Litt om mandalaene


Som kunstterapeut og prest ønsker jeg å forene en intuitiv, spirituell og ubevisst bildeprosess med den kirkelige bakgrunnen jeg har og de fortellingene som danner grunnlaget for den kristne tro. Mandalaene er verken illustrasjon til bibeltekstene, teologiske tanker eller dogmatiske «sannheter». Jeg er i mitt arbeid med mandalaene ute etter å gi et uttrykk for det som skjer i meg i møte med med bibelteksten. Hva skjer i min kropp og hvilke sansninger får jeg når jeg leser den aktuelle teksten? Hvilke følelser kjenner jeg? Hvilke fantasier oppstår? Hva aktiveres av mitt eget personlige materiale i møte med teksten? Hva skjer når jeg begynner å tegne et intuitivt bilde og følger prosessen?

Det er til tider en sterk prosess. Mandalaene kan bli veldig personlige. Det er godt å arbeide på en intuitiv måte med tekster som bærer mye med seg og som kan oppleves, forståes og tolkes på ulike måter. Jeg ser at min historie og min aktuelle situasjon, min spiritualitet og min åndelige lengsel kommer til uttrykk i mandalaene. Tekstene åpner seg på nye måter og det guddommelige viser seg gjennom den intuitive billedprosessen. Det åpner opp et spirituelt rom i meg.


Jeg viser her en del av mine mandalaer. De ledsages av min egen tekst som kan være en fortelling, en poetisk tekst eller en refleksjon. Av og til kanskje en tolkning ut i fra Jungs analytiske psykologi og/eller av teologisk karakter.


Min inspirasjonskilde er Carl Gustav Jung. Han tegnet en mandala hver morgen i lengre tid. Han brukte også mandalategning i sitt arbeid med pasienter. Ordet mandala er sanskrit og betyr sirkel. Det var C.G. Jung som brakte mandalaen til vesten. Han begynte å bruke dette ordet om sine sirkelrunde bilder. Fra sine mange reiser var det østens mandalaer han mest kunne sammenlikne bildene sine med. Men i stedet for intrikate mønstre slik vi kjenner fra f.eks tibetansk buddhisme er mandalaen i jungiansk forståelse et sirkelrundt bilde som fylles med psykisk innhold. Det er Selvet som uttrykker seg. Mandalaen kan sees på som et symbol på Selvet, altså et symbol på totaliteten av hele vår psyke. Samtidig kan man i følge Jung se på mandalaen som et gudsbilde.



tirsdag 25. juni 2019

Fontenen

Tittel: Påfugl


Mandala med refleksjon til 23. juni 2019 - 2. søndag i treenighetstiden
Johannesevangeliet kap. 3, vers 1-13: Jesus og Nikodemus

Denne gangen har søndagens mandala blitt til ut i fra en kopling mellom arbeidet med en drøm jeg hadde for noen uker siden og prekenteksten fra Johannesevangeliet om Nikodemus som kommer til Jesus om natten og det det blir en samtale mellom dem om det å bli født på ny, om å bli født av vann og ånd. En ganske filosofisk samtale og ikke uten videre lett å gripe. Det er snakk om vann, det er snakk om Ånd, det er snakk om å bli født, det er snakk om vind, det er snakk om Guds rike, det er snakk om det jordiske, det er snakk om det himmelske. 

Jeg tenker umiddelbart på dåpen når jeg leser denne teksten. En døpefont. Vann. En døpefont med vann. Jeg jobber samtidig mye med nattens drømmer. Symbolene som dukker opp i drømmene, ulike mennesker som dukker opp i drømmene. Hva kan de representere og handle om i mitt liv?  Hva er det som gjør at det dukker opp akkurat nå? Og jeg klarer ikke å la være å ta med meg dette inn i arbeidet med mandalaen og bibelteksten. Jeg hadde en sterk drøm for noen uker siden. Den inneholdt mange scener og symboler. Den var nærmest litt overveldende. Når jeg nå tok den med inn i mandalaarbeidet er det stedet der den siste scenen utspiller seg som ble viktig. I drømmen møter jeg en gjeng mennesker som jeg kjenner godt (enten har gått på skole/studert sammen med eller har noe annet viktig felles med) ved fontenen ved Nationaltheateret stasjon i Oslo. Etter å ha delt drømmen med en annen, ville jeg male noe fra drømmen. Bildet ble et uttrykk for fontenen. Jeg fikk kontakt med vanndråpene og lyset som brytes i vannet, vannet som skinner i flere farger. Da jeg malte, fikk jeg en sterk assosiasjon til en påfugl. Så la jeg vekk maleriet, og etter et par dager skulle jeg lage denne mandalaen. Jeg kjente jeg måtte gå videre på bildet med fontenen; lyset og det skimrende. Fontenen ble forvandlet til en påfugl. Mandalaen ble ferdig. 

Fontenen i drømmen og påfuglen på søndagens mandala er symboler. Men hva kunne de bety, tro? Er det en sammenheng her? Jeg begynte å undersøke i meg selv og i symbolleksikon, og googlet. 

Fontenen ved Nationaltheateret - heter den noe? Ja. Den heter Påfugl! Hva har den fontenen med meg å gjøre? Og: Hva har den med prekenteksten å gjøre? 

Ordet fontene kommer fra det latinske ordet fons som betyr kilde. Derav også ordet døpefont. En døpefont er altså en kilde med vann, en kilde til nåde. Der er linken til prekenteksten. Og i mitt liv? Fontenen befinner seg i sentrum i Oslo. Fontenen i drømmen kan bety kilden i meg selv. Når jeg kommer til sentrum i meg selv, kommer jeg til kilden. Ved å gå innover finner jeg en kilde til stadig fornyelse. Jeg tror at nattens drømmer er en slik kilde. Jeg tror at Ånden viser oss stadig mer og gir oss påfyll og fornyer oss når vi lytter til nattens drømmer, til symbolspråket, til det som møter oss og de som møter oss. I møte med andre i sentrum av oss selv kan vi få påfyll. Åndens stemme kan høres i drømmenes budskap. Og livet kan velle fram. Det finnes en kilde i oss som vi kan øse av og som veller fram, fornyer oss og gir oss liv. Etter natten kan vi bli født på ny. 

Og påfuglen: Ja, den er et gammelt symbol for oppstandelsen og nytt liv. Påfuglen var et av de første kristne symboler som ble brukt, blant annet i katakombene i Roma. 

Påfuglens oppstandelse og nytt liv. Fontenens fornyende og livgivende vann. Kilden. Kilden i mitt indre gir fornyelse, "oppstandelse" og nytt liv. 

Og nattens drøm, prekenteksten og min hjemby har på et underlig vis blitt vevd sammen. 

 Fontene Påfugl ved Nationaltheateret, Oslo



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar