4. søndag i advent 21. desember 2025

Da sa Maria:
«Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.» (Luk, 1,46-55)

Søndagens tekst er Marias lovsang. Maria Jesu mor som gikk gravid og fødte Jesus, det vi hvert øyeblikk skal feire. "Han gjorde storverk med sin mektige hånd" sier Maria i sin lovsang. Gud ble sett på som stor og mektig. Gud ble sett på som en "han". Dette gjenspeiler noe av datidens samfunn og den religiøse tenkemåten som var i det patrarkalske samfunnet på den tid, og hvordan Israelsfolkets gudsforhold hadde utviklet seg gjennom historien. Maria lovpriser den Gud hun har blitt kjent med og opplært til å tro på, og setter sine opplevelser og sin erfaring inn i dette. Hvordan er det med oss i dag? Eller hvordan er det med min erfaring av Gud, og når min erfaring møter dagens tekst? 

Bildet viser en mektig hånd. Det er en feminin hånd, både anatomien og den røde neglelakken viser det. Armen er hevet og det er en knyttet neve, som om det er en kampsak man kjemper for. Eller man kan se det som en hevet arm som tegn på seier. Det ser uansett ut som en sterk og mektig arm. Hvem sin arm er det? Guds arm? Ja det kan det være. Gud er ikke avgrenset til kjønn. Så en feminin Guds hånd og arm kan det gjerne være. Marias arm? Ja, det kan det være. Det er Maria sin lovsang. Det er hennes erfaring. Hun har hatt en sterk opplevelse med Gud som sikkert har gjort henne usikker og undrende, men sannsynligvis også beæret og sterk. Jeg tror Maria var en sterk dame (eller ung jente på denne tiden da hun sang sin lovsang). På bildet mitt har armen blitt kledd i et blått klesplagg. Det kan henspeile på Marias blå kappe. Den blå kappen som hun blir kledt i i kunsthistorien. Den som viser hennes status som himmeldronning.  

Eller er det min arm? Ja, det ser jeg som sannsynlig. Det er jeg som har tegnet bildet, det som festet seg hos meg fra teksten var den mektige armen. Kunstterapeutisk praksis hviler på at det som det kreative uttrykket viser kan forståes som en projeksjon av det som er inni en. Selv om inspirasjonen og motivet kommer utenfra er det et uttrykk for noe i en selv. Det er noe som har truffet noe i meg og som uttrykkes på arket. Det kan være min sterke arm. Selv om dagene kan være ulike med forskjellige følelser og tanker der det sårbare kan være mest fremtredende til tider, kan opplevelse av styrke også være der. Ja, jeg kan få til mye, og jeg kan klare mye når det er nødvendig. Jeg kan til og med være stolt over det. Så kan jeg få være litt dronning, og til og med litt himmeldronning også av og til. Men mest av, slik Maria var, et helt vanlig menneske, med sårbarhet og styrke, himmelvendthet og jordbundethet, lovsang og klage, undring og fasthet, uro og lengsel, og glede. 

Lysstrimen i det mørke rommet

 

Lyset i mørke

3. søndag i advent 14. desember 2025

Nesten hver gang jeg leser eller hører det som er bibelteksten for denne søndagen tenker jeg på en gudstjeneste jeg ledet der jeg holdt en preken over denne teksten. Det er nå 25 år siden, det var den 17. desember 2000, på 3. søndag i advent. Jeg hadde akkurat begynt å jobbe som prest, og nå skulle jeg ha gudstjeneste i Rønvik kirke i Bodø. Jeg var ikke videre kjent verken med byen eller menigheten, men hadde noen egne erfaringer med meg i bagasjen. Og jeg hadde noen tanker og visjoner for min prestetjeneste og det jeg ønsket å formidle bl.a. gjennom prekener. Kanskje var det også noe jeg ønsket å formidle til meg selv? For denne dagen for 25 år siden snakket jeg om døperen Johannes som satt i fengsel. Han kom i tvil om det var Jesus som var den som skulle komme. Jeg drodlet litt rundt det med fengsel, det å være i fengsel. Kanskje ikke så mye et fysisk fengsel der man havner etter å ha begått kriminelle handlinger og blitt dømt. Men tvilens fengsel. Eller mørkets fengsel. Eller det jeg ikke sa så tydelig: Depresjonens fengsel. Men det var dette mørkets fengsel og ulike vanskelige livserfaringer som skinte gjennom. Etter gudstjenesten var det en dame som kom bort til meg. Hun hadde med seg en pasient fra det psykiatriske sykehuset i Bodø, og hun ville takke for prekenen fordi denne pasienten (som selvfølgelig også er langt mer enn en pasient) opplevde at prekenen beskrev hennes situasjon på en så god måte og som dermed kunne si noe inn i hennes situasjon og bidra til et mot og et helere liv. Dette ble jeg meget glad for å høre. Jeg hadde ikke blitt ordinert prest ennå på det tidspunktet. I min samtale med biskopen i forbindelse med ordinasjonen fortalte jeg dette. For det er nettopp dette som jeg opplevde, og som jeg fortsatt opplever er målet mitt med min prestetjeneste og det jeg ellers holder på med: Å gi oppreisning og nytt mot, bl.a. ved å peke på en liten strime av lys og hva den kan inneholde. Lyset fra noe guddommelig, lyset fra det som er større enn oss, lyset utenfra, og lyset inni oss.

Men la meg nå gjengi søndagens prekentekst. 

I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»  Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde reises opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.» Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg. Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han. (Matt 11,2-11)

Da jeg nå sist søndag skulle til å lage et bilde - en mandala - med utgangspunkt i bibelteksten, var det denne erfaringen fra for 25 år siden jeg måtte jobbe ut fra. Jeg så Rønvik kirke for meg, og jeg fant et fotografi av kirken innvendig, printet det ut i svart-hvitt og begynte å jobbe oppå med oljekritt. På bildet jeg lagde ser jeg tydelig en due inni en sirkel, og det lyser ned derfra. Bildet ble mer svart enn jeg i utgangspunktet ville tro at det ville bli. Men det gir et uttrykk for det mørke man måtte befinne seg inne i det ufrie, hva slags fengsel det nå enn er man måtte befinne seg i. Da jeg begynte å jobbe som prest for 25 år siden hadde jeg allerede erfaring med depresjon. Jeg har vært i depresjonens mørke også senere. Det siste året har også vært krevende på ulike vis, selv om jeg ikke har vært klinisk deprimert. Livet er mangefasettert og byr på ulike erfaringer. Det er både glede og sorg, ro og opprørthet, lys og mørke. Det er mange ulike rom, rom inni en og fysiske rom. Rom vi inviteres inn i. Rom vi kan være i, rom å utforske. Rom der vi kan spørre og reflektere. Kanskje får vi svar, kanskje ikke. Men forhåpentligvis er det rom der livet kan få plass og som kan romme oss og det vi er og det vi erfarer. Derfor har jeg gitt denne refleksjonen overskriften Lysstrimen i det mørke rommet. For det kan også være en erfaring. Som kan rommes - i et bilde, i en sirkel som rommer - i mandalaen. 

Etter at jeg hadde tegnet bildet du ser over her, ble jeg nysgjerrig på hva det egentlig var jeg sa i prekenen den gangen for 25 år siden. Jeg leste manuset, og tenkte : Å, om jeg bare kunne preke til meg selv! Å lese prekenmanuset var en påminnelse til meg selv, og jeg så også at "ja, jeg tror faktisk at den prekenen var ganske god" (NB: En preken og et prekenmanus er to forskjellige ting. Prekenen er det som skjer der og da i kirken/formidlingen, mens prekenmanuset, ja det er et manus...).

For spesielt interesserte gjengir jeg prekenmanuset her:

TVILENS FENGSEL

Det er mørkt og kalt. Det lukter jord, for gulvet er et fuktig jordgulv.  Der er ingen møbler. Et bittelite vindu høyt oppe på veggen med et gitter foran. Noen få lysstrimer slipper inn. En skjeggete, skitten mann sitter inne i et hjørne. Han halvt sover, halvt er våken.  Det er like mørkt inni ham som det er i rommet.  Vi er i et fengsel i Palestina omtrent år 30. Mannen vi ser er døperen Johannes. Han er blitt kastet i fengsel.  For en stund siden var han en fri mann som forkynte til omvendelse. Han pekte på Jesus som skulle komme. Han pekte på ham som skulle være større og sterkere enn ham, han som skulle være menneskenes lys. Nå sitter han i en mørk og kald krok i et fengsel. Han ser ikke så mye til Lyset. Han har begynt å tvile.  Han må spørre: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Johannes som var forløperen er nå kommet i bakrommet.  Han som ropte ut troen på hovedgata sitter nå i tvilens bakgård.  

Johannes var fengslet. Er vi fengslet? Er vi fengslet av tro, eller er vi fengslet av tvil? Johannes kom i tvil.  Vi kan òg komme i tvil.  «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Eller vi kan spørre: «Er du der Jesus?Er du der et sted? Her er så mørkt at jeg kan nesten ikke se konturene av deg engang.  Min Gud, min Gud, har du forlatt meg, og hvorfor? Du har sagt at du er verdens lys, men her er bare mørkt. Hvorfor skinner du ikke? Det er så mørkt og så kalt, både i meg og rundt meg!»  

Tvilen kan være et fengsel. Når tvilen gnager kan det oppleves tungt og mørkt. Når livet blir vanskelig å takle kan det være vanskelig å se lyset, og å oppleve Guds kjærlighet og omsorg. Gluggen i fengselsveggen slipper ikke lys inn, i hvert fall ikke nok til å lyse opp hele fengselscellen og varme kalde jordgulv og frosne hjerter.

Johannes sendte bud med sine disipler: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» De kom tilbake som vitner. Blinde ser, lamme går, spedalske renses, døve hører, døde står opp, evangeliet forkynnes for fattige og lyset skinner i mørke. Er du i tvil? Gjør som Johannes. Gå til hans vitner og spør. Snakk med noen! Snakk med noen om din tro og tvil, dine spørsmål og dine vanskeligheter. Gluggen kan synes liten, men tross alt: det er en glugge der, og en strime av lys kommer inn, en strime av håp som kan varme og bryte frossen jord.  Ikke bli sittende alene i tvilens og mørkets fengsel. La noen få komme inn med lys i tvilens mørke kjeller og fengsel. Der finnes noen som vil gi av sitt lys, og der finnes èn som er verdens lys. Han ønsker å skinne for deg. «Den som vandrer i mørket skal få se et stort lys. Over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram.» Jesus er et lys i menneskenes mørke. Vi som mennesker er kalt til å følge Lyset og til å lyse for hverandre. Vi er kalt til å være en lysstrime av håp inn i en fengselsglugge, en lysstrime som har sitt opphav i det store Lyset. Det kan gjøres på mange måter. Kanskje noe av det viktigste er å være tilstede. Være nær. Vise nærhet ved oppmuntringsord, forbønn, blomster, kanskje også fysisk ved å holde rundt. Være nær hverandres hverdag, i gleder og i sorger. 

Kirkens Bymisjon har siden 1995 hatt den årlige adventsaksjonen «Lys i mørke».  I dag skal vi markere den her i kirka. Målet med aksjonen er å profilere Bymisjonen og å samle inn penger til deres arbeid. Ofringa i dag går til dette formålet. Vi har fått et brev fra Kirkens Bymisjon her i Bodø. Der står det: «Mørket har mange nyanser av lys i seg. I vinterhalvåret kommer særlig mange av disse lysere nyansene fra mennesker man møter. Kirkens Bymisjon møter mennesker i byens mest belastede rusmiljø, og har mulighet til å peke på lyset fra Guds kjærlighet også der. For lyset blir tydelig i møtet mellom det sønderbrutte og det hellige.  «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden» sier Gud i sitt ord. På vegne av Bymisjonen selger vår menighet julekort til inntekt for deres arbeid her i Bodø. Kortene ser slik ut (jeg holder et kort opp). Den knuste engelen symboliserer både den smerten og det håpet som finnes i dette møtet.» Det er noe av det julen handler om.  Jord og himmel møtes. Gud kommer ned til den som er knust og nedbrutt i ånden, og lyser inn i vårt mørke. Lyset kommer til jorden og gir håp, mot og varme. La oss minne hverandre om dette når vi i disse førjulstider og i den kommende julefeiringen tenner en mengde stearinlys.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

Hvordan er hjertet ditt?

 

                                                                          Hjertet

2. søndag i advent 7. desember 2025

Vi finner hjerter i alle varianter nå i førjulstiden. Myke hjerter, harde hjerter. Flettete hjerter. Hjerter av keramikk, hjerter av papir, hjerter av glass og hjerter av diverse andre materialer. De kan sees og føles forskjellig ut. Men de uttrykker noe, og hjertet er det fremste symbolet for kjærlighet, og for livet. Hjertet er også et organ. Ulike følelser og tilstander vi opplever som mennesker kan fysisk føles i hjertet, slik som f.eks. angst. Forfatteren av Johannesevangeliet var opptatt av ulike eksistensielle tilstander hos mennesket. Han betoner Jesu ord om lys og mørke, liv og død, håp og mismot, glede og angst. Bibelteksten for 2. søndag i advent er skrevet av forfatteren av Johannesevangeliet: 

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» (Joh. 14, 1-4)

Jeg har tegnet et hjerte. Hva slags hjerte er det? Det kan sees på to måter (minst). Da jeg tegnet det, prøvde jeg å framstille et hjerte der en tråd er viklet rundt og snører det sammen. Angsten. Da jeg begynte å betrakte det etter at det var ferdig tegnet så jeg noe annet. Da så jeg et hjerte som var satt sammen av flere biter. Det var som et blyglassvindu som var satt sammen av glassbiter, og bitene var festet til hverandre med blyinnfatning. Det dannet et helt bilde, med lyset som kunnes kinne gjennom glassbitene. Jeg synes det nærmest vibrerer av liv. når jeg betrakter hjertet en mer, veksler jeg mellom å se hjertet som der tråden snører det litt sammen, og hjertet som på en mesterlig måte er satt sammen bit for bit. Det er kanskje slik jeg opplever livet for tiden. Det er kanskje slik livet kan oppleves for flere? 

Rundt hjertet er det tegnet en ganske markant svart sirkel. Den kan se litt hard og bastant ut. Men den er tydelig. Den er der for å avgrense og beskytte. Det er ikke en ubevegelig firkant, men en dynamisk sirkel. Det er en sirkel som rommer. Det er en sirkel som beskytter hjertet. Når jeg betrakter bildet ser jeg for meg at det kan komme noen farger og former rundt hjertet etter hvert. Foreløpig må hjertet stå der å vibrere litt. Det må få lov til å bli sett, kjent, rommet og være seg slik det nå kommer til uttrykk. 

Inn til det hellige stedet

 

Eventyrlandskapet

1. søndag i adventstiden 30. november 2025

Matteusevangeliet kapittel 21, v.1-11:

1 Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted 2 og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og lei dem hit til meg! 3 Og om noen kommer med spørsmål, skal dere svare: ‘Herren har bruk for dem.’ Da skal han straks sende dem med dere.» 4 Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten:
5 Si til datter Sion:
Se, din konge kommer til deg,
ydmyk er han og rir på et esel
og på trekkdyrets fole.
6 Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt, 7 og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp. 8 Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar greiner av trærne og strødde på veien. 9 Og mengden som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte:
Hosianna, Davids sønn!
Velsignet er han som kommer i Herrens navn!
Hosianna i det høyeste!
10 Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» 11 Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.»

Søndagens fortelling er kanskje ikke en fortelling vi forbinder med jul eller advent. Det er fortellingen om da Jesus red inn i Jerusalem på den dagen som vi har kalt palmesøndag. Men når denne teksten dukker opp nå, hva er det som fester seg hos meg? Hvordan vil et bilde se ut når jeg begynner å tegne uten å tenke for mye på hva det skal bli, når jeg lar bildet og den kreative prosessen få utfolde seg? Og hva opplever jeg i bildet når jeg ser på det jeg har tegnet? Hva ser jeg og hva legger jeg merke til? Hvilke assosiasjoner får jeg og hvor kan det lede meg?

Jeg ser et håpefullt bilde. Det er et bilde jeg kan gå inn i og fantasere. Ja, det leder tanken til noe jeg har sett før og lest før, nemlig i fantacylitteraturen. Blikket mitt leder meg nemlig til den figuren som er nederst til høyre i bildet. Jeg så med en gang den dukket opp at det er en port inn til noe. Porten er omkranset av levende vekster, og jeg syns det lyser på den andre siden av porten. Det er tiltrekkende. Jeg får lyst til å gå inn gjennom porten. På denne siden av porten er fargene dominert av hvitt. Det er mye farge som ligger under det hvite, men det hvite har lagt seg som et teppe over landskapet og fargene der. Det får meg til å kjenne at det er noe som er kaldt, og at det er noe som er frosset. Porten står der og inviterer til å gå inn gjennom den. Den inviterer til å gå inn til det lyse og varme, til et sted der det vokser og gror, til et sted som gir vekst, godhet og varme. Hva slags sted er det? Siden det er helt i begynnelsen av advent og det snart er 1. desember får jeg assosiasjoner til NRK sin julekalender som gikk for noen ar siden, nemlig Snøfall. Barna kunne gå inn gjennom en dør fra den kalde og mørke vinteren til en lys og varm sommer. Det kan se ut som et magisk skifte. Det er en dypt symbolsk framstilling av hvordan man kan oppleve virkeligheten med kulde og mørke, varme og lys, motløshet og mot. ondskap og godhet, fiendskap og fellesskap, håpløshet og håp. Også tidligere i litteratur og film har vi sett noe liknende. C. S. Lewis har i Løven, heksa og klesskapet i Narniaserien latt barna tre inn i en annen virkelighet gjennom et klesskap. Det er en virkelighet som er full av symboler og symbolske hendelser. Det er en indre virkelighet som der utspiller seg. I den virkeligheten utspiller kampen mellom det gode og det onde seg, og løven Aslan vinner tilslutt. Begge disse assosiasjonene gir en klang til bildet mitt. Kanskje opplever jeg virkeligheten som litt tilfrosset, med ensomhet og kulde? Jeg får en opplevelse av at jeg muligens psykisk sett står i den litt kalde og tilfrosne verden. Kanskje er det noe i meg som er tilfrosset? Jeg ser i bildet at det er farger under det hvite. Det er farger og varme der et sted. Det var der før det ble tilfrosset. Kanskje kan jeg prøve å gå inn gjennom porten? Psykisk sett gå til et sted som gir meg varme og muligheter for vekst? Porten kan symbolsk sett stå for en overgang eller en åpning. En åpning til noe nytt. Kanskje det også er en åpning til meg selv? Eller til deler av meg selv som gir mer vitalitet, styrke og kraft? Eller til det hellige stedet som finnes i meg? For det var inn til Jerusalem Jesus red. Jerusalem - det hellige stedet for jødene. Byen, stedet, som lyste av gull og Guds nærvær. Byen og stedet som skulle representere all Guds godhet og styrke. Tempelet var det synlige tegnet på dette. Bildet jeg har tegnet inviterer meg til å gå inn gjennom porten, til det stedet som lyser og viser Gud i meg. Til det stedet der jeg kan tines opp av solen, varme meg ved glørne, og vokse og gro. Til det stedet der snø og hat kan smelte, der fargene kan tre fram, der gullet i meg trer fram. Der livet trer fram og vinner. 

Bli i min kjærlighet

 

Kjærlighet

21. september 2025  

Det er lenge siden jeg har laget en mandala til bibelteksten for søndagen. Kreativiteten har lenge vært stengt. Denne søndagen tvang jeg meg til å gå i atelieret å male. Jeg lar den enkelte se og sanse mandalaen som ble skapt med utgangspunkt i teksten nedenfor.

15. s. i treenighetstiden: Joh. 15,9-12 "Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet!  Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen.  Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere."

Hva var det som skjedde? Om å se, om glimt fra Selvet og om åndelige opplevelser

Et sløret blikk

Hva var det egentlig som skjedde? Det har jeg lurt på noen ganger når jeg har opplevd at det oppsto krevende situasjoner, når jeg har vært i ulike psykiske prosesser eller hatt åndelige opplevelser. Kanskje var jeg ikke bevisst nok på det skjedde, eller at jeg ikke forsto det som kom opp. En del av det som skjer med oss i livet går det heller ikke an å forstå, men vi kan få en dypere innsikt i og erfaring av noe bakom. 

Les nedenfor om hva noen av Jesu disipler opplevde en dag de var sammen med Jesus, og hvordan jeg reflekterer rundt det etter å ha tegnet bildet som du ser ovenfor.

Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem. Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett. (Luk. 9,28-36. Prekentekst for Kristi forklarelsesdag 23/2-2025)

Peter og de andre disiplene hadde falt i dyp søvn står det. De var ikke våkne i forhold til hva som egentlig skjedde. Eller for å si det med et annet bilde: De så det hele gjennom et slør. 

Å se gjennom et slør, eller å se med et sløret blikk er assosiasjonen jeg får når jeg ser på bildet jeg har tegnet. Bildet er et intuitivt bilde for å gi et synlig uttrykk for hva teksten gjør med meg, og hva teksten kan si meg på et dypere plan, hva som berøres av temaer i mitt eget liv. 

Et sløret blikk. Disiplene fikk se Jesu herlighet, men de så ikke betydningen. Blikket deres var sløret, men de fikk allikevel et glimt. De forstod ikke helt, men noe i dem ble beveget og påvirket dem. 

Vi forstår ikke alltid hva som skjer med oss i livet. Vi forstår ikke alltid de opplevelsene vi har, de menneskene vi samtaler med, hva som er meningen med livet og i livet. Vi forstår ikke alltid de fornemmelsene vi får, de innskytelsene vi har, de følelsene som oppstår, de drømmene som kommer om natten eller hva det ubevisste har å fortelle. Når ting fra det ubevisste, ting vi ikke visste at vi bar på kommer opp, og glimt fra Selvet kommer til syne forstår ikke alltid jeget disse glimtene. Det kan skape frykt i en fordi det er ukjent og kan være overveldende. Ved å se nærmere på hva disse glimtene fra Selvet kan innebære kan bevisstheten utvides, og man kan få et utvidet blikk på seg selv og tilværelsen. Da kan blikket bli klarere, og man har mulighet for å se hva det kan handle om. Når man ser dypere sammenhenger kan det for noen være en opplevelse av å se det hellige i en selv og rundt en. Det kan karrakteriseres som en åndelig opplevelse. 

Det kan ta tid før man klarer å integrere de ulike glimtene fra Selvet, fra det innerste i en selv. Disiplene tidde med det de hadde opplevd - i hvert fall en stund. "På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett" (v. 36). Men evangelisten Lukas, som forøvrig var lege, skriver om dette i sitt evangelium. Det gjør også Matteus (Matt. 17, 1-8) og Markus (Mark. 9, 2-8). Så dette ble etterhvert godt kjent. Slike opplevelser kan være nokså sårbare, spesielt når de er ferske. De trenger å integreres for å bli en del av livet og de erfaringene som livet bringer med seg. Slike opplevelser og integrerte erfaringer gjør livet rikere og helere. Det oppleves som unike opplevelser for den enkelte. Det er ikke alle som får slike glimt av Selvet eller av det guddommelige i oss, rundt oss og over oss. Ikke alle kan, vil eller har muligheten til å gå den veien (opp i fjellet  - symbolsk forstått). Det kan være en vei som kan være tung og utfordrende, og blikket kan sløret og det kan være tåkete, og opplevelsene kan være både overveldende og skremmende. Men erfaringen av å se, av å få tatt vekk sløret, av å oppleve helheten kan være enorm. Det kan oppleves som om tid og rom oppheves, slik disiplene opplevde (Moses, Elia og Jesus opplevdes å være tilstede samtidig mens de "i virkeligheten" levde i helt forskjellige tidsepoker, henholdsvis ca 1250, f. Kr, ca 850 f. Kr. og ca 30 e. Kr.) Man bare er. Det er eksistensielle, åndelige erfaringer. Slike erfaringer kan være skjellsettende og "sjelsettende" for den enkelte. Samtidig er det noe universelt og felles over dem. 

Det er mange som har opplevelser, men som ikke tørr å dele dem. Kanskje er det fordi opplevelsene er så ordløse. Man har ikke noe språk. Det er sårbart. Jeg tenker at det kanskje også kan være fordi det knytter seg så mye opp mot selve eksistensen, opp mot det et menneske er, hvordan et menneske blir tatt i mot, og  hvordan et menneske i sine første leveår er i kontakt med seg selv det som er større og omgivelsene. I den perioden har ikke barnet så mye språk. Samtidig har ikke åndelige erfaringer vært så stor del av akademia og den teologiske skoleringen, så mange prester har heller ikke ord for slike erfaringer. Men i dag har legen Lukas gitt oss en fortelling. Bibelen kan sees på som en skriftlig samling av mennesker opplevelser og erfaringer av Gud og det guddommelige. Den jungianske psykologien har gitt oss en modell av menneskets psyke som innebærer både personlige og kollektive komponenter der bl.a. opplevelsen av Gud er inkludert. Den jungianske psykologien sier noe om at man kan erfare Gud, men den sier ikke noe om Gud som sådan. Jung tegnet et rundt bilde hver morgen i lengre tid, en såkalt mandala. De viste hans psykiske tilstand på det gitte tidspunkt. Han mente at sirkelen - mandalaen  - var et symbol på Selvet - totaliteten av hele psyken, og mente samtidig at mandalaen var et gudsbilde. Også jeg har manglet ord for mange åndelige opplevelser og innsikter. Jeg har i dag, slik jeg i mange år har gjort, tegnet en mandala som en respons på søndagens prekentekst. I dag var det fortellingen som legen Lukas har gitt oss om disiplene som fikk se Jesu herlighet, og jeg kom i kontakt med dette ordløse. Jeg kom også i kontakt med sløret som jeg til vanlig ser gjennom, men av og til letter og jeg får sterke glimt av Selvet. Dette ser jeg når jeg betrakter bildet mitt. Et kreativt uttrykk kan slik gi ord til det ordløse. Det kan synliggjøre hva teksten bringer fram i oss, og det kan synliggjøre våre egne opplevelser og erfaringer. Bildene kan være en brobygger mellom Jeget og dets bevissthet, og Selvet - her forstått som totaliteten av hele psyken - og det ubevisste som ligger der. De kan hjelpe til med å romme de små og store glimt som Selvet og det guddommelige viser oss. Sirkelen egner seg godt fordi formen avgrenser på samme tid som den rommer. Nettopp fordi sirkelen rommer kan den være et symbol på psykens strukturerende helhet, det som Jung kaller for Selvet. Det er helheten som vi lengter mot i vår vekst og modning som hele mennesker. Den helheten Livet selv ønsker å vise oss og gi oss. 

Utstillingen "I sirkelens speil"

Velkommen til utstillingen I sirkelens speil 18. februar - 18. mars 2024

I denne utstillingen viser jeg et utvalg av mine kunstterapeutiske mandalaer som er laget med utgangspunkt i bibeltekster. Utstillingen viser hvordan man ved hjelp av å arbeide kunstterapeutisk med bibeltekster og bruke mandalaen som form kan arbeide med sin egen spirituelle og utviklingsmessige prosess. En prosess som er både til heling av sår/traumer og til utvikling og vekst. Bildene som presenteres i utstillingen viser viktige uitviklingstrinn og hvordan prosessen har gått fra lidelse, sinne og opposisjon til en dypere kontakt med egen spiritualitet. Fr mørke og mistillit, til lys og tillit - til egen prosess og til livet.

Sted: Mikaelkirken - Kristensamfunnet i Oslo, Oscars gate 84, 0256 Oslo

Åpning med foredrag Mandala som spirituell og utviklingsmessig prosess søndag 18. februar 2024 kl. 11.30

Åpent ved arrangementer og aktiviteter i Kristensamfunnet i Oslo, se https://mikaelkirken.no/program/