Lysstrimen i det mørke rommet

 

Lyset i mørke

3. søndag i advent 14. desember 2025

Nesten hver gang jeg leser eller hører det som er bibelteksten for denne søndagen tenker jeg på en gudstjeneste jeg ledet der jeg holdt en preken over denne teksten. Det er nå 25 år siden, det var den 17. desember 2000, på 3. søndag i advent. Jeg hadde akkurat begynt å jobbe som prest, og nå skulle jeg ha gudstjeneste i Rønvik kirke i Bodø. Jeg var ikke videre kjent verken med byen eller menigheten, men hadde noen egne erfaringer med meg i bagasjen. Og jeg hadde noen tanker og visjoner for min prestetjeneste og det jeg ønsket å formidle bl.a. gjennom prekener. Kanskje var det også noe jeg ønsket å formidle til meg selv? For denne dagen for 25 år siden snakket jeg om døperen Johannes som satt i fengsel. Han kom i tvil om det var Jesus som var den som skulle komme. Jeg drodlet litt rundt det med fengsel, det å være i fengsel. Kanskje ikke så mye et fysisk fengsel der man havner etter å ha begått kriminelle handlinger og blitt dømt. Men tvilens fengsel. Eller mørkets fengsel. Eller det jeg ikke sa så tydelig: Depresjonens fengsel. Men det var dette mørkets fengsel og ulike vanskelige livserfaringer som skinte gjennom. Etter gudstjenesten var det en dame som kom bort til meg. Hun hadde med seg en pasient fra det psykiatriske sykehuset i Bodø, og hun ville takke for prekenen fordi denne pasienten (som selvfølgelig også er langt mer enn en pasient) opplevde at prekenen beskrev hennes situasjon på en så god måte og som dermed kunne si noe inn i hennes situasjon og bidra til et mot og et helere liv. Dette ble jeg meget glad for å høre. Jeg hadde ikke blitt ordinert prest ennå på det tidspunktet. I min samtale med biskopen i forbindelse med ordinasjonen fortalte jeg dette. For det er nettopp dette som jeg opplevde, og som jeg fortsatt opplever er målet mitt med min prestetjeneste og det jeg ellers holder på med: Å gi oppreisning og nytt mot, bl.a. ved å peke på en liten strime av lys og hva den kan inneholde. Lyset fra noe guddommelig, lyset fra det som er større enn oss, lyset utenfra, og lyset inni oss.

Men la meg nå gjengi søndagens prekentekst. 

I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»  Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde reises opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.» Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg. Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han. (Matt 11,2-11)

Da jeg nå sist søndag skulle til å lage et bilde - en mandala - med utgangspunkt i bibelteksten, var det denne erfaringen fra for 25 år siden jeg måtte jobbe ut fra. Jeg så Rønvik kirke for meg, og jeg fant et fotografi av kirken innvendig, printet det ut i svart-hvitt og begynte å jobbe oppå med oljekritt. På bildet jeg lagde ser jeg tydelig en due inni en sirkel, og det lyser ned derfra. Bildet ble mer svart enn jeg i utgangspunktet ville tro at det ville bli. Men det gir et uttrykk for det mørke man måtte befinne seg inne i det ufrie, hva slags fengsel det nå enn er man måtte befinne seg i. Da jeg begynte å jobbe som prest for 25 år siden hadde jeg allerede erfaring med depresjon. Jeg har vært i depresjonens mørke også senere. Det siste året har også vært krevende på ulike vis, selv om jeg ikke har vært klinisk deprimert. Livet er mangefasettert og byr på ulike erfaringer. Det er både glede og sorg, ro og opprørthet, lys og mørke. Det er mange ulike rom, rom inni en og fysiske rom. Rom vi inviteres inn i. Rom vi kan være i, rom å utforske. Rom der vi kan spørre og reflektere. Kanskje får vi svar, kanskje ikke. Men forhåpentligvis er det rom der livet kan få plass og som kan romme oss og det vi er og det vi erfarer. Derfor har jeg gitt denne refleksjonen overskriften Lysstrimen i det mørke rommet. For det kan også være en erfaring. Som kan rommes - i et bilde, i en sirkel som rommer - i mandalaen. 

Etter at jeg hadde tegnet bildet du ser over her, ble jeg nysgjerrig på hva det egentlig var jeg sa i prekenen den gangen for 25 år siden. Jeg leste manuset, og tenkte : Å, om jeg bare kunne preke til meg selv! Å lese prekenmanuset var en påminnelse til meg selv, og jeg så også at "ja, jeg tror faktisk at den prekenen var ganske god" (NB: En preken og et prekenmanus er to forskjellige ting. Prekenen er det som skjer der og da i kirken/formidlingen, mens prekenmanuset, ja det er et manus...).

For spesielt interesserte gjengir jeg prekenmanuset her:

TVILENS FENGSEL

Det er mørkt og kalt. Det lukter jord, for gulvet er et fuktig jordgulv.  Der er ingen møbler. Et bittelite vindu høyt oppe på veggen med et gitter foran. Noen få lysstrimer slipper inn. En skjeggete, skitten mann sitter inne i et hjørne. Han halvt sover, halvt er våken.  Det er like mørkt inni ham som det er i rommet.  Vi er i et fengsel i Palestina omtrent år 30. Mannen vi ser er døperen Johannes. Han er blitt kastet i fengsel.  For en stund siden var han en fri mann som forkynte til omvendelse. Han pekte på Jesus som skulle komme. Han pekte på ham som skulle være større og sterkere enn ham, han som skulle være menneskenes lys. Nå sitter han i en mørk og kald krok i et fengsel. Han ser ikke så mye til Lyset. Han har begynt å tvile.  Han må spørre: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Johannes som var forløperen er nå kommet i bakrommet.  Han som ropte ut troen på hovedgata sitter nå i tvilens bakgård.  

Johannes var fengslet. Er vi fengslet? Er vi fengslet av tro, eller er vi fengslet av tvil? Johannes kom i tvil.  Vi kan òg komme i tvil.  «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Eller vi kan spørre: «Er du der Jesus?Er du der et sted? Her er så mørkt at jeg kan nesten ikke se konturene av deg engang.  Min Gud, min Gud, har du forlatt meg, og hvorfor? Du har sagt at du er verdens lys, men her er bare mørkt. Hvorfor skinner du ikke? Det er så mørkt og så kalt, både i meg og rundt meg!»  

Tvilen kan være et fengsel. Når tvilen gnager kan det oppleves tungt og mørkt. Når livet blir vanskelig å takle kan det være vanskelig å se lyset, og å oppleve Guds kjærlighet og omsorg. Gluggen i fengselsveggen slipper ikke lys inn, i hvert fall ikke nok til å lyse opp hele fengselscellen og varme kalde jordgulv og frosne hjerter.

Johannes sendte bud med sine disipler: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» De kom tilbake som vitner. Blinde ser, lamme går, spedalske renses, døve hører, døde står opp, evangeliet forkynnes for fattige og lyset skinner i mørke. Er du i tvil? Gjør som Johannes. Gå til hans vitner og spør. Snakk med noen! Snakk med noen om din tro og tvil, dine spørsmål og dine vanskeligheter. Gluggen kan synes liten, men tross alt: det er en glugge der, og en strime av lys kommer inn, en strime av håp som kan varme og bryte frossen jord.  Ikke bli sittende alene i tvilens og mørkets fengsel. La noen få komme inn med lys i tvilens mørke kjeller og fengsel. Der finnes noen som vil gi av sitt lys, og der finnes èn som er verdens lys. Han ønsker å skinne for deg. «Den som vandrer i mørket skal få se et stort lys. Over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram.» Jesus er et lys i menneskenes mørke. Vi som mennesker er kalt til å følge Lyset og til å lyse for hverandre. Vi er kalt til å være en lysstrime av håp inn i en fengselsglugge, en lysstrime som har sitt opphav i det store Lyset. Det kan gjøres på mange måter. Kanskje noe av det viktigste er å være tilstede. Være nær. Vise nærhet ved oppmuntringsord, forbønn, blomster, kanskje også fysisk ved å holde rundt. Være nær hverandres hverdag, i gleder og i sorger. 

Kirkens Bymisjon har siden 1995 hatt den årlige adventsaksjonen «Lys i mørke».  I dag skal vi markere den her i kirka. Målet med aksjonen er å profilere Bymisjonen og å samle inn penger til deres arbeid. Ofringa i dag går til dette formålet. Vi har fått et brev fra Kirkens Bymisjon her i Bodø. Der står det: «Mørket har mange nyanser av lys i seg. I vinterhalvåret kommer særlig mange av disse lysere nyansene fra mennesker man møter. Kirkens Bymisjon møter mennesker i byens mest belastede rusmiljø, og har mulighet til å peke på lyset fra Guds kjærlighet også der. For lyset blir tydelig i møtet mellom det sønderbrutte og det hellige.  «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden» sier Gud i sitt ord. På vegne av Bymisjonen selger vår menighet julekort til inntekt for deres arbeid her i Bodø. Kortene ser slik ut (jeg holder et kort opp). Den knuste engelen symboliserer både den smerten og det håpet som finnes i dette møtet.» Det er noe av det julen handler om.  Jord og himmel møtes. Gud kommer ned til den som er knust og nedbrutt i ånden, og lyser inn i vårt mørke. Lyset kommer til jorden og gir håp, mot og varme. La oss minne hverandre om dette når vi i disse førjulstider og i den kommende julefeiringen tenner en mengde stearinlys.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.