Å strø salt i såret

                                    
                                                    Sommerfugl i frossent landskap


Allehelgensdag
I går var det Allehelgensdag. Jeg velger å dele en mandala jeg laget i 2015 og teksten jeg skrev til den.

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!  Matt. 5,13-17

Vi skal la lyset skinne, det guddommelige lys. Skinne og stråle ut til menneskene rundt oss. Hvordan gi et billeduttrykk for lys? Ved å bruke gult gir vi ofte lyset og sola en farge. Hvordan gi et billeduttrykk for salt? Ja, hva skjer hvis jeg strør salt i våt maling?

    Uttrykket «å strø salt i såret» dukker opp. Det er vel det kirka i mange tilfeller gjør. I stedet for å være lys i mørket strør den salt i såret. Det såret som man er påført gjennom traumer i barndom og oppvekst, eller de sårene som har kommet i voksen alder eller blitt skapt i møte med kirke og forkynnelse. I stedet for å lege og helbrede opprettholder kirka sårene, ja til og med gjør dem vondere. Det svir når man heller salt i et sår. Et såret menneske kan oppleve at møtet med kirka svir. Det kan gjøre vondt i gamle sår. Medisinen som noen i kirka ønsker å gi er ikke den riktige medisinen. Man renser og helbreder ikke sår med salt. Det bare svir uten å helbrede. Men å rense sår med vann, med lys og luft kan hjelpe.

    Kirka strør salt i mine sår. Det lyset som tross alt skinner fra den og noen mennesker der inne har ikke makt til å helbrede mine sår. Men jeg vet at jeg har et lys inni meg. Et guddommelig lys. Et lys som kan slikke mine sår og smelte det som er frosset fast.

   Etter å ha malt mandalaen, ser jeg et spennende bilde på baksiden. Baksidebildet gir meg en assosiasjon til frost. Jeg ser rim og kjenner en kulde. Jeg kan også skimte en sommerfugl. Jeg gjør sommerfuglen tydeligere. Sommerfuglen hører hjemme om sommeren, ikke når det er rim og frost. Den vil dø av kulde i frosten. Sommerfuglen er for vakker til å dø. Det kommer den til å gjøre om den fortsetter å være i kulda. Sommerfuglen er et oppstandelsessymbol. Den står for forvandling, håp, oppstandelse og nytt liv. Baksidebildet mitt gir kanskje en pekepinn om mine sår? Noen fastfrosne følelser? Kanskje er det en sorg som er frosset: Kan hende er det ikke min sorg, men min mors, eller mormors eller min mormors mor sin sorg? Kanskje er det noe flergenerasjonelt som jeg bærer med meg? En arv? En sorg eller traumer som ikke har blitt satt lys på, og som blir en arvesynd i familien? En sorg, et sår, et traume som kan heles og som kan gjøre meg fri? Sommerfuglen bærer bud om det.

    
   Å strø salt i såret                                      Baksidebilde