Hva var det som skjedde? Om å se, om glimt fra Selvet og om åndelige opplevelser

Tittel: Et sløret blikk

Hva var det egentlig som skjedde? Det har jeg lurt på noen ganger når jeg har opplevd at det oppsto krevende situasjoner, når jeg har vært i ulike psykiske prosesser eller hatt åndelige opplevelser. Kanskje var jeg ikke bevisst nok på det skjedde, eller at jeg ikke forsto det som kom opp. En del av det som skjer med oss i livet går det heller ikke an å forstå, men vi kan få en dypere innsikt i og erfaring av noe bakom. 

Les nedenfor om hva noen av Jesu disipler opplevde en dag de var sammen med Jesus, og hvordan jeg reflekterer rundt det etter å ha tegnet bildet som du ser ovenfor.

Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem. Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett. (Luk. 9,28-36. Prekentekst for Kristi forklarelsesdag 23/2-2025)

Peter og de andre disiplene hadde falt i dyp søvn står det. De var ikke våkne i forhold til hva som egentlig skjedde. Eller for å si det med et annet bilde: De så det hele gjennom et slør. 

Å se gjennom et slør, eller å se med et sløret blikk er assosiasjonen jeg får når jeg ser på bildet jeg har tegnet. Bildet er et intuitivt bilde for å gi et synlig uttrykk for hva teksten gjør med meg, og hva teksten kan si meg på et dypere plan, hva som berøres av temaer i mitt eget liv. 

Et sløret blikk. Disiplene fikk se Jesu herlighet, men de så ikke betydningen. Blikket deres var sløret, men de fikk allikevel et glimt. De forstod ikke helt, men noe i dem ble beveget og påvirket dem. 

Vi forstår ikke alltid hva som skjer med oss i livet. Vi forstår ikke alltid de opplevelsene vi har, de menneskene vi samtaler med, hva som er meningen med livet og i livet. Vi forstår ikke alltid de fornemmelsene vi får, de innskytelsene vi har, de følelsene som oppstår, de drømmene som kommer om natten eller hva det ubevisste har å fortelle. Når ting fra det ubevisste, ting vi ikke visste at vi bar på kommer opp, og glimt fra Selvet kommer til syne forstår ikke alltid jeget disse glimtene. Det kan skape frykt i en fordi det er ukjent og kan være overveldende. Ved å se nærmere på hva disse glimtene fra Selvet kan innebære kan bevisstheten utvides, og man kan få et utvidet blikk på seg selv og tilværelsen. Da kan blikket bli klarere, og man har mulighet for å se hva det kan handle om. Når man ser dypere sammenhenger kan det for noen være en opplevelse av å se det hellige i en selv og rundt en. Det kan karrakteriseres som en åndelig opplevelse. 

Det kan ta tid før man klarer å integrere de ulike glimtene fra Selvet, fra det innerste i en selv. Disiplene tidde med det de hadde opplevd - i hvert fall en stund. "På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett" (v. 36). Men evangelisten Lukas, som forøvrig var lege, skriver om dette i sitt evangelium. Det gjør også Matteus (Matt. 17, 1-8) og Markus (Mark. 9, 2-8). Så dette ble etterhvert godt kjent. Slike opplevelser kan være nokså sårbare, spesielt når de er ferske. De trenger å integreres for å bli en del av livet og de erfaringene som livet bringer med seg. Slike opplevelser og integrerte erfaringer gjør livet rikere og helere. Det oppleves som unike opplevelser for den enkelte. Det er ikke alle som får slike glimt av Selvet eller av det guddommelige i oss, rundt oss og over oss. Ikke alle kan, vil eller har muligheten til å gå den veien (opp i fjellet  - symbolsk forstått). Det kan være en vei som kan være tung og utfordrende, og blikket kan sløret og det kan være tåkete, og opplevelsene kan være både overveldende og skremmende. Men erfaringen av å se, av å få tatt vekk sløret, av å oppleve helheten kan være enorm. Det kan oppleves som om tid og rom oppheves, slik disiplene opplevde (Moses, Elia og Jesus opplevdes å være tilstede samtidig mens de "i virkeligheten" levde i helt forskjellige tidsepoker, henholdsvis ca 1250, f. Kr, ca 850 f. Kr. og ca 30 e. Kr.) Man bare er. Det er eksistensielle, åndelige erfaringer. Slike erfaringer kan være skjellsettende og "sjelsettende" for den enkelte. Samtidig er det noe universelt og felles over dem. 

Det er mange som har opplevelser, men som ikke tørr å dele dem. Kanskje er det fordi opplevelsene er så ordløse. Man har ikke noe språk. Det er sårbart. Jeg tenker at det kanskje også kan være fordi det knytter seg så mye opp mot selve eksistensen, opp mot det et menneske er, hvordan et menneske blir tatt i mot, og  hvordan et menneske i sine første leveår er i kontakt med seg selv det som er større og omgivelsene. I den perioden har ikke barnet så mye språk. Samtidig har ikke åndelige erfaringer vært så stor del av akademia og den teologiske skoleringen, så mange prester har heller ikke ord for slike erfaringer. Men i dag har legen Lukas gitt oss en fortelling. Bibelen kan sees på som en skriftlig samling av mennesker opplevelser og erfaringer av Gud og det guddommelige. Den jungianske psykologien har gitt oss en modell av menneskets psyke som innebærer både personlige og kollektive komponenter der bl.a. opplevelsen av Gud er inkludert. Den jungianske psykologien sier noe om at man kan erfare Gud, men den sier ikke noe om Gud som sådan. Jung tegnet et rundt bilde hver morgen i lengre tid, en såkalt mandala. De viste hans psykiske tilstand på det gitte tidspunkt. Han mente at sirkelen - mandalaen  - var et symbol på Selvet - totaliteten av hele psyken, og mente samtidig at mandalaen var et gudsbilde. Også jeg har manglet ord for mange åndelige opplevelser og innsikter. Jeg har i dag, slik jeg i mange år har gjort, tegnet en mandala som en respons på søndagens prekentekst. I dag var det fortellingen som legen Lukas har gitt oss om disiplene som fikk se Jesu herlighet, og jeg kom i kontakt med dette ordløse. Jeg kom også i kontakt med sløret som jeg til vanlig ser gjennom, men av og til letter og jeg får sterke glimt av Selvet. Dette ser jeg når jeg betrakter bildet mitt. Et kreativt uttrykk kan slik gi ord til det ordløse. Det kan synliggjøre hva teksten bringer fram i oss, og det kan synliggjøre våre egne opplevelser og erfaringer. Bildene kan være en brobygger mellom Jeget og dets bevissthet, og Selvet - her forstått som totaliteten av hele psyken - og det ubevisste som ligger der. De kan hjelpe til med å romme de små og store glimt som Selvet og det guddommelige viser oss. Sirkelen egner seg godt fordi formen avgrenser på samme tid som den rommer. Nettopp fordi sirkelen rommer kan den være et symbol på psykens strukturerende helhet, det som Jung kaller for Selvet. Det er helheten som vi lengter mot i vår vekst og modning som hele mennesker. Den helheten Livet selv ønsker å vise oss og gi oss. 

Utstillingen "I sirkelens speil"

Velkommen til utstillingen I sirkelens speil 18. februar - 18. mars 2024

I denne utstillingen viser jeg et utvalg av mine kunstterapeutiske mandalaer som er laget med utgangspunkt i bibeltekster. Utstillingen viser hvordan man ved hjelp av å arbeide kunstterapeutisk med bibeltekster og bruke mandalaen som form kan arbeide med sin egen spirituelle og utviklingsmessige prosess. En prosess som er både til heling av sår/traumer og til utvikling og vekst. Bildene som presenteres i utstillingen viser viktige uitviklingstrinn og hvordan prosessen har gått fra lidelse, sinne og opposisjon til en dypere kontakt med egen spiritualitet. Fr mørke og mistillit, til lys og tillit - til egen prosess og til livet.

Sted: Mikaelkirken - Kristensamfunnet i Oslo, Oscars gate 84, 0256 Oslo

Åpning med foredrag Mandala som spirituell og utviklingsmessig prosess søndag 18. februar 2024 kl. 11.30

Åpent ved arrangementer og aktiviteter i Kristensamfunnet i Oslo, se https://mikaelkirken.no/program/

En blendende hvit skikkelse

På toppen av fjellet

Jeg vil i dag lede deg i en visualisering. Jeg vil invitere deg med på en reise eller en tur der du inviteres til å se for deg, forestille deg eller se noe for deg med ditt indre blikk og med dine sanser. 

Se for deg at du er et sted ute i naturen. Foran deg ser du en sti. Du begynner å følge den. Sammen med deg har du tre gode venner. Se for deg at det den ene av dem som går først. Du og de to andre kommer etter. Legg merke til hvordan landskapet er. Er det frodig og grønt? Eller er det mer karrig? Kanskje litt steinete? Kjenn temperaturen og været. Er det varmt, eller er det kaldt?  Er det sol? Eller regner det? Er det overskyet eller klart vær? Du legger merke til hvordan stien kjennes å gå på. Nå ser du at stien begynner å gå oppover i terrenget. Du går på stien oppover, sammen med de andre. Terrenget blir brattere og brattere. Nå kjenner du at det begynner å bli tyngre å gå. Du legger merke til landskapet rundt deg nå. Du ser at stien leder opp på et fjell. Etter en stund ser det ut som at det begynner å flate seg ut. Du kommer opp på et platå. Du ser deg rundt. Hvordan ser det ut der? Hvilke farger se du? Hvordan er vegetasjonen? Er det noen vekster? Lukter du noe, hører du noe? Hva med de andre? Snakker dere om noe? Plutselig ser du et en stor, blendende hvit skikkelse. Så ser du plutselig to skikkelser til, og du hører de snakker sammen. Nå ser du at en sky kommer og skygger for. Du hører en stemme. Stemmen kommer med et budskap. Så ser du at skyen forsvinner og det er bare dere vennene igjen. Det er på tide å vende tilbake. Du tar med deg budskapet og det du så. Du ser stien som dere kom opp, og dere begynner å gå nedover. Du går på stien og ser landskapet. Du hører lydene og kjenner lukten. Dere samtaler. Du lytter til de tre andre, og de andre lytter til deg. Nå er dere nede på flatmark igjen. Du tar med deg samtalen videre på veien. Du går bortover stien der dere kom. Nå er du ved stedet i naturen der dere startet. 

Når du er klar for det kan du se deg omkring i rommet der du sitter. Du ser andre kanskje noen mennesker du kjenner og smiler til dem. Kanskje er det et dyr der i rommet som kommer til deg. Du ser det slik som det pleier å se ut. 

Dersom du ønsker det kan du male et bilde av det som kjentes sterkest ut i visualiseringen. Mal det gjerne innenfor en sirkel - en mandala. Bruk de fargene som dukket opp. La former komme ned på papiret, evnt lerretet. La det som kommer få komme. Kjenn etter i kroppen hva som kjennes og la det få være med. Prøv å gi et uttrykk for din stemning eller en eller flere følelser. Kanskje du blir minnet om noe, slik som et dikt, en hendelse, en person... La det bli smeltet sammen til et bilde innenfor sirkelen. La sirkelen få romme det hele. 

Jeg ser ofte ting i bilder. Jeg ser det for meg i mitt indre blikk. Det er ikke alltid like lett å skulle gi et fysisk uttrykk for det i form av et maleri, men det er utrolig givende og noen ganger overraskende. Jeg har til Kristi åpenbaringsdag, som dagen heter i kirken, søndag 4. februar gitt et uttrykk for mitt møte med bibelteksten som var prekentekst i kirkene. Den er fra Markusevangeliets 9. kapittel, versene 2-13. Bildet kan du se øverst i dette blogginnlegget. Fotografiet viser dessverre ikke helt slik det er i virkeligheten da jeg har brukt glitter som ikke kommer så godt fram på fotografiet.

Disiplene får se Jesu herlighet: 2 Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble han forvandlet for øynene på dem, 3 og klærne hans ble så skinnende hvite at ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite. 4 Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de snakket med Jesus. 5 Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» 6 Han visste ikke hva han skulle si, for de ble grepet av stor frykt. 7 Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» 8 Og med ett, da de så seg omkring, så de ingen annen enn Jesus; bare han var hos dem. 9 På veien ned fra fjellet påla han dem at de ikke skulle fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. 10 De tok til seg dette ordet, og de diskuterte seg imellom hva det er å stå opp fra de døde. 11 Og de spurte ham: «Hvorfor sier de skriftlærde at Elia først må komme?» 12 Han svarte: «Elia kommer først og setter alt i rette stand. Men hvordan kan det da stå skrevet om Menneskesønnen at han skal lide mye og bli foraktet? 13 Jo, jeg sier dere: Elia er allerede kommet, og de gjorde med ham som de ville, slik det står skrevet om ham.»

 

Velkommen til min mandalautstilling

 

Eva Sofie Berg utforsker i sine bilder mandalaen som en form som fylles med et symbolsk og psykisk innhold. Ordet mandala er fra det indiske språket sanskrit og betyr ‘sirkel’. Ofte tenker man på mandalaen som et rundt bilde med et geometrisk mønster. Den sveitsiske psykiateren Carl Gustav Jung bruker mandala som betegnelse for «urbilder» som dukker opp i drømmer og visjoner som symbol for ubevisste prosesser. I sitt arbeid utforsker Eva Sofie like gjerne hva som folder seg ut innenfor sirkelen som en dynamisk form som kan gi en trygghet, stabilitet og ro til det som måtte komme i løpet av den prosessen det er å skape et bilde. Eva Sofie Berg har gjort dette til sitt prosjekt. Prosjektet begynte i 2014 og er todelt. Fra juni 2014 til juli 2015 laget hun en mandala hver dag. Målet var å undersøke hva som skjedde med bildene og med henne i denne perioden, personlig og spirituelt. Oppgaven hun ga seg selv var å lage en mandala hver dag i ett år ved bruk av ulike teknikker, formater og materialer. 

Dette arbeidet ledet til del to av prosjektet der hun tar utgangspunkt i en bibeltekst (den fastsatte teksten det prekes over i norske kirker) hver søndag og lager en mandala ut ifra hva som berøres i henne av følelser, sansninger og indre bilder. Deretter reflekterer hun over bildet med utgangspunkt i Jung sin analytiske psykologi, som for henne gir en sakssvarende teori om menneskets psyke og et meningsfullt syn på mennesket og dets spirituelle vesen. Dette er et pågående prosjekt hvor formålet er å arbeide med bibeltekster på en kunst-terapeutisk måte for en bedre åndelig og psykisk helse, vekst og utvikling. 

I utstillingen presenteres mandalaer fra begge disse delene av prosjektet. De viser en bredde og ulikhet i uttrykk, men har likevel en felles tematikk. Fra det kaotiske og mørke som var i verdens begynnelse og som mennesker kan kjenne på inni seg eller i verden i dag, til et harmonisk og ordnet hele som vi også kan gjenkjenne. På veien dit er det skapelse og nyskapelse, som symbolsk kan uttrykkes gjennom det kosmiske verdensegget, og også sommerfuglen som transformeres fra larven via kokongen til den kommer ut som ferdig sommerfugl. Så følger død og oppløsning. Dette er en naturlig syklisk utvikling i menneskets psyke så vel som i naturen. Mennesket kan symbolsk og psykisk sett gjennomgå flere slike sykler. 

Tittel: Sommerfuglen

På stranden

 

Jeg står her på stranden. Det er tidlig morgen, men det er allerede mange folk her. Fiskerne har vært ute på sjøen i hele natt. Nå holder de på å skylle garnene etter nattens fangst. Simon, Jakob og Johannes er blant dem. De tre jobber sammen. De også skylder garnet, men de er ganske nedslåtte. De har ikke fått noe fangst i det hele tatt. De har ingenting å selge i dag. Fisket er inntektsgrunnlaget deres, og de har hver sine familier å forsørge. Så hvis det fortsetter sånn blir det smalhans. Jeg kjenner Simon litt. Han er den som er frampå og snakker mye. Og han får ting gjort. Han handler ofte før han tenker. Han er litt sånn ledertype. Men det er godt at Jakob, og særlig Johannes, er sammen med ham. Johannes er den litt mer filosoferende og tenkende typen, så de utfyller hverandre godt. De er som sagt litt nedslåtte nå. Men de får skylle garnet og gjøre det klart til natten igjen. 

Nå kommer det en mann bort til dem. Han ser ut som en av de mange omvandrende forkynnerne som helbreder folk og forkynner til omvendelse. De pleier å ha en disippelskare rundt seg, men det ser ikke ut til at denne mannen har det. Det ser ut som at han kommer alene. Skjønt, alene ... Det er mange nå som har flokket seg rundt ham for å høre hva han har å si om Gud. Jeg hører at han spør Simon om å få gå ombord i båten hans og legge ut på sjøen slik at han kan snakke derfra. Det var frekt, synes jeg. Han forstyrrer jo Simon, Jakob og Johannes i arbeidet sitt. Så begynner mannen å undervise. Jeg står og hører på sammen med alle de andre. Han snakker om mye. Mye merkelig i grunnen. Han snakker om perler og sennepsfrø, om kameler og nåløyet, om mynter, enker og deres venninner, om det å miste, å lete - for så å finne. 

Han virker litt annerledes faktisk, enn alle de andre omvandrende forkynnerne. Han har en egen autoritet virker det som. En indre autoritet. Han har kontakt med Gud på en annen måte enn de andre, kan det høres ut som. Akkurat som om han er Gud. Men samtidig virker han så menneskelig. Så innsiktsfull og med erfaringer fra et levd liv. Men at han har noe peiling på fiskeryrket, er vel heller tvilsomt! For nå ber han Simon om å ro ut og sette garn! Nå, når det er blitt formiddag og snart på middagshøyden? Det er virkelig ikke tiden for å få fisk. Simon protesterer, kan jeg høre, men gjør det allikevel. Det er noe med den autoriteten og tilstedeværelsen i mannens stemme. De ror utover, og de fleste folkene på stranden forsvinner. 

Jeg blir stående å undre meg. Noe har skjedd - med de tre fiskerne, og med meg. Men hva? Jeg har blitt berørt. Jeg har blitt berørt av det mannen sa og hvordan han opptrådde. Var det et glimt av Gud vi så? Et glimt av Guds rike? Jeg fikk i hvert fall kontakt med noe inni meg. Noe inni meg som er dypt personlig, men samtidig noe som er mye større. På et underlig vis ble det skapt en forbindelse mellom meg og det som er inni meg, og mellom meg og andre mennesker, mellom meg og det som omgir oss og som er mye større enn oss, noe som er for stort til å fatte. 

Nå står jeg her - på stranden - med føttene i sanden og ser utover sjøen. Jeg kjenner at jeg er til. Ja, jeg kjenner at jeg er. En ny dag har begynt.

Denne fortellingen ble til da jeg begynte å reflektere over bildet/mandalaen jeg malte som en umiddelbar respons på søndagens prekentekst fra Lukasevangeliets kapittel 5 om da Jesus kalte sine første disipler, eller det som har fått overskriften "Peters fiskefangst" i Bibelen. 

Bibelteksten får du her: "En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten. Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham." (Luk. 5, 1-11).

Den blå kappen, den røde kjolen og den hvite perlen

 

Eva, Maria og Kristus

Søndag 26. mars 2023 er det Maria budskapsdag. Det er 9 måneder til jul, og i kirkene feires det at Maria, Jesu mor, fikk budskapet om at hun var gravid:

Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne:

«Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.

Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn,

 og du skal gi ham navnet Jesus.

 Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn,

 og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone.

 Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid;

 det skal ikke være ende på hans kongedømme.»

Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte:

«Den hellige ånd skal komme over deg,

og Den høyestes kraft skal overskygge deg.

Derfor skal barnet som blir født,

 være hellig og kalles Guds Sønn.

Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned. 37 For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.  (Luk. 1, 26-38).

I kunsten har Maria, Jesu mor, blitt avbildet med blå kappe. Ofte har hun også rød eller lyserød kjole under kappen. Jeg har lenge vært opptatt av Marias blå kappe. Den blå kappen symboliserer i kunsthistorien at Maria er himmeldronningen. Hun har alltid den blå kappen på seg når hun får budskapet fra engelen Gabriel om at hun skal føde en sønn. Ofte får hun en hvit lilje eller har en hvit lilje i hånden som hun har fått av engelen. Det er selve symbolet for konsepsjonen (det øyeblikket unnfangelsen fant sted), og den hvite liljen er derfor Marias attributt (spesielle kjennetegn). Jeg liker godt å ha et alter og pynte dette med lys, tekstiler, steiner og andre symboler. Denne uken pyntet jeg et Maria-alter. Der har liljen fått plass. Marias blå kappe, dessuten den rød kjolen, har gitt inspirasjonen til valg av tekstilene. 

  

Det taktile og sanselige opptar meg. I mandalaen for Maria budskapsdag var det den blå kappen og den røde kjolen som opptok meg. Og det måtte være taktilt og sanselig. Jeg fant fram noe blått, skinnende stoff til kappen, og rødt stoff til kjolen. Ganske nylig ble jeg gjort oppmerksom på at også Jesus bærer blå kappe og en rød kjortel. Det ser vi bl.a. i Leonardo da Vincis berømte maleri Nattverden. Jeg hadde aldri tenkt på det før, og plutselig ga det en dypere mening. Maria og Jesus identifiseres med hverandre. I mitt bilde glir disse over i hverandre. Den røde kjolen eller kjortelen med den blå kappen utenpå. Over er det plassert en tornekrone. Det er Jesu tornekrone. En tornekrone og ikke en kongekrone. En tornekrone som ble plassert på Jesu hode for å håne ham og for å torturere ham. Den smertet. Nedover kappen og kjortelen renner det blod som symbol på smerten. Jeg tenker meg at kjortelen opprinnelig var hvit. Men den ble rød av blod. Rød av smerte. Men også rød av liv. For blod blir også forbundet med livet. Det var Maria som ga Jesus livet. Uten Marias blod kunne ikke Jesus bli født. Marias blod - menstruasjonsblod - kan vi se nederst i bildet, midt under kjolen. Og fortsatt kan også blodet på kappen og kjolen forståes som smerten. Jeg vil tro det smertet Maria da hun sto ved korset og så sønnen sin henge der. Det smertet kan hende både fordi det smerter en mor å se sin sønn ha det vondt, men også fordi hun mister sin sønn. Jeg har plassert en perle i bildet. Er den i halsen eller er den på tornekronen? Slik det kan se ut kan den være en perle på et halskjede som består av tornekronen. En perle kan ofte symbolisere det kostbare. Perlesmykker bæres ofte når man gifter seg. Det er noe vakkert med perleøredobber og perlekjeder. Himmelriket kan sammenliknes med en perle, en kostbar skatt. Perlen bæres rundt halsen i dette bildet. Den bæres som et smykke, en kostbar skatt. Himmelriket bæres med. Perlen har faktisk også fått en enda større plass i bildet enn det kan se ut som. Hele sirkelen (mandalaen) er en perle. I dybdepsykologien symboliserer perlen Selvet, slik mandalaen også gjør. Og vet dere hva? Navnet Maria betyr perle. Maria - og Kristus - bærer i seg hele menneskelivets høyder og dybder, både smerte og glede. De har begge kjent på hva livet rommer. Hva livet er. Hva de selv er. Hva deres Selv er. 

Jeg har kalt bildet Eva, Maria og Kristus. Maria blir ofte kalt den andre Eva, slik Kristus blir kalt den andre Adam. Men det er faktisk ikke det som har gitt dette bildet sin tittel, selv om det gir det en dobbelt klangbunn. Nei, bildet handler om meg, slik de fleste av mine mandalaer gjør. Det handler om meg: Eva. Det handler om min smerte, og min glede, om mine høyder og mine dybder. Men kanskje mest om min smerte. Om en smerte jeg har blitt påført, slik Jesus ble påført en smerte. Og om en hvit kjole  - alba*  -  som ble rød - av smerte og sinne. Om en blå kappe som jeg kan ha som en beskyttelse og som kan symbolisere en "himmel over livet". Om blodet som vitner om livet, og perlen som vitner om verdien. Det verdifulle i livet, det verdifulle i meg, det verdifulle som ligger i å ha Guds rike inni. Det verdifulle i livet selv. 

* Alba betyr hvit og er betegnelsen på prestekjolen.

Herodes og den onde stemoren

 

         

             Den onde stemor  

     

       

Den gode mor  

Vi har nettopp feiret jul og lever i tiden etter Jesu fødsel, i dobbelt forstand. Vi tidfester fortsatt vår kalender e.Kr. , altså etter Kristi fødsel, og nå sist søndag, den 8. januar, var det Kristi åpenbaringsdag, eller feiringen av de hellige de tre kongers dag. De hellige tre konger - eller vise menn -  kom til Jesus etter at han ble født. La oss se hva som skjedde:

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:
For du Betlehem i Juda land
er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda.
For fra deg skal det komme en fyrste
som skal være hyrde for mitt folk Israel.»
Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land. (Matt. 2,1-12)

Allerede 2. juledag hørte vi om Herodes. Da var teksten siste delen av denne fortellingen. Jeg må ta med et par setninger derfra: "Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre." (Matt. 2,16). Jeg fikk ganske fort en assosiasjon til stemoren eller den onde dronningen i eventyrene. Jeg tenkte spesielt på eventyret om Snehvit og de syv dverger og hvordan Snehvits stemor, den onde dronningen, handlet. Jeg så en parallell mellom Herodes og stemoren/den onde dronningen. Jeg tenkte fortsatt på de onde dronningen da jeg nå leste teksten fra Matteusevangeliet om Herodes som kalte til seg vismennene. 

Herodes og den onde dronningen kan sees som uttrykk for den samme arketypiske kraften: Den narsissistiske personligheten. Den som ser seg selv i speilet og som blir forelsket i sitt eget speilbilde. "Speil, speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?" spør dronningen. Hun forventet å få en bekreftelse på at det er henne som er den vakreste. Selvsagt er hun den vakreste! Herodes, jødenes konge, hadde hørt at jødenes konge nå hadde blitt født. Hva? Hvem er det som kommer her og utfordrer hans kongemakt? Herodes forventet at det bare er han som anerkjennes som konge. De begge, både Herodes og den onde dronningen, kjenner seg utfordret. Herodes spør vismennene (gresk: magoi = magiere = stjernetydere) som kan tyde stjernesammenstillingene. Dronningen spør det magiske speilet. Svaret de får speiler sannheten. Vismennene blir sendt ut. Det blir jegeren i eventyret om Snehvit og de syv dverger også. Både vismennene og jegeren lurer den de blir sendt ut fra (h.h.v. Herodes og den onde dronningen) for å verne om det gode og verne livet. Når Herodes/den onde dronningen skjønner at de har blitt lurt går de inn for grusomme drapsmetoder. Herodes gir ordre om å drepe alle guttebarn under to år, og den onde dronningen tar skjeen, for å ikke si eplet, i egne hender og vil forgifte Snehvit. Ganske onde handlinger der uskyldige får lide. Dette kan vi kjenne igjen i verdenshistorien, og en del mennesker kjenner det godt igjen i sitt eget liv. De har fått stifte bekjentskap med mennesker som ikke tåler å bli utfordret eller som bare ser seg selv og ikke evner å se andre. Kanskje er man vokst opp med foreldre (mor, far eller begge) som har nok med seg selv, som ikke evner å gi barnet sitt god nok omsorg, som ikke klarer å speile barnet og se barnet. Herodes og den onde stemoren kan stå som symbol for den som ikke ser barnet for den hen er. Det kan i verste fall være livstruende for barnet når det er barn eller når hen er blitt voksen og lever med ettervirkninger etter dette.

Jeg måtte ta fram eventyrboka mi fra min barndom å lese eventyret etter å ha lest bibelteksten. Jeg så så tydelig for meg de tegningene som var i den boka. Spesielt tegningen av den onde dronningen som så seg selv i speilet. Jeg brukte denne tegningen og laget en mandala (det øverste bildet). Videre talte tegningen av den gode dronningen, moren til Snehvit, til meg. Jeg så med en gang Jomfru Maria der hun sitter som himmeldronning på sin tronstol. Riktignok har dronningen blå kjole og rød kappe, mens Maria blir i kunsten framstilt med rød kjole og blå kappe. Dronningens synål og broderi er i min mandala byttet ut med en lilje og en tornekrone. Liljen er i kunsten Jomfru Marias attributt. Den er selve symbolet på når hun blir gravid. I kunsten kommer engelen med en lilje, og med det har konsepsjonen skjedd. På bildet mitt er det ingen engel, men det er en due (to fugler i den opprinnelige tegningen av dronningen). Duen og fugler kan sees som himmelske og guddommelige sendebud. Det guddommelige lys stråler fra duen der den kommer inn gjennom vinduet. Maria sitter her på bildet med tornekronen i fanget, og det himmelske lyset stråler ned på tornekronen. Det bringer bud om lidelsen. Tre blodsdråper, slik som i eventyret, drypper ned. Den uskyldige lidelsen. Men her på bildet allikevel en glede og forundring. En godhet og en moderlige omsorg. En som ser det smertefulle som barnet går gjennom, som tar barnet i sin favn og som blir et symbol på den gode mor. 

Mine to mandalaer er limt sammen slik at det på den ene siden er den gode dronningen og på den andre siden den onde dronningen. Den onde stemoren er negasjonen til den gode moren. To motsetninger som vi kan oppleve i livet. 

Slik kan vi se at både eventyr og bibelfortellinger kan sees på som mytologiske fortellinger. Det betyr at det er fortellinger som har en ytre historie, men som forteller om en indre virkelighet. Disse fortellingene benytter mange symboler og karakterer med arketypiske trekk. Det gjør at vi mennesker kan kjenne oss igjen i dem uavhengig av tid og sted. Fortellingen om Herodes og Jesus og eventyret om Snehvit og den onde stemoren kan bli fortellingen om deg eller meg, eller jenta eller gutten i klassen eller i familien. 

Og som jeg har lært: Alle eventyr ender godt! Snehvit ble ikke drept, men sovnet og våknet igjen. Hun fikk oppleve kjærlighet og godhet; hun fikk kysset fra sin prins og ble forenet med ham. Fortellingen om Jesus endte ikke med døden, men med oppstandelsen, og dermed ble det et nytt håp i en ny hverdag. Men det er det ennå en stund til vi skal lese om og lage mandalaer over. I mens lever vi både i den ytre virkelighet og i indre virkelighet som er fullt av indre og livaktige bilder.