Litt om mandalaene


Som kunstterapeut og prest ønsker jeg å forene en intuitiv, spirituell og ubevisst bildeprosess med den kirkelige bakgrunnen jeg har og de fortellingene som danner grunnlaget for den kristne tro. Mandalaene er verken illustrasjon til bibeltekstene, teologiske tanker eller dogmatiske «sannheter». Jeg er i mitt arbeid med mandalaene ute etter å gi et uttrykk for det som skjer i meg i møte med med bibelteksten. Hva skjer i min kropp og hvilke sansninger får jeg når jeg leser den aktuelle teksten? Hvilke følelser kjenner jeg? Hvilke fantasier oppstår? Hva aktiveres av mitt eget personlige materiale i møte med teksten? Hva skjer når jeg begynner å tegne et intuitivt bilde og følger prosessen?

Det er til tider en sterk prosess. Mandalaene kan bli veldig personlige. Det er godt å arbeide på en intuitiv måte med tekster som bærer mye med seg og som kan oppleves, forståes og tolkes på ulike måter. Jeg ser at min historie og min aktuelle situasjon, min spiritualitet og min åndelige lengsel kommer til uttrykk i mandalaene. Tekstene åpner seg på nye måter og det guddommelige viser seg gjennom den intuitive billedprosessen. Det åpner opp et spirituelt rom i meg.


Jeg viser her en del av mine mandalaer. De ledsages av min egen tekst som kan være en fortelling, en poetisk tekst eller en refleksjon. Av og til kanskje en tolkning ut i fra Jungs analytiske psykologi og/eller av teologisk karakter.


Min inspirasjonskilde er Carl Gustav Jung. Han tegnet en mandala hver morgen i lengre tid. Han brukte også mandalategning i sitt arbeid med pasienter. Ordet mandala er sanskrit og betyr sirkel. Det var C.G. Jung som brakte mandalaen til vesten. Han begynte å bruke dette ordet om sine sirkelrunde bilder. Fra sine mange reiser var det østens mandalaer han mest kunne sammenlikne bildene sine med. Men i stedet for intrikate mønstre slik vi kjenner fra f.eks tibetansk buddhisme er mandalaen i jungiansk forståelse et sirkelrundt bilde som fylles med psykisk innhold. Det er Selvet som uttrykker seg. Mandalaen kan sees på som et symbol på Selvet, altså et symbol på totaliteten av hele vår psyke. Samtidig kan man i følge Jung se på mandalaen som et gudsbilde.



lørdag 1. juni 2019

Herlighet

                                     
                                      Herlighet


Kristi Himmelfartsdag 30. mai 2019
Tekst: Johannesevangeliet kap. 17, vers 1-5 Jesus ber for alle sine

På nytt veves mitt liv og Jesu liv sammen i mandalaen jeg lager. Denne dagen var jeg i gang med å lage et maleri av en opplevelse jeg har hatt. Jeg tok så en liten pause fra malingen og leste dagens prekentekst fra Johannesevangeliet. "Å, herlighet!" tenker jeg. For det indre bildet jeg får er det jeg er i gang med å male.  Jeg ser et mørke der gult lys kommer gjennom det mørke og lager en åpning. Min opplevelse som jeg er i gang med å gi et uttrykk for er en opplevelse av at det er nå det åpner seg. Jeg var for lenge siden inne i et belastende arbeidsforhold, og opplevde alt bare svart, som et stort, mørkt hull. Det jeg gjorde var ikke godt nok, jeg var ikke godt nok. For et par uker siden fikk jeg en tilbakemelding. Det jeg hadde bidratt med hadde satt spor; positive spor. Jeg ble glad og takknemlig. Og jeg fikk en "hilsen" i forhold til det jeg har jobbet med en stund i det siste: Den gode mor som holder. At Gud kan oppleves som den gode mor som holder og tar vare på sitt barn, dersom vi har en erfaring av dette fra livet; vår egen mor eller et annet menneske som er der som vår gode mor. Og jeg opplevde at det åpnet seg. Fra arbeidsforholdets mørke minner åpner det seg et lys som stråler utover. Det ble en sterk opplevelse. Jeg har stadig sterke opplevelser nå for tiden. Og jeg tenker: "Herlighet, det er nå det åpner seg." I møte med meg selv, med andre og med det guddommelige. Det åpner seg inni meg. Jeg ser "din herlighet". Guds herlighet åpenbares inni meg. Jeg tror at også Jesus levde sterkt. Slik Jesus var i dødsriket, har jeg også vært i mørke. Slik Jesus sto opp har også jeg steget opp igjen. Nå får jeg se Guds herlighet. Alle de små tingene og alle de store og sterke opplevelsene, alt som bare skjer. Alt som åpner seg. Som om det var "meningen". Meningsfulle sammentreff, eller synkronisitet som C.G. Jung kaller det. Og jeg tror at ting skjer  - når tiden er inne. "... da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre" (v.4). Jesus fullførte sin gjerning. Han møtte mennesker, han så dem, han reiste dem. Han vandret sammen med dem. Men han måtte gjennom lidelse og død. Det ble mørkt, også i disiplenes liv. Men de opplevde å få nytt liv og håp. Jesus ble igjen levende for dem. Og de ble levende. Jeg har blitt levende, full av liv og engasjement. Guds herlighet viser seg. Det guddommelige viste seg for disiplene, inni dem, og de gjorde seg klare til å formidle dette videre. Noe nytt åpnet seg  - for dem. Noe nytt åpner seg - for meg.

Lagt inn av kl.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)