Litt om mandalaene


Som kunstterapeut og prest ønsker jeg å forene en intuitiv, spirituell og ubevisst bildeprosess med den kirkelige bakgrunnen jeg har og de fortellingene som danner grunnlaget for den kristne tro. Mandalaene er verken illustrasjon til bibeltekstene, teologiske tanker eller dogmatiske «sannheter». Jeg er i mitt arbeid med mandalaene ute etter å gi et uttrykk for det som skjer i meg i møte med med bibelteksten. Hva skjer i min kropp og hvilke sansninger får jeg når jeg leser den aktuelle teksten? Hvilke følelser kjenner jeg? Hvilke fantasier oppstår? Hva aktiveres av mitt eget personlige materiale i møte med teksten? Hva skjer når jeg begynner å tegne et intuitivt bilde og følger prosessen?

Det er til tider en sterk prosess. Mandalaene kan bli veldig personlige. Det er godt å arbeide på en intuitiv måte med tekster som bærer mye med seg og som kan oppleves, forståes og tolkes på ulike måter. Jeg ser at min historie og min aktuelle situasjon, min spiritualitet og min åndelige lengsel kommer til uttrykk i mandalaene. Tekstene åpner seg på nye måter og det guddommelige viser seg gjennom den intuitive billedprosessen. Det åpner opp et spirituelt rom i meg.


Jeg viser her en del av mine mandalaer. De ledsages av min egen tekst som kan være en fortelling, en poetisk tekst eller en refleksjon. Av og til kanskje en tolkning ut i fra Jungs analytiske psykologi og/eller av teologisk karakter.


Min inspirasjonskilde er Carl Gustav Jung. Han tegnet en mandala hver morgen i lengre tid. Han brukte også mandalategning i sitt arbeid med pasienter. Ordet mandala er sanskrit og betyr sirkel. Det var C.G. Jung som brakte mandalaen til vesten. Han begynte å bruke dette ordet om sine sirkelrunde bilder. Fra sine mange reiser var det østens mandalaer han mest kunne sammenlikne bildene sine med. Men i stedet for intrikate mønstre slik vi kjenner fra f.eks tibetansk buddhisme er mandalaen i jungiansk forståelse et sirkelrundt bilde som fylles med psykisk innhold. Det er Selvet som uttrykker seg. Mandalaen kan sees på som et symbol på Selvet, altså et symbol på totaliteten av hele vår psyke. Samtidig kan man i følge Jung se på mandalaen som et gudsbilde.



torsdag 9. januar 2020

Stjernen og vismannen inni oss.


Matt. 2,1-12 Vismennene hyller Jesus.  Kristi åpenbaringsdag 5. januar 2020

I denne fortellingen om vismennene er det stjernen som blinker seg ut! Stjernen som ledet de vise menn dit de var på vei. En stjerne som lyste og som ledet dem. En klar, lys stjerne som vismennene så. Mye har vært studert og skrevet om denne stjernen, som antakelig var en sammenstilling av to planeter. Det kan være riktig, og fint å vite noe om. Også om hvem disse vismennene var. De var magikere, eller magioi som det heter på gresk. De var antakelig fra Persia og var stjernetydere, eller astrologer. De kunne lese stjernene og tolke hva de kunne bety i menneskenes liv og historie.
  Ettersom jeg leser og arbeider med bibelfortellingene på den måten jeg gjør når jeg tegner mandalaene, og på den måten jobber kunstterapeutisk med fortellingene, får jeg mer og mer tro på at fortellingene vi finner i Bibelen er mytologiske fortellinger.  I hvert fall er de konstruerte for å fortelle noe. Fortellingene formidler noe, de er forkynnelse for å fortelle om Jesus på sin måte. Men jeg tror også at de forteller noe om oss, noe om hver enkelt av oss, og om ulike sider i oss. Slik som en drøm kan forståes som en fortelling eller et drama med et budskap til den som drømmer. Drømmene inneholder mange symboler som kjedes sammen til en sammenhengende fortelling eller historie. Når vi våkner opplever vi at drømmen er veldig reell, og at vi faktisk har drømt om den personen eller det huset eller hendelsen som vi ser i drømmen. Men man kan forstå drømmen på et dypere plan. Hva kan huset symbolisere? Eller den personen vi drømte om? Kan det være en side ved meg selv? Slik tenker jeg om denne bibelfortellingen også. I denne måten å forstå drømmer og tekst på kan det være fruktbart å se på hva man fester oppmerksomheten ved. Hvor er det følelsesmessige høydepunktet? Hva forbinder jeg med det? Hvilke assosiasjoner får jeg?
  I teksten om de tre vise menn er det altså stjernen som blinker seg ut. Kan teksten handle om å se stjernen som leder meg? Se stjernen som er inni meg og som kan lede meg på riktig vei? Også når det er mørkt? At det er en stjerne inni meg? Både når det er lyst, og når det er mørkt. Stjernen er jo der - i rommet uansett om det er natt eller dag. Og at jeg må følge min indre stjerne som vil lede meg på veien dit jeg skal?
  Stjernen viste seg for vismennene da et barn, Jesus, ble født. Kanskje kan man se det som et symbol på at når et menneske blir født begynner stjernen inni oss å lyse?
   Og vismennene? Kan de være et uttrykk for den indre vismannen eller -kvinnen? Vismannen går for å være et arketypisk symbol på den indre instansen som vet, ikke ut fra det rasjonelle, men ut fra nettopp visdommen, klokheten. Den som kan rettlede. Og visdommen  - sofia - er nettopp det kvinnelige prinsipp hos Gud.
   Vår indre vismann vet å følge den indre stjernen - den indre instansen, gudslyset - den veien vi må gå. Min indre vismann eller -kvinne vet å følge den indre stjernen som begynte å lyse da jeg ble født. Jeg oppfordres til å lytte til vismannen!

1 kommentar:

  1. Fin tekst, Eva Sofie. Og spanande prosjekt du har her. Inspirerande å lese. Vil gjerne fyglje deg vidare i bloggen din. Takk for at du deler av din kunnskap og visdom. <3 Og så fint namn du har. Eva Sofie. Det passar på deg! Mi første dokke heitte Sofie. Guds kvinnelege prinsipp.

    SvarSlett