Litt om mandalaene


Som kunstterapeut og prest ønsker jeg å forene en intuitiv, spirituell og ubevisst bildeprosess med den kirkelige bakgrunnen jeg har og de fortellingene som danner grunnlaget for den kristne tro. Mandalaene er verken illustrasjon til bibeltekstene, teologiske tanker eller dogmatiske «sannheter». Jeg er i mitt arbeid med mandalaene ute etter å gi et uttrykk for det som skjer i meg i møte med med bibelteksten. Hva skjer i min kropp og hvilke sansninger får jeg når jeg leser den aktuelle teksten? Hvilke følelser kjenner jeg? Hvilke fantasier oppstår? Hva aktiveres av mitt eget personlige materiale i møte med teksten? Hva skjer når jeg begynner å tegne et intuitivt bilde og følger prosessen?

Det er til tider en sterk prosess. Mandalaene kan bli veldig personlige. Det er godt å arbeide på en intuitiv måte med tekster som bærer mye med seg og som kan oppleves, forståes og tolkes på ulike måter. Jeg ser at min historie og min aktuelle situasjon, min spiritualitet og min åndelige lengsel kommer til uttrykk i mandalaene. Tekstene åpner seg på nye måter og det guddommelige viser seg gjennom den intuitive billedprosessen. Det åpner opp et spirituelt rom i meg.


Jeg viser her en del av mine mandalaer. De ledsages av min egen tekst som kan være en fortelling, en poetisk tekst eller en refleksjon. Av og til kanskje en tolkning ut i fra Jungs analytiske psykologi og/eller av teologisk karakter.


Min inspirasjonskilde er Carl Gustav Jung. Han tegnet en mandala hver morgen i lengre tid. Han brukte også mandalategning i sitt arbeid med pasienter. Ordet mandala er sanskrit og betyr sirkel. Det var C.G. Jung som brakte mandalaen til vesten. Han begynte å bruke dette ordet om sine sirkelrunde bilder. Fra sine mange reiser var det østens mandalaer han mest kunne sammenlikne bildene sine med. Men i stedet for intrikate mønstre slik vi kjenner fra f.eks tibetansk buddhisme er mandalaen i jungiansk forståelse et sirkelrundt bilde som fylles med psykisk innhold. Det er Selvet som uttrykker seg. Mandalaen kan sees på som et symbol på Selvet, altså et symbol på totaliteten av hele vår psyke. Samtidig kan man i følge Jung se på mandalaen som et gudsbilde.



mandag 15. april 2019

Palmesøndag 14. april 2019



Mandala og refleksjon til palmesøndag 14. april 2019
Joh. 12,1-13: Jesus blir salvet i Betania + Inntoget i Jerusalem

Hun smører føttene mine. Jeg kjenner den myke og vare berøringen av hendene hennes. Hun varmer og masserer, masserer og varmer. Trykker varsomt på enkelte punkter. Det berører. Det er som om noe slipper taket. En uro? En uro for alt som ligger foran? En dødsangst? Redsel for lidelsen? Jeg gjør meg sårbar. Det er slik det er å være menneske. Og nå sitter hun her og smører, masserer og berører føttene mine. De føttene som om litt vil bli blodige. Ikke fordi jeg har gjort noe galt, men fordi de mangler innsikt. Jeg gjør meg sårbar, og jeg vil bli såret. Jeg kommer til å måtte gå inn i lidelsen og mørket. Jeg kommer til å stige opp igjen. Det vet jeg nå - på denne siden av mørket. Men vet jeg det når jeg er der nede - i underverden, i dødsriket, i gudsforlattheten, i depresjonen? Nå begynner jeg å kjenne duften av salven hun bruker. Den er beroligende. Jeg kjenner at uroen begynner å slippe taket. Hun fortsetter å massere. Det gjør godt. Hun er helt tilstede i det hun gjør. Jeg synker inn i en underlig ro. Duften har fylt hele huset. Jeg er omsluttet av duften og av nærværet. Hennes nærvær - og mitt nærvær. Vi er nærværende. Vi er i øyeblikket. Vi er i kontakten. Det er meg og henne - og rommet i mellom. Hennes hender - masserer og berører mine føtter - sårbare. Hender som berører føtter. De hendene som gir omsorg til de føttene som snart skal gå en vei. Men akkurat nå er det bare hender og føtter som møtes - og to par øyne. Hjerter som slår. Vi er omsluttet - av duften, av nærværet, av det guddommelige. Ja, for det er det det er: Et guddommelig nærvær. Et nærvær som er så utrolig vakkert. Så vart og sterkt på samme tid. Duften av det hellige. Nærværet av det guddommelige. Lyset fra det indre. Kjærligheten i hendene. Visdommen i hjertet. Det er noe dypt autentisk. Det er noe som bare er. Fordi vi bare er? Fordi jeg er? Fordi jeg er den jeg er, den som er, den værende? 
Lagt inn av kl.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)