Mot, innsikt og utholdenhet i mørket

Lukkede øyne

Langfredag: Lidelseshistorien (Mark. 14,26-15,37)

I går, skjærtorsdag, var det øyne som speilte seg og øyne som så. I dag er det lukkede øyne. Øyne som ikke ser. Noen som ikke orker å holde øynene oppe. Noen som ikke orker å se. Noen som ikke vil se. Noen som ikke er i stand til å se. Det er lukkede øyne. Hva er det de ikke ser? Hvem er det som ikke ser? Hvorfor ser de ikke?

Kanskje er hendelsen som Markus forteller om da tre av Jesu nærmeste venner ble med ham til Getsemane sent torsdag kveld (Mark. 14, 26 ff) en symbolsk fortelling. Den kan forståes som en symbolfortelling om øyne som ikke ser, om mennesker som ikke ser. Mennesker som ikke ser når noen strever med angst eller tunge tanker. Mennesker som lukker øynene for livets mørke sider. Disiplene så Guds herlighet på fjellet. De erfarte det guddommelige som åpenbarte seg. De så det guddommelige lys. Men orket de å se det guddommelige mørke? Så de Gud i mørke? De klarte ikke ikke å holde øynene åpne i mørket slik at de kunne se hele mørke som en del av erfaringen med det guddommelige. Se hele livet. Se sannheten i kvitøyet. Se angsten i øynene. Også det å oppleve mørke er en guddommelig erfaring. Disiplene skulle få oppleve et enda sterkere mørke, et indre mørke som manifesterte seg som et ytre mørke: "Da den sjette time kom, falt det et mørke over hele landet helt til den niende time." Mark. 15,33. Deres venn gikk ned i det totale mørke. Det påvirket også dem. Men jeg tror ikke de var i stand til å skjønne hva det handlet om. Slik heller ikke vi bestandig er i stand til å skjønne hva livets mørke sider handler om, hverken det mørke vi selv går ned i, eller det vi er vitne til som skjer i andres liv. Det skal mot og innsikt til å være i mørket. Og utholdenhet. Både for dem som selv går ned i dypet, og for dem som står som vitner til dette mørket og som berøres av det. Mot, innsikt og utholdenhet. Og denne utholdenheten over lengre tid blir på symbolsk vis omtalt som tre dager og tre netter, før det blir morgen, den første dag i uken.

Menneskesjelens dyp

Fatet

Øyet innenfor øyet innenfor øyet - i rommet innenfor rommet innenfor rommet - i vår sjel.

I vannflatens speil speiler øynene seg. Der ser vi sjelens dyp. Vår egen sjel. Vår egen sjel blir speilet. Men ser vi oss selv? Så Judas seg selv, der han dyppet fingrene i fatet sammen med Jesus under påskemåltidet som skulle bli deres siste måltid sammen? Jesus så Judas. Jesus så Judas sine øyne. Jesus så inn i Judas sin sjel - ikke med et hardt blikk, men med et ømt og medlidende blikk. "Den som har dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg." (Matt 26,23). Jesus så verdenssjelen - det store makrokosmos - det guddommelige  - Gud. Han så hva som var i ferd med å utspille seg. I det mørke sinnet. I den mørke natten. I menneskets mørke. I det å bli forrådt. I det å forråde. Jesus så hva som var i ferd med å utspille seg - i det psykologiske, i det personlige, i det religiøse og i det politiske rommet. Aner vi noe som får avgjørende betydning for menneskehetens historie og i verdenshistorien? I det uutgrunnelige verdensrommets dybder, og i menneskesjelens dyp? Noe vi kan speile oss i, så vi har mulighet for å gjenkjenne noe av vår egen sjel?

Skjærtorsdag 9. april 2020

Vekst, fødsel og nytt liv.

Frøet

Palmesøndag 5. april 2020

"Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn." refererer evangelisten Johannes at Jesus skal ha sagt om seg selv. Det er Jesu død det er snakk om og hva den kan bety.
Jeg ble opptatt av hvetekornet. Jeg tegnet derfor et hvetekorn, og det begynte å spire på arket mitt der det er sentralt plassert. Jeg fikk deretter opp bildet av en regnbuefarget mandorla, med den røde fargen innerst. En mandorla er en mandelformet figur eller glorie som består av to sirkelbuer. En regnbue har den røde fargen ytterst, men i mitt bilde kom den røde fargen innerst. Jeg fikk en opplevelse mens jeg tegnet at den kan representere en vulva, altså det kvinnelige kjønnsorgan. Ut fra dette stråler gullfargen.

Hvetekornet - eller frøet - ser jeg på i dette bildet som symbolet på at en befruktning har skjedd og at nå spirer det et nytt liv. Mandorlaen inneslutter noe verdifullt. Samtidig er det en åpning. Ut fra mandoralen - eller ut fra kjønnsåpningen - kommer det et nytt liv. Et verdifullt nytt liv.

Mandalaen jeg har tegnet for denne palmesøndagen er et dypt symbolsk bilde. Bildet kan forståes på flere måter og på mange plan. For meg kan det handle om at jeg skal føde noe nytt. Det er noe nytt i livet mitt som er veldig klart for å komme ut. Det er ikke fullvoksent, men det skal fødes og komme ut i verden. Det har ligget i den mørke jorda eller "inni livmoren" lenge nok, og er nå klar for å se dagens lys. Nå skal det fødes, og det står en jordmor klar for å veilede og ta i mot dette verdifulle som ennå trengs å vernes litt om og få omsorg og næring slik at det kan vokse. Dette frøet som har alt i seg. Dette hellige livet som er så verdifullt. Og mine uttrykk for kontakten med det innerste og det som omfatter alt. Kontakten med Selvet og med det guddommelige i meg.

Dette frøet, som altså også er et hvetekorn, er det som Jesus sammenlikner seg med. Tankene mine går til kirkekunsten. For har ikke jeg sett noe liknende før? Jo, det har jeg. Riktignok ikke en mandorla med et frø eller korn inni, men en mandorla med en oppstanden Kristus. Maleren Henrik Sørensen (1882 -1962) har malt flere utgaver av den seirende og oppstanden Kristus som kommer ut av en mandorla. Den første og mest kjente versjonen er den fra 1934 i Linköping domkirke. Hamar domkirke har bl.a. en versjon, og den siste versjonen som finnes befinner seg på Holmsbu billedgalleri. Den oppstandne Kristus med ømhet og omsorg som strekker sine armer fram. Den oppstandne Kristus som symbol på håpet om et nytt liv; at noe nytt skal skje, at lys og nytt liv kommer ut av mørke.

Prekenteksten fra Johannesevangeliets kapittel 12:
Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
           Hosianna!
           Velsignet er han som kommer
           i Herrens navn,
           Israels konge!
Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:
           Vær ikke redd, datter Sion!
           Se, din konge kommer,
           ridende på en eselfole.
Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.
    Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.» Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. (v. 12-24).