Livssorg og sjeleglede

Fun Christ

Mandalaen denne gang er litt rar. Jeg kjenner en uro ved å se på den. Den kjennes ganske symboltung og surrealistisk. Tittelen på bildet fikk jeg i en drøm. Jeg laget mandalaen fredag før allehelgensdag. Da jeg våknet på lørdagen, våknet jeg med to ord: "Fun Christ" og med følgende drøm som jeg husket fra natten: "En dame viser meg ei bok som jeg begynner å bla i. Det er en fagbok med mye tekst og noen bilder. Så kommer hun med ei bok til. Den er ganske stor i format, og med bare bilder i. Det er helsides bilder og på endel sider er det to eller tre bilder. Boka heter Fun Christ og er en jungiansk billedbok". Jeg oppfatter drømmen som en respons på mandalaen min. Men på hvilken måte forstår jeg ennå ikke. Annet enn at mandalaen min føles urovekkende og surrealistisk, og tittelen Fun Christ også oppfattes som noe spesiell. Fun Christ - hva er det? Morsom Kristus? 

Jeg legger drømmen og tittelen litt til side. Konsentrerer meg om hva det er jeg ser på bildet mitt og hvilke assosiasjoner jeg får. Hva har nå egentlig dette bildet med Allehelgensdag og dagens tekst å gjøre?

Det hvite feltet har form som et egg. Øverst er noe jeg kan se som korstreet der Jesus henger korsfestet. Han henger med hodet bøyd. I bildets nederste halvdel ser jeg en trakt med et øye i åpningen av trakten. Da jeg malte det gikk assosiasjonene mine til den åpne og tomme graven som det strømmer et guddommelig lys fra. Traktens ytterside er oransje. Det kan gi meg en assosiasjon til ild. Det er en svart figur i sentrum av mandalaen. Nederste delen av den er omgitt av det oransje. Jeg får en assosiasjon til fugl Føniks. Fugl Føniks avbildes ofte som oransje eller gul og rød, som for å synliggjøre at den stiger opp i ilden. Min figur er svart. Min figur opplever jeg uansett som en fugl som stiger opp. På hver side av den svarte fuglen er det et øye. Over øynene er det blå øyenskygge. Øyenskygge, ja. Har det noe med skyggen å gjøre? Her er altså en korsfestet og nedbøyd Kristus, en tom grav, en oppstigende fugl, to- tre øyne, guddommelig lys og skygge. 

Jesu lidelse og min lidelse. Det har vært viktig for meg. Det er det som gir Jesu død på korset mening for meg. Bildet viser en oppstandelse. Eller det nye livet. Med lys. Men den bærer også med seg en skygge. Jesus  - og jeg - er sårmerket. Erfaringen fra lidelsen og mørket bærer vi med oss. Kanskje er det en livssorg der - midt i det nye, midt i sjelegleden? Og det har vel noe med Allehelgens dag å gjøre?

Her er bibelteksten for Allehelgensdag 6. november 2022:

Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa: «Salige er dere fattige, Guds rike er deres. Salige er dere som nå sulter, dere skal mettes. Salige er dere som nå gråter, dere skal le. Salige er dere når folk hater dere, når de utstøter dere og håner dere, og skyr navnet deres som noe ondt – for Menneskesønnens skyld! Gled dere på den dagen og hopp av fryd, stor er lønnen dere har i himmelen. Slik gjorde også fedrene med profetene. (Luk. 6,20-23)

 

Skyggen

 

Skyggen

Matt. 18, 1-11 er dagens prekentekst. Det er en nokså krevende tekst, men er også ganske mangfoldig. Det er mye som kan berøre. Jeg viser et bilde jeg tegnet for seks år siden og refleksjoner knyttet til den.

Men først bibelteksten: 

Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp. Ve denne verden som lokker til fall! Forførelsene må komme, men ve det mennesket som de kommer fra! Om hånden eller foten din lokker deg til fall, så hugg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå lemlestet eller halt inn til livet enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild. Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet enn å ha begge øyne og kastes i helvetes ild. Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne.

Prester hadde makt - og har makt? - til å definere hva som er en kristen tro eller ikke, og som i sin iver for "saken" dømmer andres tro, erfaringer, spiritualitet og måte å leve på. Det er en erfaring mange mennesker har gjort. Resultatet er at prestene "fører på avveier en av disse små som tror på meg" (v.6). Mennesker blir kastet ut i et helvete. De får sår på sjelen og et probelmatisk forhold til Gud, troen og kirka. Kanskje klarer de å beholde bildet av Jesu nestekjærlighet, men de forlater kirka, og de får sår som kanskje aldri får mulighet for å leges. Alt det bare fordi de ønsker å leve et autentisk liv,  leve et liv i pakt med den de er. Leve et liv i frihet. Et liv der kanskje det guddommelige befinner seg i dem selv og i verden rundt dem. Et liv der barnets opprinnelige tillit til seg selv, livet og den andre er viktigere enn frykten og mistilliten. Ikke minst der livskraften og energien - barnets kvaliteter - er til stedet i stedet for fokuset på synd og elendighet. Kanskje er det prester som ikke ser sin egen skygge og projiserer dets innhold på andre. Livskrafte og energien som ikke er lov. Frykten, sinnet, engasjementet, gleden, skammen, egne sår som ubevisst fører til krenkelser og grenseoverskridelser, seksuelt, psykisk eller åndelig. Kanskje har presten selv blitt krenket som barn. Kanskje er det hans skygge. For det kan ofte være en han. Jeg fornemmer at jeg har stått i denne skyggen. Der var det ganske mørkt og kaldt.

Sin egen skygge ser man som kjent ikke. Når man er villig til å gå inn i egen prosess, til å gå innover, til eget liv, i en terapiprosess eller på en utviklingsvei, en individuasjonsprosess, kan skyggen få mulighet til å bli sett på og integrert. Kanskje kan egen sår heles, og faren for å skape sår hos andre reduseres. Det kan være en lang prosess å gå. Kanksje litt ydmykende, og garantert smertefull, men ganske nødvendig. Mange har gått den veien allerede. Mange har vært nødt til å gå den veien. Jeg har selv vært i den prosessen ganske lenge, og kan trygt si at man aldri blir helt ferdig. Det er stadig noe man opplever. Det er stadig noe nytt man bør sette lyset på, noe som bør sees på og intergreres. Forhåpentligvis vil man oppleve at man ikke kaster så stor skygge, og man vil etter hvert oppleve at man blir helere. 

Hva har øynene sett?

To øyne

"Du ser splinten i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget"

Uttrykket ovenfor har du kanskje hørt? Men visste du at det stammer fra Bibelen? Det er hentet fra det som kirken har satt opp som teksten det prekes over idag 7. august 2022, nemlig et utsnitt av evangelisten Lukas sin versjon av Bergprekenen. 

Luk. 6,36-42: Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.» Han fortalte dem også en lignelse: «Kan vel en blind lede en blind? Vil ikke begge falle i grøfta?En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Hvordan kan du si til din bror: ‘Bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!’ når du ikke ser bjelken i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.

Bildet jeg har laget i dag inneholder både et øye med en flis ("spinten" i ordtaket), og et øye med en bjelke. Det ble til ett hode med disse to øynene. Flisen og bjelken forenes på den måten i en og samme person. 

Flisen og bjelken blir ofte framstilt som to motsetninger. Også i andre bibeltekster finner vi motsetninger som setters opp mot hverandre, f.eks i fortellingen om da Jesus var på besøk hos Marta og Maria, der Marta som gjør seg mye strev, ofte settes opp som en motsetning til Maria som setter seg ned og lytter. Men kanskje kan disse to motsetningene forenes i en helhet? Kanskje kan de sees på som to ulike sider i et menneske? Da søndagens tegning utfoldet seg fikk jeg i hvert fall den assosiasjonen at både øyet med flisen og øyet med bjelken kan begge være mine øyne.

Det ene øyet har en bjelke inn mot det. Det hvite i øyet er blodsprengt, og det er blå-fiolett rundt dette øyet. Jeg ser for meg at bjelken eller stokken har blitt stukket inn med stor kraft, kanskje etter at det har sneiet øyebryn og øyelokk. Jeg får en umiddelbar oppfatning av at det er noe voldelig som har skjedd. Den som eier øyet har blitt utsatt for vold, enten fysisk eller psykisk. Å få en bjelke opp i øyet er skadelig, man blir skadet og såret. Bjelken kan være et symbol på det vonde man har opplevd, eller det vonde man har sett skje, tenker jeg. Nokså brutalt. Det kan også være nokså ubehagelig med et rusk i øyet, og en flis kan være enda mer ubehagelig. Jeg ser for meg at øyet med flisen blir bra igjen nokså fort. Verre er det med øyet med bjelken. Det vil ta lang tid før det blir leget og mulig å se med igjen. Kanskje kan øyet som har hatt rusket eller flisen se hva det andre øyet trenger. Det sårete øyet trenger å bli helbredet. Man trenger å få helbredet det sårede øyet slik at man kan se omverden, seg selv og andre, både i bokstavelig forstand og i overført betydning. 

Jeg lurer på hva disse øynene har sett og opplevd. Jeg får plutselig en assosiasjon til en martyr eller en helgen når jeg ser på det ferdige bildet. Det er den gule sirkelformede figuren rundt som gir meg denne assosiasjonen. En helgenglorie rundt helgenens hode. Det er noe guddommelig som omkranser hodet med disse to øynene. Og jeg lurer på: Har øynene blitt irritert og såret over uretten som har blitt og blir begått? Vil de vitne (martyrein = å vitne) om ubarmhjertigheten som finnes og kjempe for barmhjertigheten? Etter å ha fått bjelken ut og leget såret etter den vil eieren av øynene muligens kunne se klart nok til å ta fliser og bjelker ut av flere øyne. Hen er ikke blind lenger, verken for egen eller andres nød. To øyne som ser. To øyne som ser med barmhjertighet - fordi de vet noe om hvor sårbart øyet er, og hvor viktig øyne er. Fysiske øyne, sjelens øyne, åndens øyne som kan se den fysiske verden, sjelens irrganger og det spirituelle;  meningen, visdommen, håpet. 

 

Livets tråder

 

 

Livets tråder

"La ikke hjertet bli grepet av angst." Det er enklere sagt enn gjort. Jeg så med én gang for meg tråder som snører hjertet sammen. Jeg begynte å male et svart hjerte. Jeg var samtidig opptatt av at Jesus sa i følge teksten at han er i Far (altså Gud) og Far (Gud) i ham. Gud, eller det guddommelige, var i ham. En relativt stor fylt gullsirkel ble uttrykket for dette. Jeg fant fram brodergarn, også den svart, som jeg sydde på på kryss og tvers over hjertet. Det er mitt hjerte jeg har uttrykt. Hvordan det kan kjennes ut inni meg. Det kan kjennes tungt, og det kan kjennes ut som at det snevrer seg sammen. Hjertet er malt svart i bunnen. Når jeg ser på det svarte kjennes det mer sorgtungt ut. Kanskje er det livssorgen som ligger under, som et slags grunntema? Men det kan også kjennes inni meg at det er noe innerst som er godt og lysende. Solen som lyser bak alt det andre. Noe som er det innerste, det bestandige, det vesentligste, essensen, det guddommelige, Selvet, Gud i meg - som lyser og er livgivende. Jeg i ham og han i meg. Livet i meg. Jeg så for meg hvordan det lyste fra denne gullsirkelen. Stråler som strålte utover hjertet og videre utover. Jeg malte med gullfarge stråler utover. Jeg ble ikke helt fornøyd med uttrykket. Det var liksom ikke slik det skulle være. Jeg la på hvit, tynn maling med strøk som gikk fra gullsirkelen og utover. Det svarte hjertet fikk et nytt lag, og sammen med trådene dannes det en struktur. Er det livets tråd jeg har framstilt? Mitt livs tråd? Som går på kryss og tvers - over og under mitt hjerte - min sjel? Det var noe som skjedde med meg da jeg hadde lagt på det tynne hvite malingslaget. Jeg begynte å gråte. Det var noe med strukturen i bildet og med trådene. Noe med det svarte og det som snørte hjertet sammen som endret karakter. Noe endret seg - i meg. Noe løsnet. Det sammensnørte ble til et spennende og vakkert bilde. Det sammensnørte i meg slapp litt taket, og jeg kjente meg lettet. Livets tråder kommer tydeligere fram. Livets tråder kommer tydeligere fram på bakgrunn av livssorgen og livsgleden - og danner livet!

Her er bibelteksten som mandalaen uttrykker det teksten satte i gang hos meg:

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld. Joh. 14, 1-11

Fastelavnssøndag

Smerten i slagene

"Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.» Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa." (Luk. 18, 31-34) er teksten som er satt opp for kirkene på Fastelavnssøndag i år.  Så kan man lure på hva den har med fastelavnsboller og fastelavnsris å gjøre, og denne søndagen som er slutten på vinterferien. 

"Landet er invadert. Det er soldater synlig i gatene. Det er mange folk, og stemningen er til å ta og føle på. Jeg sto i front i en gruppe mennesker som hadde et fellesskap. Det var uenigheter mellom meg og noen sentrale mennesker i samfunnet. Jeg kunne bli nokså rasende, men jeg var opptatt av å ta vare på frøet til utvikling, selvinnsikt og åpenhet vi hadde i gruppa vår, det som kunne vokse seg stort en dag. Det som vil vokse seg stort en dag. Men det koster å være sann. Smerten kan være tung å bære. Jeg kjenner på den nå. Jeg har blitt ført fram for Rådet og blitt dømt. Soldatene, spesielt èn av dem, bruker pisk. Det er dem som har makta i landet nå. Jeg har fått dommen, men har ikke svart et ord. Pisken svir. Det kommer slag på slag. Sårene blir blodige, de svir. Der står jeg til spott og spe. Det er forutsagt at jeg skal stå opp igjen. Men akkurat nå har jeg nok med smerten."

Fastelavnssøndag er søndagen før fasten som innledes på onsdag (askeonsdag). I fasten forbereder man seg til påskens drama, altså det dramaet som utspilte seg i Jerusalem for vel 2000 år siden. Da var Palestina okkupert av romerne. Eller det dramaet som kan utspille seg i et hvert menneskes liv her og nå. Et drama som inneholder vennskap, glede, gode måltider, samhold og styrke, men også intriger, sorg, sinne, bedrag, angst, ensomhet og smerte. Det er det som gjør disse gamle tekstene levende, tenker jeg. At det handler om eksistensielle temaer vi før eller senere må forholde oss til, at vi kan kjenne oss igjen i noe av det som skildres, enten på et konkret eller et symbolsk plan. 

Offeret og kjærligheten

                                                                           Offerduen

Kyndelsmesse 2. februar 2022

Luk. 2,22-40 Jesus blir båret fram i tempelet

Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi, tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren. For det står skrevet i Herrens lov: Alt av hankjønn som åpner morslivet, skal være helliget Herren. De skulle også bringe det offeret som Herrens lov påbyr: et par turtelduer eller to dueunger.

I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:

          «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,

          slik som du har lovet.

          For mine øyne har sett din frelse,

          som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,

          et lys til åpenbaring for hedningene

          og ditt folk Israel til ære.»

Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt  – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.»

Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem. 

Da de hadde gjort alt som Herrens lov påbyr, vendte de tilbake til Galilea, til sin hjemby Nasaret. Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.

Jeg opplever at jeg er offerdyret som blir ofret på alteret. Bildet viser en turteldue. Jeg er turtelduen som ofres. Ressursen i bildet her er hjertet som kan symbolisere kjærligheten. Jeg flyr gjennom kjærligheten som jeg faktisk har erfart tidligere. Blodet renner fra brystet på den. Det er en skadet turteldue som våger å kikke ut. Den må sitte der litt. Med blodet som pipler og blir til en stråle. Men omsluttet. Hva er den egentlig har vært med på? Kanskje den måtte ofres rett og slett fordi den var en turteldue?

Rødstrupen

I forlengelsen av mitt bilde kan man også assosiere til Selma Lagerløf sin Kristuslegende Rødstrupen som forteller om hvordan rødstrupen fikk navnet sitt og hvorfor den er rød på brystet. Bare les den nydelige legenden her:

Det var på den tiden da Vårherre skapte verden. da han ikke bare gjorde himmel og jord, men også alle dyrene og vekstene og ga dem navn. Det finnes mange historier fra den tiden, og dersom en kjente dem alle sammen, ville en også ha forklaringen på alt det i verden som en ikke kan forstå. Det var da det hendte en dag mens Vårherre satt i Paradiset og malte fuglene, at fargene tok slutt i Vårherres fargeskåler, slik at stillitsen ville ha blitt uten farge om ikke Vårherre hadde tørket av alle penslene på fjærene dens. Og det var da eselet fikk de lange ørene sine, fordi det ikke kunne huske hva navn det hadde fått. Det glemte det så snart det hadde gått et par skritt på engene i Paradiset. Tre ganger kom det tilbake for å spørre hva det het, men da ble Vårherre en smule utålmodig, grep dyret i begge ørene og sa: «Ditt navn er esel, esel, esel.»

Og mens han snakket, dro han ut eselets ører, slik at det skulle få bedre hørsel og huske det som ble sagt. Det var den samme dagen at bien ble straffet. For da bien var blitt skapt, tok den straks til å samle honning, og dyr og mennesker som merket hvor deilig honningen duftet, kom og ville smake på den. Men bien ville beholde alt sammen for seg selv, og jagde bort alle som nærmet seg honningkaken med giftige stikk. Dette så Vårherre. og øyeblikkelig kalte han bien til seg og straffet den. «Jeg ga deg gaven til å samle honning, som er det deiligste av alt det skapte» sa Vårherre, «men dermed ga jeg deg ikke rett til å være hard mot din neste. Husk nå, at hver gang du stikker noen som vil smake på honningen din, må du dø!» Å ja, det var den gang da sirissen ble blind, og mauren mistet vingene sine. Det hendte så mye merkverdig den dagen. Vårherre satt der, stor og mild, hele dagen og skapte og mante frem, og mot kvelden falt det ham inn å skape en liten grå fugl. «Husk at ditt navn er Rødstrupe!» sa Vårherre til fuglen da han var ferdig. Og han satte den på sin åpne hånd og lot den fly. Men da fuglen hadde fløyet omkring en stund og sett seg om på den vakre jorden, der den skulle leve, fikk den lyst til også å se seg selv. Da så den at den var helt grå, og brystet var like grått som alt det andre. Rødstrupen snudde og vendte på seg og speilet seg i vannet, men den kunne ikke oppdage en eneste rød fjær. Så fløy fuglen til Vårherre.

Vårherre satt der, god og mild, og ut av hendene hans kom det sommerfugler som flagret omkring hodet hans. På skuldrene hans satt duer og kurret, og opp fra marken omkring ham vokste det roser og liljer og tusenfryd. Den vesle fuglens hjerte slo heftig av redsel, men i lette buer våget den seg nærmere og nærmere Vårherre, og til slutt slo den seg ned på hånden hans. Så spurte Vårherre hva den ønsket. «Jeg ville bare spørre deg om en ting» svarte den vesle fuglen. «Nå, hva er det du vil vite?» sa Vårherre. «Hvorfor skal jeg hete Rødstrupe når jeg er fullstendig grå like fra nebbet og helt ut til stjertspissen? Hvorfor blir jeg kalt for Rødstrupe når jeg ikke eier en eneste rød fjær?» Og fuglen så bedende på Vårherre med de store, svarte øynene sine, og snudde på hodet. Rundt omkring så den fasaner, helt røde under et lett stenk av gullstøv, papegøyer med frodige, røde halskraver, haner med røde kammer, for ikke å snakke om sommerfugler, gullfisker og roser. Og den tenkte på hvor lite det skulle til, bare en eneste dråpe farge på brystet, så ville den være en vakker fugl, og navnet ville passe. «Hvorfor skal jeg hete Rødstrupe, når jeg er helt grå?» spurte fuglen på ny, og ventet at Vårherre ville si: «Akk, min venn, jeg ser at jeg har glemt å male brystfjærene dine røde - men vent nå et øyeblikk, så skal det bli gjort». Men Vårherre lo bare stille og sa: «Jeg har kalt deg Rødstrupe, og Rødstrupe skal du hete. Men du får selv se til hvordan du kan fortjene dine røde brystfjær».

Og så løftet Vårherre hånden og lot fuglen på ny fly ut i verden. Fuglen fløy ned i Paradiset, i dype tanker. Hva kunne vel en liten fugl som den gjøre for å skaffe seg røde fjær? Den eneste utveien den kunne tenke seg, var å bygge rede i en tornebusk. Den bygde det inne blant tornene, der grenene var tettest. Det var som om den hadde ventet at et rosenblad ville sette seg fast på strupen dens og gi den farge. En uendelig mengde år var gått siden den dagen, som var jordens lykkeligste. Siden da hadde både dyr og mennesker forlatt Paradiset og bredt seg ut over jorden. Og menneskene hadde nådd så langt at de hadde lært seg til å dyrke jorden og reise over havet. De hadde skaffet seg klær og vakre ting - ja, de hadde alt for lenge siden lært seg å bygge store templer og mektige byer, slike som Teben, Roma og Jerusalem.

Så kom en ny dag i jordens historie, som også skulle komme til å bli husket lenge. Om morgenen den dagen satt fuglen Rødstrupe på en liten, naken høyde utenfor Jerusalems murer og sang for ungene sine som hvilte i et lite rede inne i en lav tornebusk. Rødstrupen fortalte for sine små om den fantastiske skapelsesdagen, og om hvordan alle dyrene hadde fått navn, fortalte slik som hver eneste Rødstrupe hadde fortalt om det helt siden den aller første som hadde hørt ordet fra Guds munn, og som hadde fløyet ut fra Guds hånd. «Og tenk nå på» sluttet den sørgmodig, «så mange år som har gått, så mange roser som har skutt knopp, så mange fugleunger som har kommet ut av eggene sine helt siden skapelsesdagen, at ingen kan telle dem - men Rødstrupe er fremdeles den samme grå fuglen. Ennå har den ikke lyktes å vinne de røde brystfjærene». De små fugleungene spente opp de vide gapene sine og spurte om forfedrene deres aldri hadde prøvd seg på noe storverk for å erverve seg den kostelige, røde fargen.«Vi har gjort hva vi kunne, alle sammen» svarte den vesle fuglen, «men det har ikke lyktes for noen av oss. Allerede den første Rødstrupen møtte en gang en annen fugl som var helt lik den, og den tok straks til å elske den andre med så heftig kjærlighet at den kjente hvordan brystet glødet. «Akk» tenkte den da, «nå forstår jeg. Det er Vårherres mening at jeg skal elske så varmt at mine brystfjær blir farget røde av kjærlighetsgløden som bor i mitt hjerte». Men den mislyktes, slik alle etter den har mislyktes, og slik også dere kommer til å mislykkes».De små ungene kvitret bedrøvet, de tok alt til å sørge over at den røde fargen aldri skulle komme til å pryde de små, dunete brystene deres. «Vi har satt vårt håp til sangen også» sa den voksne fuglen, og den talte i langtrukne toner. «Allerede den første Rødstrupen sang slik at brystet dens svellet av henførelse, og den våget å håpe på ny. «Akk» tenkte den, «det er sangergløden i min sjel som skal farge brystfjærene mine røde». Men den mislyktes, slik alle etter den har mislyktes, og slik også dere kommer til å mislykkes». På ny lød det sorgmilde pip fra de unge, halvnakne strupene. «Vi har satt vårt håp til vårt mot og vår tapperhet også» sa fuglen. «Allerede den første rødstrupen kjempet tappert mot andre fugler, og dens bryst flammet av kamplyst. «Akk» tenkte den, «det er kamplysten som gløder i mitt hjerte, som skal farge brystfjærene mine røde». Men på ny ble den skuffet. Det mislyktes for den, slik alle etter den har mislyktes, og slik også dere kommer til å mislykkes».De små ungene pep modig om at de nok ville prøve å finne det etterlengtede godet, men fuglen svarte sorgmildt at det var nok umulig. Hva kunne vel de håpe på, siden så mange av de prektige forfedrene deres ikke hadde greidd det? Hva kunne vel de gjøre mer enn å elske, synge og kjempe? Hva kunne ... Fuglen stoppet brått opp midt i setningen, for gjennom en av Jerusalems porter strømmet et tog av mennesker, og hele skaren skyndte seg oppover mot den fjellhøyden der fuglen hadde redet sitt. Det var ryttere på prektige hester, knekter med lange spyd, bødler med hammer og spiker. Her var også verdige prester og dommere i rad og rekke, kvinner som gråt og en mengde mennesker som løp hit og dit med skrik og skrål. Den vesle, grå fuglen satt skjelvende på kanten av redet sitt. Den fryktet hvert øyeblikk at den vesle tornebusken ville bli trampet ned og de små ungene bli drept. «Vær forsiktige» ropte den til de små, vergeløse ungene, «kryp tett inn til hverandre og vær stille! Her kommer en hest, som tramper like over oss! Her kommer en kriger med jernskodde sandaler! Her kommer hele den ville skaren stormende!» Plutselig holdt fuglen opp med sine varselrop, den ble taus og stille. Den nesten glemte faren de var i. Med ett hoppet den ned i redet og bredte vingene sine over ungene. «Nei, dette er forferdelig» sa den. «Jeg vil ikke at dere skal se et så fryktelig syn. Det er tre ugjerningsmenn som skal korsfestes». Og den bredte ut vingene, så de små ikke skulle se noe. De ante bare fjerne hammerslag, jammerrop og det ville skrålet fra folket. Rødstrupen fulgte hele skuespillet med øyne som var vidåpne av forferdelse. Den kunne ikke ta blikket fra de tre ulykkelige. «Så grusomme menneskene er!» sa fuglen om en stund. «Det er ikke nok at de nagler de tre stakkarene til korsene, på hodet til en av dem har de til og med festet en krone av stikkende tornekvister».«Jeg kan se at tornene har såret pannen hans, slik at blodet flyter» fortsatte den. «Og den mannen er så vakker, og han ser omkring seg med et slikt mildt blikk at hver og en burde elske ham. Jeg kjenner det som om en pil går gjennom hjertet mitt, når jeg ser ham lide slik». Den vesle fuglen kjente en sterkere og sterkere medlidenhet med den tornekronte. «Om jeg hadde vært min bror ørnen», tenkte den, «så skulle jeg rykke naglene ut av hendene hans, og med de sterke klørne skulle jeg jage bort alle dem som piner ham». Den så hvordan blodet dryppet ned på pannen til den korsfestede, og den greidde ikke å holde seg i ro i redet lenger. «Vel er jeg liten og svak, men kanskje kan jeg likevel gjøre noe for den stakkars, pinte mannen» tenkte fuglen. Og den løftet seg fra redet, fløy opp i luften og kretset i store sirkler omkring den korsfestede. Gang på gang kretset den omkring ham uten at den våget å komme nærmere, for den var en sky, liten fugl som aldri hadde våget å nærme seg et menneske. Men endelig tok den mot til seg, fløy like inntil og trakk med nebbet ut en skarp torn som hadde trengt inn i den korsfestedes panne. Men idet den gjorde dette, falt en dråpe av den korsfestedes blod ned på fuglens bryst. Den bredte seg fort utover og farget alle de små, spede brystfjærene. Men den korsfestede åpnet sine lepper og hvisket til fuglen: «For din barmhjertighets skyld har du nå vunnet det som din slekt har strevd etter helt siden verdens skapelse».

Så snart fuglen kom tilbake til redet sitt, ropte de små ungene mot den: «Brystet ditt er rødt! Brystfjærene dine er rødere enn roser!» «Det er bare en bloddråpe fra pannen til den stakkars mannen» svarte fuglen. «Den forsvinner nok så snart jeg bader meg i en bekk eller i en klar kilde». Men hvor mye den vesle fuglen badet, så forsvant aldri mer den røde fargen fra brystet på den. Og da de små ungene var blitt fullvoksne, lyste den blodrøde fargen på deres brystfjær også, slik den lyser på hver eneste rødstrupe helt til denne dag.

I malstrømmen og vannets dyp

Malstrøm

30. januar 2022 (5. søndag i åpenbaringstiden)

Fortellingen idag er en fortelling om helbredelse. Det er en fortelling om det å være syk, langvarig syk. Det er en fortelling om vann, og om vannets bevegelse. Og fysisk bevegelse og følelsenes bevegelse. Og det å bli beveget av et annet menneske.

La meg først gjengi fortellingen fra Johannesevangeliet:

Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. *De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde. Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk. Men det var sabbat denne dagen, 10 og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.»  Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: ‘Ta båren din og gå!’» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk. (Joh. 5, 1-15)

Bildet av en malstrøm dukker opp. Det å bli virvlet ned, i havets dyp. Slukt ned. Dratt ned mot min vilje. Det lukker seg over meg. Jeg er i dypet. Men jeg blir ikke kvalt. Jeg drukner ikke. Det blir bare veldig kaldt og dunkelt. Vannet former seg rundt meg, det omslutter meg. Omtrent som om jeg er i fostervannet.  

Jeg er i sjelens dyp. Gang på gang blir jeg dradd ned. Jeg kommer opp til overflata. Er oppe og surfer på bølgene, før jeg igjen blir dradd ned. Vannet lukker seg rundt meg og jeg blir et foster. Avhengig av strålene som tross alt kommer ned gjennom vannet. Jeg er avhengig av næring og varme fra noe annet enn meg selv. Men hvem det er som gir meg næring denne gangen vet jeg ikke.  Jeg er alene der nede i dypet. Utenfor hører jeg stemmene fra andre mennesker. Jeg er på en merkelig måte omsluttet av noe. På en merkelig måte er det noe som er trygt. Kanskje fordi det er så kjent? Mannen som hadde vært syk i 38 år lot seg bevege av Jesus. Jeg lar meg lett bevege av andre mennesker, både på godt og vondt. Salmisten i Det gamle testamentet klaget: "Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for alltid?". Hvor lenge skal jeg være i dypet? Jeg vet at jeg ikke er glemt. Jeg kjenner meg ikke glemt. Men jeg lurer: Hvem eller hva er det som kan få beveget meg opp denne gangen? Opp fra dypet, opp fra vannet, slik at jeg er oppe og står - også denne gang? Det er ikke så lett å vite. Ikke nå. Men kanskje jeg ser det senere.