Litt om mandalaene


Som kunstterapeut og prest ønsker jeg å forene en intuitiv, spirituell og ubevisst bildeprosess med den kirkelige bakgrunnen jeg har og de fortellingene som danner grunnlaget for den kristne tro. Mandalaene er verken illustrasjon til bibeltekstene, teologiske tanker eller dogmatiske «sannheter». Jeg er i mitt arbeid med mandalaene ute etter å gi et uttrykk for det som skjer i meg i møte med med bibelteksten. Hva skjer i min kropp og hvilke sansninger får jeg når jeg leser den aktuelle teksten? Hvilke følelser kjenner jeg? Hvilke fantasier oppstår? Hva aktiveres av mitt eget personlige materiale i møte med teksten? Hva skjer når jeg begynner å tegne et intuitivt bilde og følger prosessen?

Det er til tider en sterk prosess. Mandalaene kan bli veldig personlige. Det er godt å arbeide på en intuitiv måte med tekster som bærer mye med seg og som kan oppleves, forståes og tolkes på ulike måter. Jeg ser at min historie og min aktuelle situasjon, min spiritualitet og min åndelige lengsel kommer til uttrykk i mandalaene. Tekstene åpner seg på nye måter og det guddommelige viser seg gjennom den intuitive billedprosessen. Det åpner opp et spirituelt rom i meg.


Jeg viser her en del av mine mandalaer. De ledsages av min egen tekst som kan være en fortelling, en poetisk tekst eller en refleksjon. Av og til kanskje en tolkning ut i fra Jungs analytiske psykologi og/eller av teologisk karakter.


Min inspirasjonskilde er Carl Gustav Jung. Han tegnet en mandala hver morgen i lengre tid. Han brukte også mandalategning i sitt arbeid med pasienter. Ordet mandala er sanskrit og betyr sirkel. Det var C.G. Jung som brakte mandalaen til vesten. Han begynte å bruke dette ordet om sine sirkelrunde bilder. Fra sine mange reiser var det østens mandalaer han mest kunne sammenlikne bildene sine med. Men i stedet for intrikate mønstre slik vi kjenner fra f.eks tibetansk buddhisme er mandalaen i jungiansk forståelse et sirkelrundt bilde som fylles med psykisk innhold. Det er Selvet som uttrykker seg. Mandalaen kan sees på som et symbol på Selvet, altså et symbol på totaliteten av hele vår psyke. Samtidig kan man i følge Jung se på mandalaen som et gudsbilde.



søndag 12. april 2020

Menneskesjelens dyp

Fatet


Øyet innenfor øyet innenfor øyet - i rommet innenfor rommet innenfor rommet - i vår sjel.

I vannflatens speil speiler øynene seg. Der ser vi sjelens dyp. Vår egen sjel. Vår egen sjel blir speilet. Men ser vi oss selv? Så Judas seg selv, der han dyppet fingrene i fatet sammen med Jesus under påskemåltidet som skulle bli deres siste måltid sammen? Jesus så Judas. Jesus så Judas sine øyne. Jesus så inn i Judas sin sjel - ikke med et hardt blikk, men med et ømt og medlidende blikk. "Den som har dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg." (Matt 26,23). Jesus så verdenssjelen - det store makrokosmos - det guddommelige  - Gud. Han så hva som var i ferd med å utspille seg. I det mørke sinnet. I den mørke natten. I menneskets mørke. I det å bli forrådt. I det å forråde. Jesus så hva som var i ferd med å utspille seg - i det psykologiske, i det personlige, i det religiøse og i det politiske rommet. Aner vi noe som får avgjørende betydning for menneskehetens historie og i verdenshistorien? I det uutgrunnelige verdensrommets dybder, og i menneskesjelens dyp? Noe vi kan speile oss i, så vi har mulighet for å gjenkjenne noe av vår egen sjel?

Skjærtorsdag 9. april 2020

Lagt inn av kl.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)