Fontenen

Tittel: Påfugl

Mandala med refleksjon til 23. juni 2019 - 2. søndag i treenighetstiden

Johannesevangeliet kap. 3, vers 1-13: Jesus og Nikodemus

Denne gangen har søndagens mandala blitt til ut i fra en kopling mellom arbeidet med en drøm jeg hadde for noen uker siden og prekenteksten fra Johannesevangeliet om Nikodemus som kommer til Jesus om natten og det det blir en samtale mellom dem om det å bli født på ny, om å bli født av vann og ånd. En ganske filosofisk samtale og ikke uten videre lett å gripe. Det er snakk om vann, det er snakk om Ånd, det er snakk om å bli født, det er snakk om vind, det er snakk om Guds rike, det er snakk om det jordiske, det er snakk om det himmelske. 

Jeg tenker umiddelbart på dåpen når jeg leser denne teksten. En døpefont. Vann. En døpefont med vann. Jeg jobber samtidig mye med nattens drømmer. Symbolene som dukker opp i drømmene, ulike mennesker som dukker opp i drømmene. Hva kan de representere og handle om i mitt liv?  Hva er det som gjør at det dukker opp akkurat nå? Og jeg klarer ikke å la være å ta med meg dette inn i arbeidet med mandalaen og bibelteksten. Jeg hadde en sterk drøm for noen uker siden. Den inneholdt mange scener og symboler. Den var nærmest litt overveldende. Når jeg nå tok den med inn i mandalaarbeidet er det stedet der den siste scenen utspiller seg som ble viktig. I drømmen møter jeg en gjeng mennesker som jeg kjenner godt (enten har gått på skole/studert sammen med eller har noe annet viktig felles med) ved fontenen ved Nationaltheateret stasjon i Oslo. Etter å ha delt drømmen med en annen, ville jeg male noe fra drømmen. Bildet ble et uttrykk for fontenen. Jeg fikk kontakt med vanndråpene og lyset som brytes i vannet, vannet som skinner i flere farger. Da jeg malte, fikk jeg en sterk assosiasjon til en påfugl. Så la jeg vekk maleriet, og etter et par dager skulle jeg lage denne mandalaen. Jeg kjente jeg måtte gå videre på bildet med fontenen; lyset og det skimrende. Fontenen ble forvandlet til en påfugl. Mandalaen ble ferdig. 

Fontenen i drømmen og påfuglen på søndagens mandala er symboler. Men hva kunne de bety, tro? Er det en sammenheng her? Jeg begynte å undersøke i meg selv og i symbolleksikon, og googlet. 

Fontenen ved Nationaltheateret - heter den noe? Ja. Den heter Påfugl! Hva har den fontenen med meg å gjøre? Og: Hva har den med prekenteksten å gjøre? 

Ordet fontene kommer fra det latinske ordet fons som betyr kilde. Derav også ordet døpefont. En døpefont er altså en kilde med vann, en kilde til nåde. Der er linken til prekenteksten. Og i mitt liv? Fontenen befinner seg i sentrum i Oslo. Fontenen i drømmen kan bety kilden i meg selv. Når jeg kommer til sentrum i meg selv, kommer jeg til kilden. Ved å gå innover finner jeg en kilde til stadig fornyelse. Jeg tror at nattens drømmer er en slik kilde. Jeg tror at Ånden viser oss stadig mer og gir oss påfyll og fornyer oss når vi lytter til nattens drømmer, til symbolspråket, til det som møter oss og de som møter oss. I møte med andre i sentrum av oss selv kan vi få påfyll. Åndens stemme kan høres i drømmenes budskap. Og livet kan velle fram. Det finnes en kilde i oss som vi kan øse av og som veller fram, fornyer oss og gir oss liv. Etter natten kan vi bli født på ny. 

Og påfuglen: Ja, den er et gammelt symbol for oppstandelsen og nytt liv. Påfuglen var et av de første kristne symboler som ble brukt, blant annet i katakombene i Roma. 

Påfuglens oppstandelse og nytt liv. Fontenens fornyende og livgivende vann. Kilden. Kilden i mitt indre gir fornyelse, "oppstandelse" og nytt liv. 

Og nattens drøm, prekenteksten og min hjemby har på et underlig vis blitt vevd sammen. 

 Fontene Påfugl ved Nationaltheateret, Oslo