Litt om mandalaene


Som kunstterapeut og prest ønsker jeg å forene en intuitiv, spirituell og ubevisst bildeprosess med den kirkelige bakgrunnen jeg har og de fortellingene som danner grunnlaget for den kristne tro. Mandalaene er verken illustrasjon til bibeltekstene, teologiske tanker eller dogmatiske «sannheter». Jeg er i mitt arbeid med mandalaene ute etter å gi et uttrykk for det som skjer i meg i møte med med bibelteksten. Hva skjer i min kropp og hvilke sansninger får jeg når jeg leser den aktuelle teksten? Hvilke følelser kjenner jeg? Hvilke fantasier oppstår? Hva aktiveres av mitt eget personlige materiale i møte med teksten? Hva skjer når jeg begynner å tegne et intuitivt bilde og følger prosessen?

Det er til tider en sterk prosess. Mandalaene kan bli veldig personlige. Det er godt å arbeide på en intuitiv måte med tekster som bærer mye med seg og som kan oppleves, forståes og tolkes på ulike måter. Jeg ser at min historie og min aktuelle situasjon, min spiritualitet og min åndelige lengsel kommer til uttrykk i mandalaene. Tekstene åpner seg på nye måter og det guddommelige viser seg gjennom den intuitive billedprosessen. Det åpner opp et spirituelt rom i meg.


Jeg viser her en del av mine mandalaer. De ledsages av min egen tekst som kan være en fortelling, en poetisk tekst eller en refleksjon. Av og til kanskje en tolkning ut i fra Jungs analytiske psykologi og/eller av teologisk karakter.


Min inspirasjonskilde er Carl Gustav Jung. Han tegnet en mandala hver morgen i lengre tid. Han brukte også mandalategning i sitt arbeid med pasienter. Ordet mandala er sanskrit og betyr sirkel. Det var C.G. Jung som brakte mandalaen til vesten. Han begynte å bruke dette ordet om sine sirkelrunde bilder. Fra sine mange reiser var det østens mandalaer han mest kunne sammenlikne bildene sine med. Men i stedet for intrikate mønstre slik vi kjenner fra f.eks tibetansk buddhisme er mandalaen i jungiansk forståelse et sirkelrundt bilde som fylles med psykisk innhold. Det er Selvet som uttrykker seg. Mandalaen kan sees på som et symbol på Selvet, altså et symbol på totaliteten av hele vår psyke. Samtidig kan man i følge Jung se på mandalaen som et gudsbilde.



mandag 31. januar 2022

I malstrømmen og vannets dyp

Malstrøm


30. januar 2022 (5. søndag i åpenbaringstiden)

Fortellingen idag er en fortelling om helbredelse. Det er en fortelling om det å være syk, langvarig syk. Det er en fortelling om vann, og om vannets bevegelse. Og fysisk bevegelse og følelsenes bevegelse. Og det å bli beveget av et annet menneske.

La meg først gjengi fortellingen fra Johannesevangeliet:

Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. *De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde. Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk. Men det var sabbat denne dagen, 10 og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.»  Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: ‘Ta båren din og gå!’» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk. (Joh. 5, 1-15)

Bildet av en malstrøm dukker opp. Det å bli virvlet ned, i havets dyp. Slukt ned. Dratt ned mot min vilje. Det lukker seg over meg. Jeg er i dypet. Men jeg blir ikke kvalt. Jeg drukner ikke. Det blir bare veldig kaldt og dunkelt. Vannet former seg rundt meg, det omslutter meg. Omtrent som om jeg er i fostervannet.  

Jeg er i sjelens dyp. Gang på gang blir jeg dradd ned. Jeg kommer opp til overflata. Er oppe og surfer på bølgene, før jeg igjen blir dradd ned. Vannet lukker seg rundt meg og jeg blir et foster. Avhengig av strålene som tross alt kommer ned gjennom vannet. Jeg er avhengig av næring og varme fra noe annet enn meg selv. Men hvem det er som gir meg næring denne gangen vet jeg ikke.  Jeg er alene der nede i dypet. Utenfor hører jeg stemmene fra andre mennesker. Jeg er på en merkelig måte omsluttet av noe. På en merkelig måte er det noe som er trygt. Kanskje fordi det er så kjent? Mannen som hadde vært syk i 38 år lot seg bevege av Jesus. Jeg lar meg lett bevege av andre mennesker, både på godt og vondt. Salmisten i Det gamle testamentet klaget: "Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for alltid?". Hvor lenge skal jeg være i dypet? Jeg vet at jeg ikke er glemt. Jeg kjenner meg ikke glemt. Men jeg lurer: Hvem eller hva er det som kan få beveget meg opp denne gangen? Opp fra dypet, opp fra vannet, slik at jeg er oppe og står - også denne gang? Det er ikke så lett å vite. Ikke nå. Men kanskje jeg ser det senere. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar