26. januar 2020: Luk.18, 35-43 Den blinde ved Jeriko
Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.
Etter å ha lest teksten la jeg hendene mine over øynene mine. Hva skal jeg tegne i dag, tenkte jeg. Da kom jeg på en sang som vi sang ofte i min ungdomstid:
Öppna mina knutna händer
så at jag kan ta emot
öppna mina slutna ögon
så att jag kan se,
öppna också hela hjärtat
så at jag kan ta emot
livet som du anförtror mig
nu och varje dag.
Sangen var med bevegelser. Først knyttete hender, som så åpnes. Så hendene for øynene, som så tas vekk. Krysse armene over brystet, for så å åpne dem og rekke dem fram, og så rekke armene opp. Da jeg la hendene mine foran øyene i dag husket jeg plutselig på denne bevegelsen i sangen. Eller: Det var kroppen som husket. Kroppen husker! Den husker hvilke bevegelser den har gjort. Gode og vonde. Jeg kjente at det var noe med de knyttede hendene. Jeg begynte å tegne min egen knyttede hånd. Jeg kjente da at det var slitsomt å holde hånden knyttet. Ikke rart at det tar mye krefter å knyte seg, å være lukket, å være forknytt, å ha problemer med tilknytning.
La meg åpne meg og være åpen for det som skjer. La meg våge livet, våge det åpne livet, og våge å leve det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar