Lyset i det indre

 

Gudslyset

Sist søndag (14/11-2021 - 25. søndag i treenighetstiden) var det teksten om Jesus som går på vannet som var prekentekst i kirken. Hvordan kan den teksten forståes i dag? Eller som jeg er opptatt av: Hvordan er møtet mellom denne teksten og mitt liv, og hvordan ser dette møtet ut når jeg tegner eller maler det? Hva kan det bildet som da oppstår fortelle?

Du kjenner kanskje teksten, men jeg gjengir den her: "Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Da kvelden kom, var han der alene. Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Da disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de skrekkslagne. «Det er et gjenferd!» sa de og skrek av angst. Men i det samme talte Jesus til dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»
     Da sa Peter til ham: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og ropte: «Herre, berg meg!» Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?» Så steg de opp i båten, og vinden stilnet. Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn!» Da de var kommet over, la de til land ved Gennesaret." (Matt. 14,22-34)

Det første jeg la merke til i teksten var ordet motvind (jeg tenkte da ikke på vindkraft og vindturbiner). I teksten står det videre at Peter var redd da han så hvor hardt det blåste. Kvelden kom, og det ble natt (den 4. nattevakt = kl. 3-6).  Det betyr at det var mørkt. Dette kan være beskrivelser av, ikke bare vær og vind og døgnets rytme, men av en indre psykisk virkelighet. Det er ord og begreper som vi kan bruke for å beskrive det å streve eller å slite psykisk. Man er ute i hard vær, man står i motvind, det blåser hardt. Kanskje det til å med stormer i en eller rundt en. Det er mørkt. Man kan oppleve sjelens mørke natt. Og vi kan gjenkjenne følelsen Peter får. Han blir redd. Redsel er én av de ni grunnleggende følelsene (emosjonene) vi mennesker kan kjenne på. 

Jeg har kjent på hvor hardt det kan blåse. Det at jeg la merke til ordet "motvind" sier noe om at jeg opplever at jeg har stått i motvind en stund nå. Det har til og med stormet inni meg. Det har vært en fin dag, men så kom motvinden og bølgene. Den verste stormen har lagt seg nå, men det er fortsatt mye som er i bevegelse. Mange følelser. Mange sterke følelser. Jeg er redd kvelden og natten kommer. Mørket. Tristheten og ensomheten. Sorgen og redselen. Smerten som ligger under. I bildet mitt kan smerten skimtes som det røde i bølgene. Jeg så ikke det røde komme fram i bildet før jeg fotograferte det. Slik er det i livet mitt også. Under de urolige bølgene i meg og under sinnet, ligger smerten. 

Bildet viser en mørk himmel. Men så er det lyst der framme i horisonten. Det bringer håp om framtiden. Bildet viser at det er gult lys i midten. I sentrum av sirkelen er det lys. I sentrum i meg, innerst inni meg er det lys. Det er lys i mitt indre. Gudslyset. Gud i meg - eller Kristus i meg. Selvet. "Vær ikke redd!" sier det. "Det er mørkt og det blåser, men det vil bli en morgen. Det vil bli bedre tider. Det er håp. Mitt Selv kommer meg i møte. Jeg merker at bare det å lage denne mandalaen (Jung sier at en mandala kan sees på som et gudsbilde), roer meg ned. Midt i kaoset, både det følelsesmessige og det fysiske kaoset som fyller livet mitt nå, blir jeg minnet på lyset og roen det gir å uttrykke meg i bilder, og denne unike koblingen som skapes mellom datidens tekster, nåtidens ytre situasjon og mitt indre landskap, og symbolene som dukker opp som en bro eller et bindeledd mellom disse. For meg er det slik bibeltekstene, eller andre mytologiske og symbolske fortellinger, gir mening.