Fortellingen idag er en fortelling om helbredelse. Det er en fortelling om det å være syk, langvarig syk. Det er en fortelling om vann, og om vannets bevegelse. Og fysisk bevegelse og følelsenes bevegelse. Og det å bli beveget av et annet menneske.
La meg først gjengi fortellingen fra Johannesevangeliet:
Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. *De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde. Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk. Men det var sabbat denne dagen, 10 og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: ‘Ta båren din og gå!’» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk. (Joh. 5, 1-15)
Bildet av en malstrøm dukker opp. Det å bli virvlet ned, i havets dyp. Slukt ned. Dratt ned mot min vilje. Det lukker seg over meg. Jeg er i dypet. Men jeg blir ikke kvalt. Jeg drukner ikke. Det blir bare veldig kaldt og dunkelt. Vannet former seg rundt meg, det omslutter meg. Omtrent som om jeg er i fostervannet.
Jeg er i sjelens dyp. Gang på gang blir jeg dradd ned. Jeg kommer opp til overflata. Er oppe og surfer på bølgene, før jeg igjen blir dradd ned. Vannet lukker seg rundt meg og jeg blir et foster. Avhengig av strålene som tross alt kommer ned gjennom vannet. Jeg er avhengig av næring og varme fra noe annet enn meg selv. Men hvem det er som gir meg næring denne gangen vet jeg ikke. Jeg er alene der nede i dypet. Utenfor hører jeg stemmene fra andre mennesker. Jeg er på en merkelig måte omsluttet av noe. På en merkelig måte er det noe som er trygt. Kanskje fordi det er så kjent? Mannen som hadde vært syk i 38 år lot seg bevege av Jesus. Jeg lar meg lett bevege av andre mennesker, både på godt og vondt. Salmisten i Det gamle testamentet klaget: "Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for alltid?". Hvor lenge skal jeg være i dypet? Jeg vet at jeg ikke er glemt. Jeg kjenner meg ikke glemt. Men jeg lurer: Hvem eller hva er det som kan få beveget meg opp denne gangen? Opp fra dypet, opp fra vannet, slik at jeg er oppe og står - også denne gang? Det er ikke så lett å vite. Ikke nå. Men kanskje jeg ser det senere.
