Livmoren
Elisabet kjente at barnet sparket i magen hennes da Maria kom på besøk til henne og hilste på. Barnet rørte seg inni henne da hun møtte sin slektning og venninne Maria. Noe rører seg inni oss når vi møter et annet menneske. Noe rører seg inni oss når det blir et menneskemøte, et ekte møte. Da berøres vi, og noe rører seg. Vi kan kjenne liv inni oss. Eller at noe blir vekket til live. Når vi møter en annen i et ekte og likeverdig møte, slik jeg kan tenkte meg at Maria og Elisabet gjorde, kan noe nytt få vokse fram. Kanskje merkes det ikke ennå, men siden kan dette nye bli født. Slik Maria ikke kjente at hun var gravid ennå fordi hun nettopp hadde fått vite det. Eller, slik som hos Elisabet, at det merkes, sees og kjennes. Noe sparker og er snart klart for å fødes.
Livmoren kan være ett symbol for det nye som skal komme; nye impulser, livskrefter, et nytt liv. Egget er et annet symbol. Egget skal klekkes, og ut kommer et nytt liv, et nytt liv som skal ut i verden på egne vinger. Men det nye må modnes og bli klart før det kan klekkes, eller før det fødes. En graviditet tar 9 måneder; en tid der fosteret, det nye livet, utvikles til livet utenfor livmoren. Etter fødselen er det nye, lille livet helt avhengig av morens varme og omsorg. Det må næres og pleies. Det lille barnet, den nye livsimpulsen, må taes vare på. Det er noe verdifullt, noe helt unikt og umistelig. Livet blir en berikelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar