Litt om mandalaene


Som kunstterapeut og prest ønsker jeg å forene en intuitiv, spirituell og ubevisst bildeprosess med den kirkelige bakgrunnen jeg har og de fortellingene som danner grunnlaget for den kristne tro. Mandalaene er verken illustrasjon til bibeltekstene, teologiske tanker eller dogmatiske «sannheter». Jeg er i mitt arbeid med mandalaene ute etter å gi et uttrykk for det som skjer i meg i møte med med bibelteksten. Hva skjer i min kropp og hvilke sansninger får jeg når jeg leser den aktuelle teksten? Hvilke følelser kjenner jeg? Hvilke fantasier oppstår? Hva aktiveres av mitt eget personlige materiale i møte med teksten? Hva skjer når jeg begynner å tegne et intuitivt bilde og følger prosessen?

Det er til tider en sterk prosess. Mandalaene kan bli veldig personlige. Det er godt å arbeide på en intuitiv måte med tekster som bærer mye med seg og som kan oppleves, forståes og tolkes på ulike måter. Jeg ser at min historie og min aktuelle situasjon, min spiritualitet og min åndelige lengsel kommer til uttrykk i mandalaene. Tekstene åpner seg på nye måter og det guddommelige viser seg gjennom den intuitive billedprosessen. Det åpner opp et spirituelt rom i meg.


Jeg viser her en del av mine mandalaer. De ledsages av min egen tekst som kan være en fortelling, en poetisk tekst eller en refleksjon. Av og til kanskje en tolkning ut i fra Jungs analytiske psykologi og/eller av teologisk karakter.


Min inspirasjonskilde er Carl Gustav Jung. Han tegnet en mandala hver morgen i lengre tid. Han brukte også mandalategning i sitt arbeid med pasienter. Ordet mandala er sanskrit og betyr sirkel. Det var C.G. Jung som brakte mandalaen til vesten. Han begynte å bruke dette ordet om sine sirkelrunde bilder. Fra sine mange reiser var det østens mandalaer han mest kunne sammenlikne bildene sine med. Men i stedet for intrikate mønstre slik vi kjenner fra f.eks tibetansk buddhisme er mandalaen i jungiansk forståelse et sirkelrundt bilde som fylles med psykisk innhold. Det er Selvet som uttrykker seg. Mandalaen kan sees på som et symbol på Selvet, altså et symbol på totaliteten av hele vår psyke. Samtidig kan man i følge Jung se på mandalaen som et gudsbilde.



mandag 22. desember 2025

 


4. søndag i advent 21. desember 2025

Da sa Maria:
«Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.» (Luk, 1,46-55)


Søndagens tekst er Marias lovsang. Maria Jesu mor som gikk gravid og fødte Jesus, det vi hvert øyeblikk skal feire. "Han gjorde storverk med sin mektige hånd" sier Maria i sin lovsang. Gud ble sett på som stor og mektig. Gud ble sett på som en "han". Dette gjenspeiler noe av datidens samfunn og den religiøse tenkemåten som var i det patrarkalske samfunnet på den tid, og hvordan Israelsfolkets gudsforhold hadde utviklet seg gjennom historien. Maria lovpriser den Gud hun har blitt kjent med og opplært til å tro på, og setter sine opplevelser og sin erfaring inn i dette. Hvordan er det med oss i dag? Eller hvordan er det med min erfaring av Gud, og når min erfaring møter dagens tekst? 

Bildet viser en mektig hånd. Det er en feminin hånd, både anatomien og den røde neglelakken viser det. Armen er hevet og det er en knyttet neve, som om det er en kampsak man kjemper for. Eller man kan se det som en hevet arm som tegn på seier. Det ser uansett ut som en sterk og mektig arm. Hvem sin arm er det? Guds arm? Ja det kan det være. Gud er ikke avgrenset til kjønn. Så en feminin Guds hånd og arm kan det gjerne være. Marias arm? Ja, det kan det være. Det er Maria sin lovsang. Det er hennes erfaring. Hun har hatt en sterk opplevelse med Gud som sikkert har gjort henne usikker og undrende, men sannsynligvis også beæret og sterk. Jeg tror Maria var en sterk dame (eller ung jente på denne tiden da hun sang sin lovsang). På bildet mitt har armen blitt kledd i et blått klesplagg. Det kan henspeile på Marias blå kappe. Den blå kappen som hun blir kledt i i kunsthistorien. Den som viser hennes status som himmeldronning.  

Eller er det min arm? Ja, det ser jeg som sannsynlig. Det er jeg som har tegnet bildet, det som festet seg hos meg fra teksten var den mektige armen. Kunstterapeutisk praksis hviler på at det som det kreative uttrykket viser kan forståes som en projeksjon av det som er inni en. Selv om inspirasjonen og motivet kommer utenfra er det et uttrykk for noe i en selv. Det er noe som har truffet noe i meg og som uttrykkes på arket. Det kan være min sterke arm. Selv om dagene kan være ulike med forskjellige følelser og tanker der det sårbare kan være mest fremtredende til tider, kan opplevelse av styrke også være der. Ja, jeg kan få til mye, og jeg kan klare mye når det er nødvendig. Jeg kan til og med være stolt over det. Så kan jeg få være litt dronning, og til og med litt himmeldronning også av og til. Men mest av, slik Maria var, et helt vanlig menneske, med sårbarhet og styrke, himmelvendthet og jordbundethet, lovsang og klage, undring og fasthet, uro og lengsel, og glede. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar