Å samle til ett i denne koronaens tid
"Samle til ett (de Guds barn som er spredt omkring)" var det som pekte seg ut i dagens prekentekst fra Johannesevangeliets kapittel 11, versene 45-53. Bildet av en jordklode dukket umiddelbart opp inni meg i dag også, slik som forrige søndag. Vi erfarer nå en pandemi. Norge og mange land i verden lukkes ned for å hindre spredning av koronaviruset. Det er en global krise vi står i, og hele verden strever med den samme utfordringen, selv om landene velger litt ulike strategier. Vi ser også at vi alle er vevd sammen på tvers av kommunegrenser og landskaper, landegrenser og verdensdeler. Det er en global krise i en internasjonal tid. Vi ser at vi er globale. Vi er én menneskehet, og vi har én jordklode. Vi er ett. Og nå har vi én felles fiende, nemlig koronaviruset. Det å ha en felles fiende gjør at vi samles til ett.
"Korona" betyr krone. Virusets navn kommer av hvordan det ser ut. Det har mange utstikkere på overlaten, og disse kan se ut som en krone rundt virusets kropp. Bildet vi nå har sett utallige ganger av viruset fascinerer meg. Mandalaen min i dag kan sees på som en transformasjon av dette viruset. Mandalaen har fått en kjerne som kan representere jordkloden. Jordkloden har fått et beskyttende lag og en krone av utstikkere. Disse utstikkerne har form som hjerter! Hjertene kan representere kjærligheten, godheten, varmen og fellesskapet. Jeg opplever at mennesker står sammen i solidaritet (det er gjerne sånn når det er en ytre fiende som truer), på tvers av grenser - landegrenser, religiøs tro, kjønn, kultur og etnisitet osv. Vi er mer hjemme. Kanskje kommer vi også mer hjem til oss selv, til vår egen kjerne? Kanskje kan vi da også lettere nå ut til andre? Vi må gjøre en innsats for å se og kommunisere med andre. Mange blir "tvunget" til å være mer synlig på digitale flater slik som Facebook. Mange har måttet "hive seg rundt". Jeg opplever at kirka plutselig er blitt mer synlig. Selv om kirkebyggene er stengt og man ikke kan dra på gudstjeneste, så er kirka blitt mer synlig på Facebook. Biskopene deler refleksjoner, det er lunsjavtale, prester og representanter for menighetene skriver hilsener og refleksjoner, det er ord for natten, ord for dagen, det er lystenning og det er musikk og sang. Samtaler og møter foregår på Zoom, Skype, telefon o.l. For meg er ikke terskelen for å "delta" på dette så høy som å oppsøke den fysiske menigheten. Jeg kan være hjemme hos meg selv - i flere betydninger - samtidig som jeg kan være i fellesskapet.
Jeg syns jeg fornemmer en tilhørighet og et fellesskap. Jeg tror at noe nytt skal fødes (jfr min refleksjon forrige søndag). En ny oppmerksomhet. En ny oppmerksomhet på oss selv, andre mennesker, verden og jorden vi lever på. Til å se på hvilke verdier vi styrer etter. Til å se tilhørigheten til hverandre og fellesskapet, til å forenes, til å samles, til å samles som én menneskehet, til å samles til ett. Til å samles til ett vi Guds barn som er spredt omkring - på tvers av alle våre grenser.
"Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham." (Joh. 11,45-53)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar