Fontenen

Tittel: Påfugl

Mandala med refleksjon til 23. juni 2019 - 2. søndag i treenighetstiden

Johannesevangeliet kap. 3, vers 1-13: Jesus og Nikodemus

Denne gangen har søndagens mandala blitt til ut i fra en kopling mellom arbeidet med en drøm jeg hadde for noen uker siden og prekenteksten fra Johannesevangeliet om Nikodemus som kommer til Jesus om natten og det det blir en samtale mellom dem om det å bli født på ny, om å bli født av vann og ånd. En ganske filosofisk samtale og ikke uten videre lett å gripe. Det er snakk om vann, det er snakk om Ånd, det er snakk om å bli født, det er snakk om vind, det er snakk om Guds rike, det er snakk om det jordiske, det er snakk om det himmelske. 

Jeg tenker umiddelbart på dåpen når jeg leser denne teksten. En døpefont. Vann. En døpefont med vann. Jeg jobber samtidig mye med nattens drømmer. Symbolene som dukker opp i drømmene, ulike mennesker som dukker opp i drømmene. Hva kan de representere og handle om i mitt liv?  Hva er det som gjør at det dukker opp akkurat nå? Og jeg klarer ikke å la være å ta med meg dette inn i arbeidet med mandalaen og bibelteksten. Jeg hadde en sterk drøm for noen uker siden. Den inneholdt mange scener og symboler. Den var nærmest litt overveldende. Når jeg nå tok den med inn i mandalaarbeidet er det stedet der den siste scenen utspiller seg som ble viktig. I drømmen møter jeg en gjeng mennesker som jeg kjenner godt (enten har gått på skole/studert sammen med eller har noe annet viktig felles med) ved fontenen ved Nationaltheateret stasjon i Oslo. Etter å ha delt drømmen med en annen, ville jeg male noe fra drømmen. Bildet ble et uttrykk for fontenen. Jeg fikk kontakt med vanndråpene og lyset som brytes i vannet, vannet som skinner i flere farger. Da jeg malte, fikk jeg en sterk assosiasjon til en påfugl. Så la jeg vekk maleriet, og etter et par dager skulle jeg lage denne mandalaen. Jeg kjente jeg måtte gå videre på bildet med fontenen; lyset og det skimrende. Fontenen ble forvandlet til en påfugl. Mandalaen ble ferdig. 

Fontenen i drømmen og påfuglen på søndagens mandala er symboler. Men hva kunne de bety, tro? Er det en sammenheng her? Jeg begynte å undersøke i meg selv og i symbolleksikon, og googlet. 

Fontenen ved Nationaltheateret - heter den noe? Ja. Den heter Påfugl! Hva har den fontenen med meg å gjøre? Og: Hva har den med prekenteksten å gjøre? 

Ordet fontene kommer fra det latinske ordet fons som betyr kilde. Derav også ordet døpefont. En døpefont er altså en kilde med vann, en kilde til nåde. Der er linken til prekenteksten. Og i mitt liv? Fontenen befinner seg i sentrum i Oslo. Fontenen i drømmen kan bety kilden i meg selv. Når jeg kommer til sentrum i meg selv, kommer jeg til kilden. Ved å gå innover finner jeg en kilde til stadig fornyelse. Jeg tror at nattens drømmer er en slik kilde. Jeg tror at Ånden viser oss stadig mer og gir oss påfyll og fornyer oss når vi lytter til nattens drømmer, til symbolspråket, til det som møter oss og de som møter oss. I møte med andre i sentrum av oss selv kan vi få påfyll. Åndens stemme kan høres i drømmenes budskap. Og livet kan velle fram. Det finnes en kilde i oss som vi kan øse av og som veller fram, fornyer oss og gir oss liv. Etter natten kan vi bli født på ny. 

Og påfuglen: Ja, den er et gammelt symbol for oppstandelsen og nytt liv. Påfuglen var et av de første kristne symboler som ble brukt, blant annet i katakombene i Roma. 

Påfuglens oppstandelse og nytt liv. Fontenens fornyende og livgivende vann. Kilden. Kilden i mitt indre gir fornyelse, "oppstandelse" og nytt liv. 

Og nattens drøm, prekenteksten og min hjemby har på et underlig vis blitt vevd sammen. 

 Fontene Påfugl ved Nationaltheateret, Oslo

Pinse

Sannhetens Ånd skal veilede oss til å se hele sannheten.

Når vi blir født er vi avhengig av at vi blir speilet av vår første omsorgsperson som gjerne er mor. Først når vi blir speilet har vi mulighet for å oppdage hvem vi selv er. Ved å bli speilet og veiledet gjennom barndom og oppvekst får vi mulighet til å se hvem vi er. Blir vi ikke speilet og veiledet av en god nok mor eller far mister vi oss selv og noe av tilliten til verden. Vi vet til slutt ikke hva som er sant for oss. Hvem er vi i den verden vi lever? i den jungianske psykologi brukes begrepet "Selvet" om både sentrum og totaliteten av hele vår psyke. Vi blir født med et Selv, og gjennom barndom og oppvekst skapes Jeget i kontakt med omverdenen. Vi trenger Jeget for å samhandle med andre mens Selvet virkeliggjøres og utfoldes. En mandala kan sees på som et symbol på Selvet. Ved å lage mandalaer kan vi sentrere oss, gå inn i sentrum og stadig øve på å virkeliggjøre Selvet. Ved å gjøre dette som et intuitivt arbeid ved å la mandalaer oppstå, kan Ånden, pusten og livet slippe til, få virke i livet vårt og vi kan la Selvet bli mer og mer virkeliggjort. En slik mandala kan speile den vi er akkurat nå og den prosessen vi er i, hva som opptar oss, hva som bør sees mer på. Vi får en mulighet for å se oss selv.

Når vi er i kontakt med Selvet ser vi oss selv. På vei dit veileder Ånden oss til å se oss selv og virkeligheten slik den viser seg for oss. I mandalaen for denne pinsen har jeg laget en mosaikk av speilbiter. Vi får ikke se et helt og fullt bilde. Vi ser bruddstykker av oss selv. Sannhetens Ånd vil veilede oss inn til midten av oss selv, inn til Gud som speiler den vi innerst inne er. Inn til Selvet, til helheten av vår psyke. Sirkelen er et symbol på dette. Og mandalaen her har et rundt, helt speil i midten. Der kan vi se oss selv helt og fullt. Når vi kommer inn til Selvet ser vi oss selv og kjenner oss selv fullt ut. Dette er et livslangt prosjekt. Men vi kan komme stadig nærmere og se det i glimt. Sannhetens Ånd skal veilede oss til hele sannheten sier Jesus til oss gjennom evangelisten Johannes sine ord i Johannesevangeliets kapittel 16 (fra prekenteksten for søndag før pinse). Jeg tror det er det å kjenne Selvet og veien dit han snakker om. Og at det gir oss den freden han snakker om i prekenteksten for 1. pinsedag (Joh. 14,23-29). "Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet." Mange ulike følelser kan oppstå på denne veien innover, men det kan gi en egen fred i hjertet å kjenne at man følger sin vei inn til seg selv og det som er inni en, alt det som Selvet rommer av kjent og ukjent materiale, guddommelige og menneskelige erfaringer, møter med seg selv og det guddommelige.

Herlighet

                                     
                                      Herlighet


Kristi Himmelfartsdag 30. mai 2019
Tekst: Johannesevangeliet kap. 17, vers 1-5 Jesus ber for alle sine

På nytt veves mitt liv og Jesu liv sammen i mandalaen jeg lager. Denne dagen var jeg i gang med å lage et maleri av en opplevelse jeg har hatt. Jeg tok så en liten pause fra malingen og leste dagens prekentekst fra Johannesevangeliet. "Å, herlighet!" tenker jeg. For det indre bildet jeg får er det jeg er i gang med å male.  Jeg ser et mørke der gult lys kommer gjennom det mørke og lager en åpning. Min opplevelse som jeg er i gang med å gi et uttrykk for er en opplevelse av at det er nå det åpner seg. Jeg var for lenge siden inne i et belastende arbeidsforhold, og opplevde alt bare svart, som et stort, mørkt hull. Det jeg gjorde var ikke godt nok, jeg var ikke godt nok. For et par uker siden fikk jeg en tilbakemelding. Det jeg hadde bidratt med hadde satt spor; positive spor. Jeg ble glad og takknemlig. Og jeg fikk en "hilsen" i forhold til det jeg har jobbet med en stund i det siste: Den gode mor som holder. At Gud kan oppleves som den gode mor som holder og tar vare på sitt barn, dersom vi har en erfaring av dette fra livet; vår egen mor eller et annet menneske som er der som vår gode mor. Og jeg opplevde at det åpnet seg. Fra arbeidsforholdets mørke minner åpner det seg et lys som stråler utover. Det ble en sterk opplevelse. Jeg har stadig sterke opplevelser nå for tiden. Og jeg tenker: "Herlighet, det er nå det åpner seg." I møte med meg selv, med andre og med det guddommelige. Det åpner seg inni meg. Jeg ser "din herlighet". Guds herlighet åpenbares inni meg. Jeg tror at også Jesus levde sterkt. Slik Jesus var i dødsriket, har jeg også vært i mørke. Slik Jesus sto opp har også jeg steget opp igjen. Nå får jeg se Guds herlighet. Alle de små tingene og alle de store og sterke opplevelsene, alt som bare skjer. Alt som åpner seg. Som om det var "meningen". Meningsfulle sammentreff, eller synkronisitet som C.G. Jung kaller det. Og jeg tror at ting skjer  - når tiden er inne. "... da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre" (v.4). Jesus fullførte sin gjerning. Han møtte mennesker, han så dem, han reiste dem. Han vandret sammen med dem. Men han måtte gjennom lidelse og død. Det ble mørkt, også i disiplenes liv. Men de opplevde å få nytt liv og håp. Jesus ble igjen levende for dem. Og de ble levende. Jeg har blitt levende, full av liv og engasjement. Guds herlighet viser seg. Det guddommelige viste seg for disiplene, inni dem, og de gjorde seg klare til å formidle dette videre. Noe nytt åpnet seg  - for dem. Noe nytt åpner seg - for meg.