Livets tråder

 

 

Livets tråder

"La ikke hjertet bli grepet av angst." Det er enklere sagt enn gjort. Jeg så med én gang for meg tråder som snører hjertet sammen. Jeg begynte å male et svart hjerte. Jeg var samtidig opptatt av at Jesus sa i følge teksten at han er i Far (altså Gud) og Far (Gud) i ham. Gud, eller det guddommelige, var i ham. En relativt stor fylt gullsirkel ble uttrykket for dette. Jeg fant fram brodergarn, også den svart, som jeg sydde på på kryss og tvers over hjertet. Det er mitt hjerte jeg har uttrykt. Hvordan det kan kjennes ut inni meg. Det kan kjennes tungt, og det kan kjennes ut som at det snevrer seg sammen. Hjertet er malt svart i bunnen. Når jeg ser på det svarte kjennes det mer sorgtungt ut. Kanskje er det livssorgen som ligger under, som et slags grunntema? Men det kan også kjennes inni meg at det er noe innerst som er godt og lysende. Solen som lyser bak alt det andre. Noe som er det innerste, det bestandige, det vesentligste, essensen, det guddommelige, Selvet, Gud i meg - som lyser og er livgivende. Jeg i ham og han i meg. Livet i meg. Jeg så for meg hvordan det lyste fra denne gullsirkelen. Stråler som strålte utover hjertet og videre utover. Jeg malte med gullfarge stråler utover. Jeg ble ikke helt fornøyd med uttrykket. Det var liksom ikke slik det skulle være. Jeg la på hvit, tynn maling med strøk som gikk fra gullsirkelen og utover. Det svarte hjertet fikk et nytt lag, og sammen med trådene dannes det en struktur. Er det livets tråd jeg har framstilt? Mitt livs tråd? Som går på kryss og tvers - over og under mitt hjerte - min sjel? Det var noe som skjedde med meg da jeg hadde lagt på det tynne hvite malingslaget. Jeg begynte å gråte. Det var noe med strukturen i bildet og med trådene. Noe med det svarte og det som snørte hjertet sammen som endret karakter. Noe endret seg - i meg. Noe løsnet. Det sammensnørte ble til et spennende og vakkert bilde. Det sammensnørte i meg slapp litt taket, og jeg kjente meg lettet. Livets tråder kommer tydeligere fram. Livets tråder kommer tydeligere fram på bakgrunn av livssorgen og livsgleden - og danner livet!

Her er bibelteksten som mandalaen uttrykker det teksten satte i gang hos meg:

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld. Joh. 14, 1-11