Tittel: Et sløret blikk
Hva var det egentlig som skjedde? Det har jeg lurt på noen ganger når jeg har opplevd at det oppsto krevende situasjoner, når jeg har vært i ulike psykiske prosesser eller hatt åndelige opplevelser. Kanskje var jeg ikke bevisst nok på det skjedde, eller at jeg ikke forsto det som kom opp. En del av det som skjer med oss i livet går det heller ikke an å forstå, men vi kan få en dypere innsikt i og erfaring av noe bakom.
Les nedenfor om hva noen av Jesu disipler opplevde en dag de var sammen med Jesus, og hvordan jeg reflekterer rundt det etter å ha tegnet bildet som du ser ovenfor.
Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem. Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett. (Luk. 9,28-36. Prekentekst for Kristi forklarelsesdag 23/2-2025)
Peter og de andre disiplene hadde falt i dyp søvn står det. De var ikke våkne i forhold til hva som egentlig skjedde. Eller for å si det med et annet bilde: De så det hele gjennom et slør.
Å se gjennom et slør, eller å se med et sløret blikk er assosiasjonen jeg får når jeg ser på bildet jeg har tegnet. Bildet er et intuitivt bilde for å gi et synlig uttrykk for hva teksten gjør med meg, og hva teksten kan si meg på et dypere plan, hva som berøres av temaer i mitt eget liv.
Et sløret blikk. Disiplene fikk se Jesu herlighet, men de så ikke betydningen. Blikket deres var sløret, men de fikk allikevel et glimt. De forstod ikke helt, men noe i dem ble beveget og påvirket dem.
Vi forstår ikke alltid hva som skjer med oss i livet. Vi forstår ikke alltid de opplevelsene vi har, de menneskene vi samtaler med, hva som er meningen med livet og i livet. Vi forstår ikke alltid de fornemmelsene vi får, de innskytelsene vi har, de følelsene som oppstår, de drømmene som kommer om natten eller hva det ubevisste har å fortelle. Når ting fra det ubevisste, ting vi ikke visste at vi bar på kommer opp, og glimt fra Selvet kommer til syne forstår ikke alltid jeget disse glimtene. Det kan skape frykt i en fordi det er ukjent og kan være overveldende. Ved å se nærmere på hva disse glimtene fra Selvet kan innebære kan bevisstheten utvides, og man kan få et utvidet blikk på seg selv og tilværelsen. Da kan blikket bli klarere, og man har mulighet for å se hva det kan handle om. Når man ser dypere sammenhenger kan det for noen være en opplevelse av å se det hellige i en selv og rundt en. Det kan karrakteriseres som en åndelig opplevelse.
Det kan ta tid før man klarer å integrere de ulike glimtene fra Selvet, fra det innerste i en selv. Disiplene tidde med det de hadde opplevd - i hvert fall en stund. "På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett" (v. 36). Men evangelisten Lukas, som forøvrig var lege, skriver om dette i sitt evangelium. Det gjør også Matteus (Matt. 17, 1-8) og Markus (Mark. 9, 2-8). Så dette ble etterhvert godt kjent. Slike opplevelser kan være nokså sårbare, spesielt når de er ferske. De trenger å integreres for å bli en del av livet og de erfaringene som livet bringer med seg. Slike opplevelser og integrerte erfaringer gjør livet rikere og helere. Det oppleves som unike opplevelser for den enkelte. Det er ikke alle som får slike glimt av Selvet eller av det guddommelige i oss, rundt oss og over oss. Ikke alle kan, vil eller har muligheten til å gå den veien (opp i fjellet - symbolsk forstått). Det kan være en vei som kan være tung og utfordrende, og blikket kan sløret og det kan være tåkete, og opplevelsene kan være både overveldende og skremmende. Men erfaringen av å se, av å få tatt vekk sløret, av å oppleve helheten kan være enorm. Det kan oppleves som om tid og rom oppheves, slik disiplene opplevde (Moses, Elia og Jesus opplevdes å være tilstede samtidig mens de "i virkeligheten" levde i helt forskjellige tidsepoker, henholdsvis ca 1250, f. Kr, ca 850 f. Kr. og ca 30 e. Kr.) Man bare er. Det er eksistensielle, åndelige erfaringer. Slike erfaringer kan være skjellsettende og "sjelsettende" for den enkelte. Samtidig er det noe universelt og felles over dem.
Det er mange som har opplevelser, men som ikke tørr å dele dem. Kanskje er det fordi opplevelsene er så ordløse. Man har ikke noe språk. Det er sårbart. Jeg tenker at det kanskje også kan være fordi det knytter seg så mye opp mot selve eksistensen, opp mot det et menneske er, hvordan et menneske blir tatt i mot, og hvordan et menneske i sine første leveår er i kontakt med seg selv det som er større og omgivelsene. I den perioden har ikke barnet så mye språk. Samtidig har ikke åndelige erfaringer vært så stor del av akademia og den teologiske skoleringen, så mange prester har heller ikke ord for slike erfaringer. Men i dag har legen Lukas gitt oss en fortelling. Bibelen kan sees på som en skriftlig samling av mennesker opplevelser og erfaringer av Gud og det guddommelige. Den jungianske psykologien har gitt oss en modell av menneskets psyke som innebærer både personlige og kollektive komponenter der bl.a. opplevelsen av Gud er inkludert. Den jungianske psykologien sier noe om at man kan erfare Gud, men den sier ikke noe om Gud som sådan. Jung tegnet et rundt bilde hver morgen i lengre tid, en såkalt mandala. De viste hans psykiske tilstand på det gitte tidspunkt. Han mente at sirkelen - mandalaen - var et symbol på Selvet - totaliteten av hele psyken, og mente samtidig at mandalaen var et gudsbilde. Også jeg har manglet ord for mange åndelige opplevelser og innsikter. Jeg har i dag, slik jeg i mange år har gjort, tegnet en mandala som en respons på søndagens prekentekst. I dag var det fortellingen som legen Lukas har gitt oss om disiplene som fikk se Jesu herlighet, og jeg kom i kontakt med dette ordløse. Jeg kom også i kontakt med sløret som jeg til vanlig ser gjennom, men av og til letter og jeg får sterke glimt av Selvet. Dette ser jeg når jeg betrakter bildet mitt. Et kreativt uttrykk kan slik gi ord til det ordløse. Det kan synliggjøre hva teksten bringer fram i oss, og det kan synliggjøre våre egne opplevelser og erfaringer. Bildene kan være en brobygger mellom Jeget og dets bevissthet, og Selvet - her forstått som totaliteten av hele psyken - og det ubevisste som ligger der. De kan hjelpe til med å romme de små og store glimt som Selvet og det guddommelige viser oss. Sirkelen egner seg godt fordi formen avgrenser på samme tid som den rommer. Nettopp fordi sirkelen rommer kan den være et symbol på psykens strukturerende helhet, det som Jung kaller for Selvet. Det er helheten som vi lengter mot i vår vekst og modning som hele mennesker. Den helheten Livet selv ønsker å vise oss og gi oss.
