Mikkelsmesse 29. september 2019

Tittel: Treet og røttene

Mikkelsmess
I dag er det Mikkelsmess. Mye kan sies om Mikkelsmess, både ut i fra historie, tradisjon, folkloristikk, kunsthistorie og teologi. Her opererer både engler og demoner, drager, endetid, mørke og lys, kamp og seier. Det er mange symboler. Mye som berører på det eksistensielle plan. Dagens mandala inneholder ikke noe av dette, men i min refleksjon i etterkant berøres noe av det.

Her er dagens prekentekst: "47 Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.» 48 «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» 49 Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» 50 «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.» 51 Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen.»" Joh 1,47-51

Treet
Det var ordet "fikentre" som fanget min oppmerksomhet. Altså tegnet jeg et tre. Et tre med sterke og dype røtter som brer seg utover. Som gjør at treet står jordfast. Røttene ligger synlige på marka, de forgreiner seg og går dypt ned i jorda. Alle kan se at treet har solide røtter. Røttene holder ikke bare på vann til treet, men det holder også på jorda.

Røtter
Jeg tenker på tilhørighet. Jeg tenker på næring. Jeg tenker på å være rotfestet, å stå godt og solid. Jeg danser den bevegelsespraksisen som heter "5-rytmer" som er utviklet av Gabrielle Roth. En dans gjennom flyt, staccato, kaos, lyrisk og stille - fem måter vi mennesker beveger oss på - i dansen og i livet. Hvordan vi rent fysisk kjenner kroppen i disse kvalitetene, hvordan vi kjenner underlaget, oss selv, og den andre. Hvordan føttene tar oss rundt, hvordan de er i kontakt med underlaget og det som holder oss oppe. Føtter - og røtter. Solide røtter som får oss til å være i kroppen. Som får meg til å være i kroppen, til å være til stede i meg selv, til ikke å miste meg selv. Mister jeg kontakten med underlaget, med føttene og røttene, mister jeg meg selv. Da blir jeg fragmentert og splittet. Men får røttene bre seg utover og skyte seg ned i jorda og underlaget, vil treet - jeg - kunne stå oppreist. Da kan treet kjenne vinden og stormen uten å knekke. Det kan kjenne sola skinne og strekke seg etter den. Litt tørke gjør heller ingen ting, det er vann og næring i røttene. Noen kan til og med finne en plass under treet. Lene seg inntil det. Finne ly for regnet og skygge for sola.

Dragen
Men hva skjer om dragen kommer? Jeg bygger opp en dyrekasse med plastlekedyr. Å arbeide med slike dyr er en kunstterapeutisk metode. For et par år siden kjøpte jeg en drage. Det var to dager etter at mamma ble begravet. Det første min kjære sier til meg når jeg kommer hjem med dragen var: "Savner du moren din så fælt?" Det satte igang en stor prosess der symbolene utfoldet seg, og jeg kunne se nærmere på viktige ting i livet. Jeg hadde tidligere malt og jobbet med treet som symbol. Nå ble jeg opptatt av dragen og hva som skjer når den møter treet. Bildet jeg malte viste en drage som spiser på treets røtter.

 Dragen                                        

 Dragen som spiser på treets røtter      

Når dragen spiser på røttene blir røttene ødelagt, og treet står i fare for å dø. Treet mister røttene sine, jordforbindelsen og seg selv. Jeg innså at dessverre er det slik jeg har opplevd forholdet til mamma. Jeg begynte å undersøke symbolet "drage". Og det åpnet seg mange myter, eventyr og fortellinger som handler om kampen mellom det gode og det onde, om å vinne kampen til slutt. Og bildet mitt var som tatt rett ut av den norrøne mytologien der vi kan lese om Nidhogg som gnager på Yggdrasils røtter.  Jeg blir minnet på dette igjen når jeg nå tegnet et tre med gode og solide røtter, og samtidig vet at Mikkelsmesse har Mikael som kjemper mot dragen som motiv i mye av kunsten.

 Mosaikk fra St. Markus-katedralen i Venezia.

http://stasunniva.blogspot.com/2012/09/primstaven-mikkelsmesse-erkeengelen.html

Engelen

Engelen kan forståes som et symbol på det guddommelige - det guddommelige i oss og rundt oss. Mikkelsmesse kan minne meg på at det guddommelige i oss kjemper mot det som ødelegger. Det vil meg godt og vil verne, beskytte og støtte. Det vil ikke at røttene skal bli fortært og ødelagt. Det guddommelige støtter og opprettholder. Kjemper og vinner. Kjærlighetens gode strid. Slik at treet  - jeg - kan beholde kontakten til jorda, underlaget, føttene, kroppen, meg selv og andre. 

Ensomhet og støtte

                                                                            Ensom

Mandala og refleksjon til 5. søndag i treenighetstiden: 14. juli 2019
Matt. 18,12-18 Sauen som gikk seg bort. En bror som synder, og menighetens ansvar.

Plutselig kom jeg følelsesmessig inn i det belastende arbeidsforholdet jeg var i for en del år siden. Tilstanden fra mobbingen jeg ble utsatt for som barn kom også tilbake. Jeg kjenner på en ensomhet. Jeg identifiserer meg med den ene sauen, eller den som "en bror" har gjort en synd i mot. Jeg kjenner på det med å bli stående alene. Det å ikke klare å stå opp for meg selv. Langt mindre å be noen om hjelp. Det å ikke klare å "gå til ham og stille ham til ansvar på tomannshånd", jfr. v. 15. og "hvis han ikke hører, skal du ta med deg en eller to andre (...)", v. 16.
   Fra veldig tidlig i livet har jeg en erfaring av at det ikke nytter allikevel. En erfaring som jeg først i voksen alder har blitt klar over, og som langt senere har blitt definert som et tilknytningstraume. Mor var ikke tilgjengelig og følelsesmessig tilstede for meg. Hun var den første omsorgsperson, og den som skulle ha vært der. Jeg fikk mat og klær, men ble ikke speilet og møtt følelsesmessig. Jeg ble følelsesmessig forlatt. Ensomheten og redselen var stor. Hun ble på sett og vis den første som "syndet" mot meg. Ordet "å synde" betyr " å bomme på målet". Det er det jeg tenker mor gjorde. Hun bommet på det målet som en mor har, nemlig å gi sitt barn varme, trygghet og omsorg, speile barnet og romme det, slik at det lille barnet på den måten kan lære seg å håndtere sine følelser og de situasjoner som vil oppstå senere i livet.
   Et annet traume er mobbingen. Allerede da jeg gikk i barnehagen begynte den. Den tiltok i barneskolen. Jeg ble stående alene. Jeg var mye ensom. Det som skulle være den trygge havnen hjemme var heller ikke så trygg. Det ble mye ensomhet og angst. Men jeg fant min måte å overleve på.
   Da jeg kom inn i en veldig belastende arbeidssituasjon mange år senere ble jeg igjen stående alene. Jeg ble en som "min bror gjorde en synd i mot". Jeg stilte ham ikke til ansvar, verken på tomannshånd eller sammen med en eller to andre. Jeg fortsatte å være ensom. Nå var det imidlertid depresjonene som hadde gjort seg gjeldene. Ettersom depresjonen lettet kom angsten, men også et sinne til syne. Et sinne som ga kraft og mulighet til å gå inn i det vanskelige og begynne en omfattende bearbeidingsprosess.
   Nå kan jeg fort kjenne på en ensomhetsfølelse. Samtidig kan jeg kjenne en dyp tilhørighet til andre mennesker rundt meg og til det som er større enn oss. Det er noe og noen som leter, som støtter og holder. Noen lytter til mine klynk og mine rop, ser mine tårer og hører min latter, ser smilet i øynene. Jeg er mer og mer i stand til å høre andre forvillede pip i eller utenfor flokken. Jeg veksler mellom ensomhet og tilhørighet, forvillethet og det å kjenne at jeg er hjemme, angst og sinne, oppgitthet og engasjement, mørke og lys. Og det å våge å tro at jeg kan "ta med meg en eller to andre" mennesker som støtte i møte med vanskelige situasjoner. Helt konkret, her og nå. For å håndtere fortid, nåtid og framtid. Det gir håp i hverdagen.

Fontenen

Tittel: Påfugl

Mandala med refleksjon til 23. juni 2019 - 2. søndag i treenighetstiden

Johannesevangeliet kap. 3, vers 1-13: Jesus og Nikodemus

Denne gangen har søndagens mandala blitt til ut i fra en kopling mellom arbeidet med en drøm jeg hadde for noen uker siden og prekenteksten fra Johannesevangeliet om Nikodemus som kommer til Jesus om natten og det det blir en samtale mellom dem om det å bli født på ny, om å bli født av vann og ånd. En ganske filosofisk samtale og ikke uten videre lett å gripe. Det er snakk om vann, det er snakk om Ånd, det er snakk om å bli født, det er snakk om vind, det er snakk om Guds rike, det er snakk om det jordiske, det er snakk om det himmelske. 

Jeg tenker umiddelbart på dåpen når jeg leser denne teksten. En døpefont. Vann. En døpefont med vann. Jeg jobber samtidig mye med nattens drømmer. Symbolene som dukker opp i drømmene, ulike mennesker som dukker opp i drømmene. Hva kan de representere og handle om i mitt liv?  Hva er det som gjør at det dukker opp akkurat nå? Og jeg klarer ikke å la være å ta med meg dette inn i arbeidet med mandalaen og bibelteksten. Jeg hadde en sterk drøm for noen uker siden. Den inneholdt mange scener og symboler. Den var nærmest litt overveldende. Når jeg nå tok den med inn i mandalaarbeidet er det stedet der den siste scenen utspiller seg som ble viktig. I drømmen møter jeg en gjeng mennesker som jeg kjenner godt (enten har gått på skole/studert sammen med eller har noe annet viktig felles med) ved fontenen ved Nationaltheateret stasjon i Oslo. Etter å ha delt drømmen med en annen, ville jeg male noe fra drømmen. Bildet ble et uttrykk for fontenen. Jeg fikk kontakt med vanndråpene og lyset som brytes i vannet, vannet som skinner i flere farger. Da jeg malte, fikk jeg en sterk assosiasjon til en påfugl. Så la jeg vekk maleriet, og etter et par dager skulle jeg lage denne mandalaen. Jeg kjente jeg måtte gå videre på bildet med fontenen; lyset og det skimrende. Fontenen ble forvandlet til en påfugl. Mandalaen ble ferdig. 

Fontenen i drømmen og påfuglen på søndagens mandala er symboler. Men hva kunne de bety, tro? Er det en sammenheng her? Jeg begynte å undersøke i meg selv og i symbolleksikon, og googlet. 

Fontenen ved Nationaltheateret - heter den noe? Ja. Den heter Påfugl! Hva har den fontenen med meg å gjøre? Og: Hva har den med prekenteksten å gjøre? 

Ordet fontene kommer fra det latinske ordet fons som betyr kilde. Derav også ordet døpefont. En døpefont er altså en kilde med vann, en kilde til nåde. Der er linken til prekenteksten. Og i mitt liv? Fontenen befinner seg i sentrum i Oslo. Fontenen i drømmen kan bety kilden i meg selv. Når jeg kommer til sentrum i meg selv, kommer jeg til kilden. Ved å gå innover finner jeg en kilde til stadig fornyelse. Jeg tror at nattens drømmer er en slik kilde. Jeg tror at Ånden viser oss stadig mer og gir oss påfyll og fornyer oss når vi lytter til nattens drømmer, til symbolspråket, til det som møter oss og de som møter oss. I møte med andre i sentrum av oss selv kan vi få påfyll. Åndens stemme kan høres i drømmenes budskap. Og livet kan velle fram. Det finnes en kilde i oss som vi kan øse av og som veller fram, fornyer oss og gir oss liv. Etter natten kan vi bli født på ny. 

Og påfuglen: Ja, den er et gammelt symbol for oppstandelsen og nytt liv. Påfuglen var et av de første kristne symboler som ble brukt, blant annet i katakombene i Roma. 

Påfuglens oppstandelse og nytt liv. Fontenens fornyende og livgivende vann. Kilden. Kilden i mitt indre gir fornyelse, "oppstandelse" og nytt liv. 

Og nattens drøm, prekenteksten og min hjemby har på et underlig vis blitt vevd sammen. 

 Fontene Påfugl ved Nationaltheateret, Oslo

Pinse

Sannhetens Ånd skal veilede oss til å se hele sannheten.

Når vi blir født er vi avhengig av at vi blir speilet av vår første omsorgsperson som gjerne er mor. Først når vi blir speilet har vi mulighet for å oppdage hvem vi selv er. Ved å bli speilet og veiledet gjennom barndom og oppvekst får vi mulighet til å se hvem vi er. Blir vi ikke speilet og veiledet av en god nok mor eller far mister vi oss selv og noe av tilliten til verden. Vi vet til slutt ikke hva som er sant for oss. Hvem er vi i den verden vi lever? i den jungianske psykologi brukes begrepet "Selvet" om både sentrum og totaliteten av hele vår psyke. Vi blir født med et Selv, og gjennom barndom og oppvekst skapes Jeget i kontakt med omverdenen. Vi trenger Jeget for å samhandle med andre mens Selvet virkeliggjøres og utfoldes. En mandala kan sees på som et symbol på Selvet. Ved å lage mandalaer kan vi sentrere oss, gå inn i sentrum og stadig øve på å virkeliggjøre Selvet. Ved å gjøre dette som et intuitivt arbeid ved å la mandalaer oppstå, kan Ånden, pusten og livet slippe til, få virke i livet vårt og vi kan la Selvet bli mer og mer virkeliggjort. En slik mandala kan speile den vi er akkurat nå og den prosessen vi er i, hva som opptar oss, hva som bør sees mer på. Vi får en mulighet for å se oss selv.

Når vi er i kontakt med Selvet ser vi oss selv. På vei dit veileder Ånden oss til å se oss selv og virkeligheten slik den viser seg for oss. I mandalaen for denne pinsen har jeg laget en mosaikk av speilbiter. Vi får ikke se et helt og fullt bilde. Vi ser bruddstykker av oss selv. Sannhetens Ånd vil veilede oss inn til midten av oss selv, inn til Gud som speiler den vi innerst inne er. Inn til Selvet, til helheten av vår psyke. Sirkelen er et symbol på dette. Og mandalaen her har et rundt, helt speil i midten. Der kan vi se oss selv helt og fullt. Når vi kommer inn til Selvet ser vi oss selv og kjenner oss selv fullt ut. Dette er et livslangt prosjekt. Men vi kan komme stadig nærmere og se det i glimt. Sannhetens Ånd skal veilede oss til hele sannheten sier Jesus til oss gjennom evangelisten Johannes sine ord i Johannesevangeliets kapittel 16 (fra prekenteksten for søndag før pinse). Jeg tror det er det å kjenne Selvet og veien dit han snakker om. Og at det gir oss den freden han snakker om i prekenteksten for 1. pinsedag (Joh. 14,23-29). "Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet." Mange ulike følelser kan oppstå på denne veien innover, men det kan gi en egen fred i hjertet å kjenne at man følger sin vei inn til seg selv og det som er inni en, alt det som Selvet rommer av kjent og ukjent materiale, guddommelige og menneskelige erfaringer, møter med seg selv og det guddommelige.

Herlighet

                                     
                                      Herlighet


Kristi Himmelfartsdag 30. mai 2019
Tekst: Johannesevangeliet kap. 17, vers 1-5 Jesus ber for alle sine

På nytt veves mitt liv og Jesu liv sammen i mandalaen jeg lager. Denne dagen var jeg i gang med å lage et maleri av en opplevelse jeg har hatt. Jeg tok så en liten pause fra malingen og leste dagens prekentekst fra Johannesevangeliet. "Å, herlighet!" tenker jeg. For det indre bildet jeg får er det jeg er i gang med å male.  Jeg ser et mørke der gult lys kommer gjennom det mørke og lager en åpning. Min opplevelse som jeg er i gang med å gi et uttrykk for er en opplevelse av at det er nå det åpner seg. Jeg var for lenge siden inne i et belastende arbeidsforhold, og opplevde alt bare svart, som et stort, mørkt hull. Det jeg gjorde var ikke godt nok, jeg var ikke godt nok. For et par uker siden fikk jeg en tilbakemelding. Det jeg hadde bidratt med hadde satt spor; positive spor. Jeg ble glad og takknemlig. Og jeg fikk en "hilsen" i forhold til det jeg har jobbet med en stund i det siste: Den gode mor som holder. At Gud kan oppleves som den gode mor som holder og tar vare på sitt barn, dersom vi har en erfaring av dette fra livet; vår egen mor eller et annet menneske som er der som vår gode mor. Og jeg opplevde at det åpnet seg. Fra arbeidsforholdets mørke minner åpner det seg et lys som stråler utover. Det ble en sterk opplevelse. Jeg har stadig sterke opplevelser nå for tiden. Og jeg tenker: "Herlighet, det er nå det åpner seg." I møte med meg selv, med andre og med det guddommelige. Det åpner seg inni meg. Jeg ser "din herlighet". Guds herlighet åpenbares inni meg. Jeg tror at også Jesus levde sterkt. Slik Jesus var i dødsriket, har jeg også vært i mørke. Slik Jesus sto opp har også jeg steget opp igjen. Nå får jeg se Guds herlighet. Alle de små tingene og alle de store og sterke opplevelsene, alt som bare skjer. Alt som åpner seg. Som om det var "meningen". Meningsfulle sammentreff, eller synkronisitet som C.G. Jung kaller det. Og jeg tror at ting skjer  - når tiden er inne. "... da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre" (v.4). Jesus fullførte sin gjerning. Han møtte mennesker, han så dem, han reiste dem. Han vandret sammen med dem. Men han måtte gjennom lidelse og død. Det ble mørkt, også i disiplenes liv. Men de opplevde å få nytt liv og håp. Jesus ble igjen levende for dem. Og de ble levende. Jeg har blitt levende, full av liv og engasjement. Guds herlighet viser seg. Det guddommelige viste seg for disiplene, inni dem, og de gjorde seg klare til å formidle dette videre. Noe nytt åpnet seg  - for dem. Noe nytt åpner seg - for meg.

Veiledning

                                     
 

12. mai 2019  -  4. søndag i påsketiden: Joh. 14, 1-11 Veien, sannheten og livet

I dag er det avsnittet med de kjente ordene "Jeg er veien, sannheten og livet" som er teksten som danner utgangspunktet for min mandala. Disippelen Tomas lurer på hvordan vi kan vite veien. Det lurer jeg også på av og til. Hvilken vei kan jeg gå? Hvilke muligheter har jeg? Hvordan kan jeg vite veien? Veien jeg skal vandre? Hva skjer med meg på den veien jeg vandrer? På denne veien trenger jeg veiledning. Jeg har vandret et stykke vei allerede. Gjennom 48 år i dag har jeg opplevd og erfart mye. Jeg har fått en del sår på veien. Til dette trenger jeg en terapeut som er med og leger sårene. Men jeg trenger også veiledning videre. På hvilken måte kan denne veiledningen skje? Jeg tror at et menneske å kunne få tips og ideer fra, som jeg lar meg inspirere fra og som kan gi oppmuntring og korreksjon på en mild måte er viktig. En som støtter og veileder og git tilbakemeldinger på kreative prosjekter, opplevelser og ideer. Også mitt eget indre kan gi veiledning. Å lage mandalaer og andre kreative uttrykk kan veilede. Dagens mandala kan vise vei. Symbolene som viser seg kan veilede. I dag er det to symboler som viser seg. Det ene er et tre. "Ved det velkjente treet." Treet er et mektig og mangetydig symbol. Det har dukket opp en del ganger i mine bilder. Det kan representere mennesket - meg. Det er rotfestet og jordbundet. Det har sine røtter ned i Moder Jord. Det har greiner som strekker seg opp mot himmelen, mot Fader Sol, mot det som gir energi. Greinene strekker seg også utover - til andre mennesker. Akkurat dette treet er nakent foreløpig. Men nå er det vår, og snart vil treet skyte knopp og få grønne blader. Det har tykk stamme og står stødig. Å stå stødig i meg selv.
Det andre symbolet i mandalaen er ilden. Ilden i mitt indre. Den hellige flammen. Den guddommelige ilden i mitt indre. Engasjementet, livet, lyset, varmen, gløden, intuisjonen. Merke hvor engasjementet mitt går, merke det guddommelige i mitt indre og la meg være i møtet med det som oppstår på veien. Selv om hjertet av og til kan bli grepet av angst, så er det guddommelige til stede som en veileder. Kanskje kan jeg vite veien ved å merke og la meg lede av denne guddommelige flammen i mitt indre.

Påske

Det er påske, og fortellingen om Jesu lidelse, død og oppstandelse - eller påskemyten - bærer arketypiske symboler i seg som gjør at vi kan kjenne igjen grunntemaer fra vårt eget liv.

Påskens mandalaer er laget som et triptykon. Jeg har festet et rektangulært ark inn i det blå feltet i mandalaen der to sidefelt dekker midtfeltet i sammenbrettet tilstand. Skjærtorsdagens bildeprosess er skapt på triptykonets ytterside i sammenbrettet tilstand. Når man åpner opp dørene åpenbarer langfredagens smerte seg. På 1. påskedag klippet jeg midtfeltet i to og brettet det til side. Da fikk jeg et rent midtfelt og to rene sidefløyer. 1. påskedags nytt liv og håp kunne bli uttrykt. Resultatet har blitt et spennende uttrykk i flere lag. Skjærtorsdagens uttrykk som åpner opp langfredagens smerte som igjen åpner opp for transformasjonen, håp og nytt liv. Historien - fellesskapet, sviket, fornektelsen, ensomheten og smerten er ikke borte. Det ligger i bunn og åpner opp for et rikere perspektiv når man gjennomlever det det fører med seg.


 Vaskevannsfatet

Joh. 13,1-17 Jesus vasker disiplenes føtter

Liggende nede

Et linklede

Vann i et fat

Blankt vann som man kan speile seg i

Føttene stikkes nedi

Ansiktet gjenspeiles

En mosaikk av føtter og ansikt

Hender som bryter vannflaten

Vasker omhyggelig

Føttene løftes opp

Tørkes med linkledet

Ansikt møter ansikt

Blikk møter blikk

Oppløftet

Av å bli speilet

I vann 

som gjør ren

I ansikt 

som lever
og gjør levende

I blikk 

som ser.

Guddommelig kjærlighet

Påskedramaet utspiller seg. Det er god mat, vin og fellesskap, men også svik og fornektelse. Glede og intimt fellesskap blir til sorg og ensomhet. Smerten er til stede og langfredagens mørke knuger. 

  Blodflekket


Matt. 26,30-27,50 Jesu lidelse og død

Nedverdiget
Et linklede
Blodflekket
Purpurrødt
blir til blodrødt
Fiolett
blir til svart
Smerte
Fortvilelse
Ensomhet
Mørke


Etter å ha vært i mørket er det å komme ut av det som å få et nytt liv. Sommerfuglen er for meg et symbol som stadig dukker fram. Håpet. Smerten og det vonde kan bli transformert til nytt liv. For meg er det det 1. påskedag handler om.

Transformasjon

Joh. 20,1-10 Den tomme graven

Transformert

Et linklede

En kokong

Liggende igjen

En sommerfugl

slår ut vingene

Glitrer

i morgensolen

En ny dag

lyser

og farger

himmelen

med sitt gull.

Gullet

- solen -

kroner verden

med sine stråler

Det guddommelige lys

som skinner

i hvert menneske

speiler

deg og meg

i kjærlighet