Herodes og den onde stemoren

 

         

             Den onde stemor  

     

       

Den gode mor  

Vi har nettopp feiret jul og lever i tiden etter Jesu fødsel, i dobbelt forstand. Vi tidfester fortsatt vår kalender e.Kr. , altså etter Kristi fødsel, og nå sist søndag, den 8. januar, var det Kristi åpenbaringsdag, eller feiringen av de hellige de tre kongers dag. De hellige tre konger - eller vise menn -  kom til Jesus etter at han ble født. La oss se hva som skjedde:

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:
For du Betlehem i Juda land
er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda.
For fra deg skal det komme en fyrste
som skal være hyrde for mitt folk Israel.»
Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land. (Matt. 2,1-12)

Allerede 2. juledag hørte vi om Herodes. Da var teksten siste delen av denne fortellingen. Jeg må ta med et par setninger derfra: "Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre." (Matt. 2,16). Jeg fikk ganske fort en assosiasjon til stemoren eller den onde dronningen i eventyrene. Jeg tenkte spesielt på eventyret om Snehvit og de syv dverger og hvordan Snehvits stemor, den onde dronningen, handlet. Jeg så en parallell mellom Herodes og stemoren/den onde dronningen. Jeg tenkte fortsatt på de onde dronningen da jeg nå leste teksten fra Matteusevangeliet om Herodes som kalte til seg vismennene. 

Herodes og den onde dronningen kan sees som uttrykk for den samme arketypiske kraften: Den narsissistiske personligheten. Den som ser seg selv i speilet og som blir forelsket i sitt eget speilbilde. "Speil, speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?" spør dronningen. Hun forventet å få en bekreftelse på at det er henne som er den vakreste. Selvsagt er hun den vakreste! Herodes, jødenes konge, hadde hørt at jødenes konge nå hadde blitt født. Hva? Hvem er det som kommer her og utfordrer hans kongemakt? Herodes forventet at det bare er han som anerkjennes som konge. De begge, både Herodes og den onde dronningen, kjenner seg utfordret. Herodes spør vismennene (gresk: magoi = magiere = stjernetydere) som kan tyde stjernesammenstillingene. Dronningen spør det magiske speilet. Svaret de får speiler sannheten. Vismennene blir sendt ut. Det blir jegeren i eventyret om Snehvit og de syv dverger også. Både vismennene og jegeren lurer den de blir sendt ut fra (h.h.v. Herodes og den onde dronningen) for å verne om det gode og verne livet. Når Herodes/den onde dronningen skjønner at de har blitt lurt går de inn for grusomme drapsmetoder. Herodes gir ordre om å drepe alle guttebarn under to år, og den onde dronningen tar skjeen, for å ikke si eplet, i egne hender og vil forgifte Snehvit. Ganske onde handlinger der uskyldige får lide. Dette kan vi kjenne igjen i verdenshistorien, og en del mennesker kjenner det godt igjen i sitt eget liv. De har fått stifte bekjentskap med mennesker som ikke tåler å bli utfordret eller som bare ser seg selv og ikke evner å se andre. Kanskje er man vokst opp med foreldre (mor, far eller begge) som har nok med seg selv, som ikke evner å gi barnet sitt god nok omsorg, som ikke klarer å speile barnet og se barnet. Herodes og den onde stemoren kan stå som symbol for den som ikke ser barnet for den hen er. Det kan i verste fall være livstruende for barnet når det er barn eller når hen er blitt voksen og lever med ettervirkninger etter dette.

Jeg måtte ta fram eventyrboka mi fra min barndom å lese eventyret etter å ha lest bibelteksten. Jeg så så tydelig for meg de tegningene som var i den boka. Spesielt tegningen av den onde dronningen som så seg selv i speilet. Jeg brukte denne tegningen og laget en mandala (det øverste bildet). Videre talte tegningen av den gode dronningen, moren til Snehvit, til meg. Jeg så med en gang Jomfru Maria der hun sitter som himmeldronning på sin tronstol. Riktignok har dronningen blå kjole og rød kappe, mens Maria blir i kunsten framstilt med rød kjole og blå kappe. Dronningens synål og broderi er i min mandala byttet ut med en lilje og en tornekrone. Liljen er i kunsten Jomfru Marias attributt. Den er selve symbolet på når hun blir gravid. I kunsten kommer engelen med en lilje, og med det har konsepsjonen skjedd. På bildet mitt er det ingen engel, men det er en due (to fugler i den opprinnelige tegningen av dronningen). Duen og fugler kan sees som himmelske og guddommelige sendebud. Det guddommelige lys stråler fra duen der den kommer inn gjennom vinduet. Maria sitter her på bildet med tornekronen i fanget, og det himmelske lyset stråler ned på tornekronen. Det bringer bud om lidelsen. Tre blodsdråper, slik som i eventyret, drypper ned. Den uskyldige lidelsen. Men her på bildet allikevel en glede og forundring. En godhet og en moderlige omsorg. En som ser det smertefulle som barnet går gjennom, som tar barnet i sin favn og som blir et symbol på den gode mor. 

Mine to mandalaer er limt sammen slik at det på den ene siden er den gode dronningen og på den andre siden den onde dronningen. Den onde stemoren er negasjonen til den gode moren. To motsetninger som vi kan oppleve i livet. 

Slik kan vi se at både eventyr og bibelfortellinger kan sees på som mytologiske fortellinger. Det betyr at det er fortellinger som har en ytre historie, men som forteller om en indre virkelighet. Disse fortellingene benytter mange symboler og karakterer med arketypiske trekk. Det gjør at vi mennesker kan kjenne oss igjen i dem uavhengig av tid og sted. Fortellingen om Herodes og Jesus og eventyret om Snehvit og den onde stemoren kan bli fortellingen om deg eller meg, eller jenta eller gutten i klassen eller i familien. 

Og som jeg har lært: Alle eventyr ender godt! Snehvit ble ikke drept, men sovnet og våknet igjen. Hun fikk oppleve kjærlighet og godhet; hun fikk kysset fra sin prins og ble forenet med ham. Fortellingen om Jesus endte ikke med døden, men med oppstandelsen, og dermed ble det et nytt håp i en ny hverdag. Men det er det ennå en stund til vi skal lese om og lage mandalaer over. I mens lever vi både i den ytre virkelighet og i indre virkelighet som er fullt av indre og livaktige bilder.