Litt om mandalaene


Som kunstterapeut og prest ønsker jeg å forene en intuitiv, spirituell og ubevisst bildeprosess med den kirkelige bakgrunnen jeg har og de fortellingene som danner grunnlaget for den kristne tro. Mandalaene er verken illustrasjon til bibeltekstene, teologiske tanker eller dogmatiske «sannheter». Jeg er i mitt arbeid med mandalaene ute etter å gi et uttrykk for det som skjer i meg i møte med med bibelteksten. Hva skjer i min kropp og hvilke sansninger får jeg når jeg leser den aktuelle teksten? Hvilke følelser kjenner jeg? Hvilke fantasier oppstår? Hva aktiveres av mitt eget personlige materiale i møte med teksten? Hva skjer når jeg begynner å tegne et intuitivt bilde og følger prosessen?

Det er til tider en sterk prosess. Mandalaene kan bli veldig personlige. Det er godt å arbeide på en intuitiv måte med tekster som bærer mye med seg og som kan oppleves, forståes og tolkes på ulike måter. Jeg ser at min historie og min aktuelle situasjon, min spiritualitet og min åndelige lengsel kommer til uttrykk i mandalaene. Tekstene åpner seg på nye måter og det guddommelige viser seg gjennom den intuitive billedprosessen. Det åpner opp et spirituelt rom i meg.


Jeg viser her en del av mine mandalaer. De ledsages av min egen tekst som kan være en fortelling, en poetisk tekst eller en refleksjon. Av og til kanskje en tolkning ut i fra Jungs analytiske psykologi og/eller av teologisk karakter.


Min inspirasjonskilde er Carl Gustav Jung. Han tegnet en mandala hver morgen i lengre tid. Han brukte også mandalategning i sitt arbeid med pasienter. Ordet mandala er sanskrit og betyr sirkel. Det var C.G. Jung som brakte mandalaen til vesten. Han begynte å bruke dette ordet om sine sirkelrunde bilder. Fra sine mange reiser var det østens mandalaer han mest kunne sammenlikne bildene sine med. Men i stedet for intrikate mønstre slik vi kjenner fra f.eks tibetansk buddhisme er mandalaen i jungiansk forståelse et sirkelrundt bilde som fylles med psykisk innhold. Det er Selvet som uttrykker seg. Mandalaen kan sees på som et symbol på Selvet, altså et symbol på totaliteten av hele vår psyke. Samtidig kan man i følge Jung se på mandalaen som et gudsbilde.



lørdag 26. februar 2022

Fastelavnssøndag

Smerten i slagene


"Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.» Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa." (Luk. 18, 31-34) er teksten som er satt opp for kirkene på Fastelavnssøndag i år.  Så kan man lure på hva den har med fastelavnsboller og fastelavnsris å gjøre, og denne søndagen som er slutten på vinterferien. 

"Landet er invadert. Det er soldater synlig i gatene. Det er mange folk, og stemningen er til å ta og føle på. Jeg sto i front i en gruppe mennesker som hadde et fellesskap. Det var uenigheter mellom meg og noen sentrale mennesker i samfunnet. Jeg kunne bli nokså rasende, men jeg var opptatt av å ta vare på frøet til utvikling, selvinnsikt og åpenhet vi hadde i gruppa vår, det som kunne vokse seg stort en dag. Det som vil vokse seg stort en dag. Men det koster å være sann. Smerten kan være tung å bære. Jeg kjenner på den nå. Jeg har blitt ført fram for Rådet og blitt dømt. Soldatene, spesielt èn av dem, bruker pisk. Det er dem som har makta i landet nå. Jeg har fått dommen, men har ikke svart et ord. Pisken svir. Det kommer slag på slag. Sårene blir blodige, de svir. Der står jeg til spott og spe. Det er forutsagt at jeg skal stå opp igjen. Men akkurat nå har jeg nok med smerten."

Fastelavnssøndag er søndagen før fasten som innledes på onsdag (askeonsdag). I fasten forbereder man seg til påskens drama, altså det dramaet som utspilte seg i Jerusalem for vel 2000 år siden. Da var Palestina okkupert av romerne. Eller det dramaet som kan utspille seg i et hvert menneskes liv her og nå. Et drama som inneholder vennskap, glede, gode måltider, samhold og styrke, men også intriger, sorg, sinne, bedrag, angst, ensomhet og smerte. Det er det som gjør disse gamle tekstene levende, tenker jeg. At det handler om eksistensielle temaer vi før eller senere må forholde oss til, at vi kan kjenne oss igjen i noe av det som skildres, enten på et konkret eller et symbolsk plan. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar