Litt om mandalaene


Som kunstterapeut og prest ønsker jeg å forene en intuitiv, spirituell og ubevisst bildeprosess med den kirkelige bakgrunnen jeg har og de fortellingene som danner grunnlaget for den kristne tro. Mandalaene er verken illustrasjon til bibeltekstene, teologiske tanker eller dogmatiske «sannheter». Jeg er i mitt arbeid med mandalaene ute etter å gi et uttrykk for det som skjer i meg i møte med med bibelteksten. Hva skjer i min kropp og hvilke sansninger får jeg når jeg leser den aktuelle teksten? Hvilke følelser kjenner jeg? Hvilke fantasier oppstår? Hva aktiveres av mitt eget personlige materiale i møte med teksten? Hva skjer når jeg begynner å tegne et intuitivt bilde og følger prosessen?

Det er til tider en sterk prosess. Mandalaene kan bli veldig personlige. Det er godt å arbeide på en intuitiv måte med tekster som bærer mye med seg og som kan oppleves, forståes og tolkes på ulike måter. Jeg ser at min historie og min aktuelle situasjon, min spiritualitet og min åndelige lengsel kommer til uttrykk i mandalaene. Tekstene åpner seg på nye måter og det guddommelige viser seg gjennom den intuitive billedprosessen. Det åpner opp et spirituelt rom i meg.


Jeg viser her en del av mine mandalaer. De ledsages av min egen tekst som kan være en fortelling, en poetisk tekst eller en refleksjon. Av og til kanskje en tolkning ut i fra Jungs analytiske psykologi og/eller av teologisk karakter.


Min inspirasjonskilde er Carl Gustav Jung. Han tegnet en mandala hver morgen i lengre tid. Han brukte også mandalategning i sitt arbeid med pasienter. Ordet mandala er sanskrit og betyr sirkel. Det var C.G. Jung som brakte mandalaen til vesten. Han begynte å bruke dette ordet om sine sirkelrunde bilder. Fra sine mange reiser var det østens mandalaer han mest kunne sammenlikne bildene sine med. Men i stedet for intrikate mønstre slik vi kjenner fra f.eks tibetansk buddhisme er mandalaen i jungiansk forståelse et sirkelrundt bilde som fylles med psykisk innhold. Det er Selvet som uttrykker seg. Mandalaen kan sees på som et symbol på Selvet, altså et symbol på totaliteten av hele vår psyke. Samtidig kan man i følge Jung se på mandalaen som et gudsbilde.



søndag 29. mars 2020

Å samle til ett

Å samle til ett i denne koronaens tid


"Samle til ett (de Guds barn som er spredt omkring)" var det som pekte seg ut i dagens prekentekst fra Johannesevangeliets kapittel 11, versene 45-53. Bildet av en jordklode dukket umiddelbart opp inni meg i dag også, slik som forrige søndag. Vi erfarer nå en pandemi. Norge og mange land i verden lukkes ned for å hindre spredning av koronaviruset. Det er en global krise vi står i, og hele verden strever med den samme utfordringen, selv om landene velger litt ulike strategier. Vi ser også at vi alle er vevd sammen på tvers av kommunegrenser og landskaper, landegrenser og verdensdeler. Det er en global krise i en internasjonal tid. Vi ser at vi er globale. Vi er én menneskehet, og vi har én jordklode. Vi er ett. Og nå har vi én felles fiende, nemlig koronaviruset. Det å ha en felles fiende gjør at vi samles til ett. 

"Korona" betyr krone. Virusets navn kommer av hvordan det ser ut. Det har mange utstikkere på overlaten, og disse kan se ut som en krone rundt virusets kropp. Bildet vi nå har sett utallige ganger av viruset fascinerer meg. Mandalaen min i dag kan sees på som en transformasjon av dette viruset. Mandalaen har fått en kjerne som kan representere jordkloden. Jordkloden har fått et beskyttende lag og en krone av utstikkere. Disse utstikkerne har form som hjerter! Hjertene kan representere kjærligheten, godheten, varmen og fellesskapet. Jeg opplever at mennesker står sammen i solidaritet (det er gjerne sånn når det er en ytre fiende som truer), på tvers av grenser - landegrenser, religiøs tro, kjønn, kultur og etnisitet osv. Vi er mer hjemme. Kanskje kommer vi også mer hjem til oss selv, til vår egen kjerne? Kanskje kan vi da også lettere nå ut til andre? Vi må gjøre en innsats for å se og kommunisere med andre. Mange blir "tvunget" til å være mer synlig på digitale flater slik som Facebook. Mange har måttet "hive seg rundt". Jeg opplever at kirka plutselig er blitt mer synlig.  Selv om kirkebyggene er stengt og man ikke kan dra på gudstjeneste, så er kirka blitt mer synlig på Facebook. Biskopene deler refleksjoner, det er lunsjavtale, prester og representanter for menighetene skriver hilsener og refleksjoner, det er ord for natten, ord for dagen, det er lystenning og det er musikk og sang. Samtaler og møter foregår på Zoom, Skype, telefon o.l. For meg er ikke terskelen for å "delta" på dette så høy som å oppsøke den fysiske menigheten. Jeg kan være hjemme hos meg selv - i flere betydninger - samtidig som jeg kan være i fellesskapet. 

Jeg syns jeg fornemmer en tilhørighet og et fellesskap. Jeg tror at noe nytt skal fødes (jfr min refleksjon forrige søndag). En ny oppmerksomhet. En ny oppmerksomhet på oss selv, andre mennesker, verden og jorden vi lever på. Til å se på hvilke verdier vi styrer etter. Til å se tilhørigheten til hverandre og fellesskapet, til å forenes, til å samles, til å samles som én menneskehet, til å samles til ett. Til å samles til ett vi Guds barn som er spredt omkring - på tvers av alle våre grenser. 


Prekenteksten for 4. s. i fastetiden:
"Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham." (Joh. 11,45-53)

søndag 22. mars 2020

Å føde jorden



Maria budskapsdag 22. mars 2020

Den store Mor er gravid. Hun er gravid med jorden - jordkloden - den blå planeten. En hel verden - med alle jordens folkeslag. Et globalt fellesskap. Hun skal føde. Jeg tror det er en ny jordklode som skal fødes, en ny måte å være verden på. Vi står overfor en pandemi. Den verden vi kjenner raser sammen; enkeltmenneskers verden og den globale verden. En maskulin verden. Det oppstår noe nytt, noe nytt blir til, noe nytt skal fødes. En ny verden. Som fødes fra det feminine. Fra dypere verdier.

Kanskje kan Maria sees på som den store Mor, som den guddommelige feminine, og som står i forlengelsen av en lang rekke av feminine guddommer i ulike tradisjoner? Kanskje dagens Maria budskapsdag kan bringe det feminine og de dypere verdier inn i vår religiøse tradisjon og bringe oss tilbake til helheten?


Luk. 1, 26-28: Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne:
          «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.          
          Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn,
          og du skal gi ham navnet Jesus.
          
og du skal gi ham navnet Jesus.          

          Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn,
          og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone.
         
 og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone.          

          Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid;
          det skal ikke være ende på hans kongedømme.»
          

          det skal ikke være ende på hans kongedømme.»
Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte:
          «Den hellige ånd skal komme over deg,
          og Den høyestes kraft skal overskygge deg.
          Derfor skal barnet som blir født,
          være hellig og kalles Guds Sønn.
          

         «Den hellige ånd skal komme over deg,          
          og Den høyestes kraft skal overskygge deg.         
          Derfor skal barnet som blir født,         
          være hellig og kalles Guds Sønn.
Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.


søndag 8. mars 2020

En kvinne og hennes smerte

Smerten



   En kvinne. Holder på å revne innvendig. Av å holde det skjult, bære på en hemmelighet. Misbrukt av faren gjennom mange år.
   En kvinne. Smerter i underlivet. Smerter etter voldtekt. De fysiske smertene er store, men de psykiske smertene større.
   En kvinne. Blod. Hun klarer nesten ikke å holde ut smertene etter en ulovlig abort. Men hun vet noe som er enda verre: Å bære fram barnet som ble til da soldaten tvang seg inn i henne. Hennes venninne, også hun voldtatt. Av den samme soldaten, en romersk soldat. Et barn blir født. Kvinnen får ukvemsord: "Hore". Barnet stakkar, er ikke frisk. Hun blir plaget av en ond ånd. Mor og datter plages. Utenforskap. En omreisende helbreder. Han avvisende. Først svarer han ikke et ord. Men så: "Herre, hjelp meg!" trygler hun. Kaster seg ned for ham, men står opp for seg og datteren sin. Og datteren blir fri. "Men jeg orker ikke å oppsøke ham. Venninnen min har skikkelig stå-på-vilje. Men jeg orker ikke mase meg til et møte. Smertene min er så store. Skammen er så stor. Jeg blir heit og rød i ansiktet. Jeg vil helst synke ned i bakken. En trøst er å vite at nesten alle kvinnene her er utsatt for det samme. Vi deler en sjebne. Vi deler et fellesskap. Det samme sjebnefellesskapet." tenker kvinnen som har tatt bort det synlige resultatet av det hun har vært utsatt for. 

Teksten over er min fabulering etter å ha malt en mandala som uttrykk for denne søndagens prekentekst. Teksten finner under her. Det er 8. mars - Den internasjonale kvinnedagen. Kvinner - her i landet og i andre land - bærer på smerter. Ulike smerter av ulike årsaker. Noen orker ikke kjempe. Andre kjemper for sin kropp, sitt liv og sin rett. Vi står sammen!

Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.»Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund. (Matt 15,21-28)