morgen i lengre tid. Han brukte også mandalategning i sitt arbeid med pasienter. Ordet mandala er sanskrit og betyr sirkel. Det var C.G. Jung som brakte mandalaen til vesten. Han begynte å bruke dette ordet om sine sirkelrunde bilder. Fra sine mange reiser var det østens mandalaer han mest kunne sammenlikne bildene sine med. Men i stedet for intrikate mønstre slik vi kjenner fra f.eks tibetansk buddhisme er mandalaen i jungiansk forståelse et sirkelrundt bilde som fylles med psykisk innhold. Det er Selvet som uttrykker seg. Mandalaen kan sees på som et symbol på Selvet, altså et symbol på totaliteten av hele vår psyke. Samtidig kan man i følge Jung se på mandalaen som et gudsbilde.



tirsdag 26. mars 2019

Maria budskapsdag 24. mars 2019

Livmoren


Mandala og refleksjon knyttet til teksten fra Luk. 1, 39-45 om Maria og Elisabeth på Maria budskapsdag

Elisabet kjente at barnet sparket i magen hennes da Maria kom på besøk til henne og hilste på. Barnet rørte seg inni henne da hun møtte sin slektning og venninne Maria. Noe rører seg inni oss når vi møter et annet menneske. Noe rører seg inni oss når det blir et menneskemøte, et ekte møte. Da berøres vi, og noe rører seg. Vi kan kjenne liv inni oss. Eller at noe blir vekket til live. Når vi møter en annen i et ekte og likeverdig møte, slik jeg kan tenkte meg at Maria og Elisabet gjorde, kan noe nytt få vokse fram. Kanskje merkes det ikke ennå, men siden kan dette nye bli født. Slik Maria ikke kjente at hun var gravid ennå fordi hun nettopp hadde fått vite det. Eller, slik som hos Elisabet, at det merkes, sees og kjennes. Noe sparker og er snart klart for å fødes.

Livmoren kan være ett symbol for det nye som skal komme; nye impulser, livskrefter, et nytt liv. Egget er et annet symbol. Egget skal klekkes, og ut kommer et nytt liv, et nytt liv som skal ut i verden på egne vinger. Men det nye må modnes og bli klart før det kan klekkes, eller før det fødes. En graviditet tar 9 måneder; en tid der fosteret, det nye livet, utvikles til livet utenfor livmoren. Etter fødselen er det nye, lille livet helt avhengig av morens varme og omsorg. Det må næres og pleies. Det lille barnet, den nye livsimpulsen, må taes vare på. Det er noe verdifullt, noe helt unikt og umistelig. Livet blir en berikelse.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar