Å komme hjem

                                    
                                                                   Tittel: Hjem

Bots- og bønnedag, siste helg i oktober 2019

Siste søndag i oktober hvert år er det bots- og bønnedag. Det kan være en litt tung dag fordi den ofte fokuserer på synd og syndserkjennelse. Men bots- og bønnedag ble i år en god og håpefull dag for meg. La meg først gjengi prekenteksten fra Lukasevangeliets 15. kapittel, versene 11-32:

Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.
Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

Dette er teksten om den bortkomne sønnen som vender hjem. Jeg lengter hjem. Jeg lengter hjem til der jeg har røttene mine; til kirka og til Voksen kirke i Oslo. Der fikk jeg kjenne en tilhørighet. Der var jeg aktivt med i speiderarbeidet, først som barn i en patrulje, senere som patruljefører og deretter som leder. Jeg var med å starte Ten Sing kor og var med i ungdomsmiljøet ellers. Jeg deltok i gudstjenester. Jeg var senere med i gudstjenesteutvalg, var tekstleser og nattverdsutdeler. Før jeg begynte å jobbe som prest, ble ordinert til prestetjeneste og flyttet fra Oslo. Et par gode år fulgte før jeg kom i et ødeleggende arbeidsforhold. Jeg klarte ikke lenger å forholde meg til kirka. Jeg klarte ikke å gå på gudstjenester, klarte ikke å være på andre arrangementer. Flere år gikk før jeg begynte å tegne mandalaer ut fra søndagens bibeltekst, der jeg bruker en kunstterapeutisk tilnærming med C.G. Jungs analytiske psykologi som en forståelsesramme. Mange av mandalaene viser et sinne, en opposisjon og ikke minst en sårethet i forhold til kirka. De viser også biter av min tidlige historie. De viser min egen prosess.
    Nå lengter jeg hjem. Hjem til kirka. Jeg har ikke klart å være i kirka, det har vært for smertefullt. Jeg har lett mange steder etter et sted der jeg kan få næring, der jeg kan få utfolde min spiritualitet. Jeg har funnet steder som har vist meg verdifulle skatter i meg selv og andre, som har vist meg det guddommelige i meg og rundt meg. Men jeg lengter hjem. Der jeg har mine røtter. Kirken  - og Voksen kirke som fotografiet på mandalaen viser. Jeg begynner å nærme meg. I mandalaen er det mye grønt. Jeg oppfatter det som vekst og næring, at det ligger et vekstpotensiale der. Noe mørkt er det i bildet. Men det dekker ikke det hele. Kirkegården og gravene er med. Kirken ligger i lyset. Kanskje noe måtte dø før jeg igjen kan begynne å nærme meg? Noe i mine gamle forestillinger? Noe i mitt forhold til kirka? Noe i meg? Kanskje måtte jeg rett og slett gå gjennom en dyp og intens prosess i kjølvannet av mammas død før jeg igjen kan nærme meg? Før noe nytt blir til? Før jeg kan komme hjem igjen - som voksen. Med mer innsikt og med mer tilstedeværelse. Mer hjemme i meg selv.