På stranden

 

Jeg står her på stranden. Det er tidlig morgen, men det er allerede mange folk her. Fiskerne har vært ute på sjøen i hele natt. Nå holder de på å skylle garnene etter nattens fangst. Simon, Jakob og Johannes er blant dem. De tre jobber sammen. De også skylder garnet, men de er ganske nedslåtte. De har ikke fått noe fangst i det hele tatt. De har ingenting å selge i dag. Fisket er inntektsgrunnlaget deres, og de har hver sine familier å forsørge. Så hvis det fortsetter sånn blir det smalhans. Jeg kjenner Simon litt. Han er den som er frampå og snakker mye. Og han får ting gjort. Han handler ofte før han tenker. Han er litt sånn ledertype. Men det er godt at Jakob, og særlig Johannes, er sammen med ham. Johannes er den litt mer filosoferende og tenkende typen, så de utfyller hverandre godt. De er som sagt litt nedslåtte nå. Men de får skylle garnet og gjøre det klart til natten igjen. 

Nå kommer det en mann bort til dem. Han ser ut som en av de mange omvandrende forkynnerne som helbreder folk og forkynner til omvendelse. De pleier å ha en disippelskare rundt seg, men det ser ikke ut til at denne mannen har det. Det ser ut som at han kommer alene. Skjønt, alene ... Det er mange nå som har flokket seg rundt ham for å høre hva han har å si om Gud. Jeg hører at han spør Simon om å få gå ombord i båten hans og legge ut på sjøen slik at han kan snakke derfra. Det var frekt, synes jeg. Han forstyrrer jo Simon, Jakob og Johannes i arbeidet sitt. Så begynner mannen å undervise. Jeg står og hører på sammen med alle de andre. Han snakker om mye. Mye merkelig i grunnen. Han snakker om perler og sennepsfrø, om kameler og nåløyet, om mynter, enker og deres venninner, om det å miste, å lete - for så å finne. 

Han virker litt annerledes faktisk, enn alle de andre omvandrende forkynnerne. Han har en egen autoritet virker det som. En indre autoritet. Han har kontakt med Gud på en annen måte enn de andre, kan det høres ut som. Akkurat som om han er Gud. Men samtidig virker han så menneskelig. Så innsiktsfull og med erfaringer fra et levd liv. Men at han har noe peiling på fiskeryrket, er vel heller tvilsomt! For nå ber han Simon om å ro ut og sette garn! Nå, når det er blitt formiddag og snart på middagshøyden? Det er virkelig ikke tiden for å få fisk. Simon protesterer, kan jeg høre, men gjør det allikevel. Det er noe med den autoriteten og tilstedeværelsen i mannens stemme. De ror utover, og de fleste folkene på stranden forsvinner. 

Jeg blir stående å undre meg. Noe har skjedd - med de tre fiskerne, og med meg. Men hva? Jeg har blitt berørt. Jeg har blitt berørt av det mannen sa og hvordan han opptrådde. Var det et glimt av Gud vi så? Et glimt av Guds rike? Jeg fikk i hvert fall kontakt med noe inni meg. Noe inni meg som er dypt personlig, men samtidig noe som er mye større. På et underlig vis ble det skapt en forbindelse mellom meg og det som er inni meg, og mellom meg og andre mennesker, mellom meg og det som omgir oss og som er mye større enn oss, noe som er for stort til å fatte. 

Nå står jeg her - på stranden - med føttene i sanden og ser utover sjøen. Jeg kjenner at jeg er til. Ja, jeg kjenner at jeg er. En ny dag har begynt.

Denne fortellingen ble til da jeg begynte å reflektere over bildet/mandalaen jeg malte som en umiddelbar respons på søndagens prekentekst fra Lukasevangeliets kapittel 5 om da Jesus kalte sine første disipler, eller det som har fått overskriften "Peters fiskefangst" i Bibelen. 

Bibelteksten får du her: "En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten. Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham." (Luk. 5, 1-11).