Lukkede øyne
I går, skjærtorsdag, var det øyne som speilte seg og øyne som så. I dag er det lukkede øyne. Øyne som ikke ser. Noen som ikke orker å holde øynene oppe. Noen som ikke orker å se. Noen som ikke vil se. Noen som ikke er i stand til å se. Det er lukkede øyne. Hva er det de ikke ser? Hvem er det som ikke ser? Hvorfor ser de ikke?
Kanskje er hendelsen som Markus forteller om da tre av Jesu nærmeste venner ble med ham til Getsemane sent torsdag kveld (Mark. 14, 26 ff) en symbolsk fortelling. Den kan forståes som en symbolfortelling om øyne som ikke ser, om mennesker som ikke ser. Mennesker som ikke ser når noen strever med angst eller tunge tanker. Mennesker som lukker øynene for livets mørke sider. Disiplene så Guds herlighet på fjellet. De erfarte det guddommelige som åpenbarte seg. De så det guddommelige lys. Men orket de å se det guddommelige mørke? Så de Gud i mørke? De klarte ikke ikke å holde øynene åpne i mørket slik at de kunne se hele mørke som en del av erfaringen med det guddommelige. Se hele livet. Se sannheten i kvitøyet. Se angsten i øynene. Også det å oppleve mørke er en guddommelig erfaring. Disiplene skulle få oppleve et enda sterkere mørke, et indre mørke som manifesterte seg som et ytre mørke: "Da den sjette time kom, falt det et mørke over hele landet helt til den niende time." Mark. 15,33. Deres venn gikk ned i det totale mørke. Det påvirket også dem. Men jeg tror ikke de var i stand til å skjønne hva det handlet om. Slik heller ikke vi bestandig er i stand til å skjønne hva livets mørke sider handler om, hverken det mørke vi selv går ned i, eller det vi er vitne til som skjer i andres liv. Det skal mot og innsikt til å være i mørket. Og utholdenhet. Både for dem som selv går ned i dypet, og for dem som står som vitner til dette mørket og som berøres av det. Mot, innsikt og utholdenhet. Og denne utholdenheten over lengre tid blir på symbolsk vis omtalt som tre dager og tre netter, før det blir morgen, den første dag i uken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar