Overveldet av ild og lys

 

Engelen

Julaften

Juleevangeliet står Lukasevangeliets kapitel 2:

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
    Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
    Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
          «Ære være Gud i det høyeste,
          og fred på jorden
          blant mennesker Gud har glede i!»
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.»  Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.

Engelen - symbolet for det guddommelige nærvær. Fugl Føniks - symbolet for oppstandelse og nytt liv fra det som er brent opp og lagt øde. Engelen og fugl Føniks smelter sammen. Begge lysende. Begge skremmende, mektig og fryktinngytende. Begge fortærende - og livgivende. Slik symboler ofte er med både et positivt og et negativt aspekt, skjønt det negative kan også ofte være positivt, og omvendt. Ilden, og det guddommelige nærvær nærer og gir varme, men kan også være skremmende. Det fascinerer oss, tiltrekker oss vår oppmerksomhet og vi ønsker å komme nærmere. Men det kan også overvelde oss.  Vi kan oppleve at det blir for mye liksom, at vi ikke klarer å romme det. Da kan vi bli skremt og redde. Det å oppleve det guddommelige på denne måten kan være forbundet med det å dø. Derfor sier engelen: Frykt ikke. Jeg kommer til dere med bud om en stor glede. Både engelen og fugl Føniks bringer bud om noe nytt. Et nytt "barn", et nytt lys. 

Det folk som vandrer i mørket

får se et stort lys,

over dem som bor i skyggelandet

stråler lyser fram  

                               Jes. 9,2

Ny forståelse og innsikt

Frukten i ditt morsliv

Vi har kommet fram til 4. søndag i advent. Teksten for denne siste søndagen før jul forteller om møtet mellom Maria, Jesu mor, og hennes slektning Elisabeth, som begge er gravide.

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.» Luk. 1,39-45

Her er Maria gravid. Hun bærer det nye i seg. Hva er det nye, hva er hun "gravid" med? 

Bildet viser ei bok, noe som brenner, en flamme eller en brann, og en fugl. Det er boka som brenner, og den blir til aske til slutt. Opp fra asken stiger en fugl, en fugl Føniks. "Ifølge sagnet lever Føniks mellom 500 og 1000 år. Mot slutten av livsløpet flyr den til den hellige byen Heliopolis, hvor den bygger et reir av myrra i tempelet til solguden Ra. Ved soloppgang antennes reiret av gløden til morgenrøden, og både reiret og fuglen brenner kraftig og blir til aske. Fra denne asken gjenoppstår Føniks som en ung, ny fugl, som stiger høyt opp på himmelen." (Wikipedia). Fugl Føniks blir dermed et symbol på noe nytt som oppstår. Det oppstår fra noe som er brent opp, noe som måtte gå til grunne for at det nye skulle stige opp og fram. I bildet forstår jeg motivet som en hellig ild som lyser og brenner. En ild i det indre, i det indre i mennesket. En rensende og fornyende ild. En ild som brenner opp det gamle, det som ikke duger lenger. Og noe livskraftig og levedyktig stiger opp. 

Hva er det som ikke duger lenger? Hva er det som stiger fram? For meg er det den gamle skriftforståelsen og forståelsen av mennesket som ikke duger lenger; en bokstavtro på fortellingene og de andre tekstene i Bibelen. Jeg ser på dem som symbolfortellinger; tekster som sier noe dypere om det å være menneske. Jeg ser mange symboler i tekstene. Symboler som peker utover seg selv og som binder ulike forhold sammen (symbol, fra gresk: symballein = å kaste sammen), og som gir en uuttømmelig kilde til inspirasjon og vekst. Slik som graviditet  - barnet i magen i denne teksten. Det ubevisste i meg viser seg i symboler, og denne gangen peker "barnet i magen" på nye symboler: Boka, ilden og fuglen. Fugl Føniks som er på vei opp. Noe nytt er på vei. En ny inspirasjon, en ny giv, en ny forståelse og nye innsikter. I mitt liv. For Maria kan selvsagt sees på som et aspekt av oss selv. Vi kan alle ha en "Mariadel" i oss. En del i oss som bærer på noe nytt, en ny livsimpuls. Kanskje denne julen kan vise mer av hva det nye er? Da gjenstår det å se hva som åpenbarer seg. God jul!

Livskraft, kunnskap og visdom

 

Treet og slangen

2. søndag i advent

Det er andre søndag i advent. Ikke så mye verken ute eller i teksten for dagen som minner om advent og førjulstid. 

Mitt uttrykk for dagens tekst viser et tre og en slange. Så er det en figur øverst til venstre i mandalaen. Det kan være et egg. Ja, ja, vi er i adventstiden, tiden der vi venter på at Jesus skal bli født. Så egget kan få være "livmoren", eller symbolet for at noe nytt skal komme. 

Treet som et mektig symbol har dukket opp i teksten og i bildet. Slangen har fått en framtredende plass. Den kommer ut av treets stamme, samtidig som den peker på treet. Slangen kan være et symbol på livskraft. Den peker på treet som har potensialer i seg. Livet vil vise seg på nytt. Slangen handler også om visdom, tenker jeg. Den gir bud om en visdom og en kunnskap som mennesket bærer i seg. Slangen får menneskets øyne til å åpnes - til livskrafen, visdommen og kunnskapen inni seg. Den kunnskapen og visdommen som ble inkarnert i det lille barnet for 2000 år siden, og som vi kan hente fram i oss når vi kommer i kontakt med den vi er ment å være. 

God advent  - med å forberede det som skal komme av nytt liv, kunnskap og visdom.

Luk. 21, 27-36: Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri.» Han fortalte dem en lignelse: «Se på fikentreet og alle andre trær! Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær. Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Vær på vakt og la ikke hjertet bli sløvet av rangel og drikk og dagliglivets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare. For den dagen skal komme over alle som bor over hele jorden. Våk hver tid og stund og be om å få kraft til å komme velberget fra alt det som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.»

Å være lykkelig

 

ALLEHELGENS DAG

Jeg reflekterer litt over Allehelgens dag. Det er en litt rar dag. Man minnes de døde. Går på graven og savner dem som er gått bort. I hvert fall er det slik det framstilles. I oktober var det tre år siden mamma døde. Det kjennes både kort og lenge siden ut. For det har skjedd mye etter den tid. Og nå på Allehelgens dag må jeg konstantere at jeg ikke savner henne. Det føles ikke noe OK å innrømme det, men slik er det for meg. 

Jeg har i forbindelse med årets Allehelgens dag lyst til å dele mandalaen og refleksjonen til Allehelgens dag for tre år siden - to uker etter mammas begravelse. 

"Det er Saligprisningene fra Bergprekenen slik den er gjengitt i Matteusevangeliet som den gang - og i år - som er prekentekst. "Salig er den som..." begynner setningene i teksten med, og så angir teksten hvem som er salig. Jeg lurer på om det stemmer med deres opplevelse? Opplever disse seg som salige? For hva er det å være salig? Hva er det for meg å være salig, når er jeg salig? Salig kan bety å være lykkelig. Men hva er lykke? Når er man lykkelig? Når er du lykkelig? Når er jeg lykkelig? Jeg er lykkelig når jeg er en fri sommerfugl. Ikke en sommerfugl som er fanget i et nett, slik jeg følte meg høsten 2004 da den første sommerfuglen viste seg for meg i bildene mine. Det var i en mandala, og det var første gangen jeg tegnet en mandala og hadde ikke hørt om det før. Da var det kirka som var nettet. Nå er jeg fri fra nettet. Jeg tror kanskje sommerfuglen døde i nettet. Men den hadde rukket å formere seg, for jeg har lenge vært i åmestadiet, vært en larve. "Den lille larven Aldrimett" kanskje? Nå har sommerfuglen kommet ut. Den har gjennomgått larvestadiet og vært i kokongen. Sommerfuglen dukker stadig opp. Ikke så lenge av gangen. Den flagrer forbi, men kommer tilbake. Den er fri og lykkelig. Den er fargerik, og den er vanskelig å artsbestemme. "

Det var nok ikke bare kirka som var nettet, men mamma var nok som et nett jeg var surret inn i. Jeg opplever at jeg ved hennes død ble sluppet fri. Sommerfuglen har kommet stadig tilbake i bildene mine, og er hos meg. Ja, et av bildene er til og med alterbilde hos meg, over mitt lille husalter i atelieret. 

Sommerfuglen kan være et symbol for forvandling og nytt liv. Både i dette livet, og det kommende. 

Matt. 5, 1-12: 

Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem:
«Salige er de som er fattige i ånden,
          for himmelriket er deres.
 Salige er de som sørger,
          for de skal trøstes.
 Salige er de ydmyke,
          for de skal arve jorden.
 Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
          for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige,
          for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet,
          for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred,
          for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
          for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

Se videopresentasjon av min nylig avholdte utstilling om mandalaer og arbeidet med bibeltekster på en kunstterapeutisk måte. 

Sjelens innsikt og utvikling

Øyet og det kollektive ubevisste

26. juli 2020 (8. søndag i treenighetstiden)

Matt. 6, 19-24
Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.  Øyet er kroppens lampe. Om øyet ditt er klart, er det fordi kroppen er fylt av lys. Men om øyet ditt er sykt, er det fordi kroppen er fylt av mørke. Er nå lyset i deg mørke, hvor dypt blir ikke da mørket! Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.

For to uker siden fokuserte jeg på å dykke ned i dypet; i sjelens dyp. Hente opp materiale fra det ubevisste som kan bli til næring i livet. Det var det personlig ubevisste jeg satte i fokus da. I dag vil jeg se litt på det kollektive ubevisste. Dykke ned i det kollektive ubevisste laget i menneskesinnet.

"Øyet er kroppens lampe" står det i v. 22. Det var det jeg så da jeg leste bibelteksten for søndag 26. juli 2020.  Et øye som lyser opp, som gjør noe bevisst. Som får bevisstgjort det ubevisste. Til innsikt og utvikling.

Øynene er sjelens speil heter det seg. Et øye der vi kan se inn i sjelens dyp. Der sorg og tristhet finnes. Der glede og entusiasme finnes. Der alle de ulike følelsene i menneskelivet finnes. Og der alle God og vonde opplevelser og erfaringer finnes. Men ikke bare det. Der også hele menneskehetens felles erfaringer og psykiske strukturer har utkrystallisert seg. Det kollektivt ubevisste betegnes dette laget i psyken vår. Havet kan ofte være et symbol på det kollektivt ubevisste, som er allment fellesgods som er menneskehetens oppsamlede erfaringer fra menneskets første tid til i dag. Innholdet i det kollektive ubevisste består av arketyper og instinkter (impulser til handlinger). Det personlige og det kollektive ubevisste har noe sammenfallende materiale. Gudsarketypen et slikt felles materiale. Arketyper er betegnelsen på nedarvede disposisjoner i det kollektive ubevisste til å danne seg forestillinger. De “er de mange gange gjentatte innpregninger av subjektive reaksjoner.” (1) Det er ikke forestillingene i seg selv, men det at mennesket danner seg forestillinger, om f.eks. Gud, som er arketypen. Innholdet i arketypene kan derfor være ulike, men motivene er like og går igjen i menneskeheten. Myter, eventyr og religioner inneholder slike arketyper. Der kan det være mange skatter gjemt som det kan være verd å se nærmere på. 

Hva ser vi, og hva reflekteres i oss av det kollektive ubevisste? Hvilke skatter kan vi se? Hvilke skatter kan vi hente opp? "Der skatten din er, vil også hjertet ditt være." sier Jesus. Min skatt er både i det personlige og i det kollektive ubevisste. Jeg arbeider stadig med å hente opp materiale fra det  ubevisste ved å lage disse mandalaene, male bilder, fordype meg i myter, eventyr og religiøse tekster, legge merke til drømmene mine. Undersøke symbolene som dukker opp. Reflektere over hva som skjer i meg i møte med andre mennesker og hendelser. Se sammenhenger. Utvide livsrommet. Integrere det ubevisste. Få et glimt av Selvet. Mitt fokus (det øyet ser) er på sjelens utvikling og innsikt. Det er der hjertet mitt er, og det er dette jeg helhjertet går inn for. Og det tror jeg er å samle skatter i himmelen. 

---

(1) Jung, C.G. (1964), s. 83.

Å legge ut på dypet

I sjelens dyp

Luk. 5,1-11 Peters fiskefangst

Teksten for søndag 12. juli var fortellingen om da Jesus ba Peter om å legge ut på dypet og kaste ut noten igjen for å få fisk. Her er fortellingen slik forfatteren av Lukasevangeliet gjengir den:

En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten. Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham. 

Hvordan er det i vårt indre, i våre følelser og i vårt sinn? Kanskje er det store bølger og mye uro? Kanskje er det nokså rolig på overflaten, men at det er en understrøm som kan kjennes og som skaper uro og frykt? Eller er det kanskje blikk stille og sola trenger gjennom vannoverflaten og ned til dypet?

Jeg tenker på det å legge ut på dypet, på sjelens dyp. Dykke i de dypere lag i psyken (=sjelen). Psyken har ulike lag. Et av de dypere lag er det personlig ubevisste. Hva finnes der? Hvilken "fangst" kan vi få når vi legger ut på sjelens dyp?  Hvordan er det der nede i vannet, der nede i sjelens dyp? Vann er gjerne et symbol på det personlig ubevisste? Hva ligger der nede i vannet, i det personlig ubevisste? I det personlig ubevisste finnes både ressurser og mer problematisk materiale. Det er ofte materiale som er skjøvet bort, forvist og fortrengt. Kanskje har det ikke vært akseptert eller rom for de sidene ved oss selv. Når vi begynner å dykke ned i det ubevisste kan vi begynne å oppdage skjulte skatter. Potensialer som ikke har blitt utviklet, egenskaper du ikke visste om. Materiale som lever i det skjulte og som kan gi næring til sjelen når det oppdages. Kanskje trenger vi noen redskaper for å få tak i det som beveger seg der. Drømmene våre kan være et slikt redskap. Ved å male bilder og lage andre kreative uttrykk kan ubevisst materiale hentes opp. Kanskje trenger vi litt hjelp til å se på bildene og forstå hva de kan bety. Kanskje trenger vi hjelp  til å åpne drømmene og dekode symbolspråket så vi kan se hva drømmen har å si oss og hva den kan gi av næring. På den måten kan vi hente opp fisken fra dypet og dra den på land, gjøre den i stand, tilbrede et måltid og spise den. Eller sagt på en psykologisk måte: Få det ubevisste integrert i bevisstheten. Av og til kan vi bli forferdet over hva som viser seg, hva som kommer opp fra dypet. Da er det godt å ha noen som støtter og noen som drar i garnene. Slik Peter fikk hjelp av både kameratene i den andre båten og av Jesus. I det indre arbeidet med å hente opp fra dypet kan konkrete mennesker være til god hjelp. Nye kreative uttrykk kan skapes som respons på tidligere bilder, eller nye drømmer kan komme. Kanskje kan det komme noen budskap underveis: "Vær ikke redd!" "Her er mat for sjelen." "Ta det til deg og følg utviklingsveien!"

OBS OBS! Fare!

5. juli 2020 (5. søndag i treenighetstiden)

Teksten jeg har tatt utgangspunkt i denne søndagen er et lite utdrag fra en tale som Jesus holdt, den talen som er blitt kalt "Bergprekenen". Les det slik som evangelisten Matteus gjengir det:
Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler? Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene. (Matt. 7, 15.20)

Ta dere i vare! Vokt dere! Pass på! OBS OBS! Fare! Jesus tegner et fareskilt for oss. Jeg har malt et fareskilt. Det er ulven som er i fareskiltet. Utenpå ulven og utenfor fareskiltet er en sau. En sau med en ulv inni. En ulv i fåreklær. Jeg fikk ikke plass til hele sauen inni fareskiltet. Men så er det jo ikke sauen man skal passe seg for heller, men ulven inni sauen.

Kanskje har vi alle en ulv inni oss? Kanskje kan ulven sees på som et symbol på utemmede krefter vi alle har i oss? Eller ubevisste krefter som er av destruktiv karakter? Jeg tror vi alle har både gode og onde krefter i oss. Mange av disse kreftene kan være ubevisst. Gjennom et stadig indre arbeid kan vi utvikle oss. Vi kan få mulighet til å oppdage disse kreftene og integrere dem i vår bevissthet. En samtalepartner, en sjelesørger, en terapeut eller andre gode medvandrere kan være til god hjelp på den veien. Og vår indre veileder; det å lytte til hva som skjer inni oss i møte med oss selv og andre. Gjerne tegne, skisse eller male det, og ta i mot budskapet som kommer. Lytte til drømmene. Jeg tenker at mange som ikke går den utviklingsveien kan stå i fare for å være glupske ulver i saueham. De blir ikke bevisst ulvekreftene i seg. Kanskje er ulven så sulteforet og redd at gjeteren må gi den det basalae; den næringen og maten den har behov for, før den kan lære seg å bli trygg, og dermed heller ikke være så glubsk og farlig. Næring, trygghet og veiledning (inkludert noen advarsler) er godt for både ulv og sau - mennesket med alle dets bevisste og ubevisste krefter.

Frykt, fred og glede

Vann, ånd og guddommelig lys

1. pinsedag 2020

Mandala med utgangspunkt i fortellingen om Jesus som etter sin død viser seg for disiplene.
Johannesevangeliets kapittel 20, versene 19-23:

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»

Jeg kjenner en fred. Jeg sitter ute i solskinnet og reflekterer over mandalaen jeg har tegnet. Jeg får en "smooth" fornemmelse. Jeg vet ikke hvilken følelse jeg kjenner på, men jeg kjenner en fred. Jeg blir opptatt av hvilke følelser vi blir vitner til i teksten. Disiplene følte frykt. Frykt er en av de ni grunnleggende følelsene, eller affekter som Tompkins kaller dem i sin affektteori. Hva var det disiplene fryktet? Hva fikk frykten dem til å gjøre? Hva er det frykten får meg til å gjøre? 

Frykten får meg til å lukke meg inne. Lukke meg inne i meg selv. Frykten fikk disiplene også til å lukke seg inne, bak stengte dører. Frykten er gjerne slik at den får mennesker til å lukke seg. Til å gå i forsvar. Mennesker opparbeider et forsvar og et forsvarsmønster gjennom barndom og oppvekst. Noen får et så sterk forsvar at det kan kjennes ut som et panser. Noe har fått dem til å måtte leve bak stengte dører. For å overleve. Frykten er instinktiv. Den kommer når vi føler oss truet, kanskje til og med truet på livet. 

Jeg lurer på hva det motsatte av frykt er. Jeg tenker at det må være fred. Men fred regnes ikke blant affektene. Fred er kanskje mer en tilstand. Jeg tenker da på fred inni, en ro, harmoni.  Eller glede. Det blir lite plass til glede når frykten dominerer. Jeg har levd med mye frykt. Av og til kan det gjøre at det er vanskelig å romme gleden. Men nå kjenner jeg at jeg kan oppleve en ro, en fred - og etterhvert en dyp glede og takknemmelighet. Hva gjorde disiplene glade? Fortellingen i dag viser at de ble glade da de så igjen sin gode venn Jesus. Når noen kommer inn bak fryktens stengte dør og re-spekterer mennesket som er der kan det være mulig å kjenne en fred. Når noen re-spekterer; ser igjen og igjen. Disiplene hadde erfaring med at Jesus re-spekterte dem. Når man møter et menneske eller en god venn som re-spekterer en kan frykten vike til fordel for glede. Da kan man også få puste fritt. Frykten og angsten gjør nemlig noe med pusten vår. Når vi blir redde holder vi pusten. Når man kjenner en fred kan pusten gå fritt. Denne pusten som er vesentlig for alt liv. Den livgivende pusten, livspusten, ånden, vinden som beveger. Roach på hebraisk, pnevma på gresk og spirit på latin. Den hellige ånd. 

Frykt, fred og glede, men også vann og ånd. Viktige ord i pinsen. Livsviktig faktisk. Jeg får assosiasjoner til en vanndråpe. Kanskje det er en vanndråpe jeg har tegnet som dagens mandala? Eller en såpeboble; vann med vaskemiddel i? En dråpe eller en boble som består av vann, der den svever i lufta og lyset blir brutt, slik at vakre farger oppstår. Noe lyst, lett og godt. Vann, ånd og guddommelig lys. Renhet. Fred. 

Mot, innsikt og utholdenhet i mørket

Lukkede øyne

Langfredag: Lidelseshistorien (Mark. 14,26-15,37)

I går, skjærtorsdag, var det øyne som speilte seg og øyne som så. I dag er det lukkede øyne. Øyne som ikke ser. Noen som ikke orker å holde øynene oppe. Noen som ikke orker å se. Noen som ikke vil se. Noen som ikke er i stand til å se. Det er lukkede øyne. Hva er det de ikke ser? Hvem er det som ikke ser? Hvorfor ser de ikke?

Kanskje er hendelsen som Markus forteller om da tre av Jesu nærmeste venner ble med ham til Getsemane sent torsdag kveld (Mark. 14, 26 ff) en symbolsk fortelling. Den kan forståes som en symbolfortelling om øyne som ikke ser, om mennesker som ikke ser. Mennesker som ikke ser når noen strever med angst eller tunge tanker. Mennesker som lukker øynene for livets mørke sider. Disiplene så Guds herlighet på fjellet. De erfarte det guddommelige som åpenbarte seg. De så det guddommelige lys. Men orket de å se det guddommelige mørke? Så de Gud i mørke? De klarte ikke ikke å holde øynene åpne i mørket slik at de kunne se hele mørke som en del av erfaringen med det guddommelige. Se hele livet. Se sannheten i kvitøyet. Se angsten i øynene. Også det å oppleve mørke er en guddommelig erfaring. Disiplene skulle få oppleve et enda sterkere mørke, et indre mørke som manifesterte seg som et ytre mørke: "Da den sjette time kom, falt det et mørke over hele landet helt til den niende time." Mark. 15,33. Deres venn gikk ned i det totale mørke. Det påvirket også dem. Men jeg tror ikke de var i stand til å skjønne hva det handlet om. Slik heller ikke vi bestandig er i stand til å skjønne hva livets mørke sider handler om, hverken det mørke vi selv går ned i, eller det vi er vitne til som skjer i andres liv. Det skal mot og innsikt til å være i mørket. Og utholdenhet. Både for dem som selv går ned i dypet, og for dem som står som vitner til dette mørket og som berøres av det. Mot, innsikt og utholdenhet. Og denne utholdenheten over lengre tid blir på symbolsk vis omtalt som tre dager og tre netter, før det blir morgen, den første dag i uken.

Menneskesjelens dyp

Fatet

Øyet innenfor øyet innenfor øyet - i rommet innenfor rommet innenfor rommet - i vår sjel.

I vannflatens speil speiler øynene seg. Der ser vi sjelens dyp. Vår egen sjel. Vår egen sjel blir speilet. Men ser vi oss selv? Så Judas seg selv, der han dyppet fingrene i fatet sammen med Jesus under påskemåltidet som skulle bli deres siste måltid sammen? Jesus så Judas. Jesus så Judas sine øyne. Jesus så inn i Judas sin sjel - ikke med et hardt blikk, men med et ømt og medlidende blikk. "Den som har dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg." (Matt 26,23). Jesus så verdenssjelen - det store makrokosmos - det guddommelige  - Gud. Han så hva som var i ferd med å utspille seg. I det mørke sinnet. I den mørke natten. I menneskets mørke. I det å bli forrådt. I det å forråde. Jesus så hva som var i ferd med å utspille seg - i det psykologiske, i det personlige, i det religiøse og i det politiske rommet. Aner vi noe som får avgjørende betydning for menneskehetens historie og i verdenshistorien? I det uutgrunnelige verdensrommets dybder, og i menneskesjelens dyp? Noe vi kan speile oss i, så vi har mulighet for å gjenkjenne noe av vår egen sjel?

Skjærtorsdag 9. april 2020

Vekst, fødsel og nytt liv.

Frøet

Palmesøndag 5. april 2020

"Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn." refererer evangelisten Johannes at Jesus skal ha sagt om seg selv. Det er Jesu død det er snakk om og hva den kan bety.
Jeg ble opptatt av hvetekornet. Jeg tegnet derfor et hvetekorn, og det begynte å spire på arket mitt der det er sentralt plassert. Jeg fikk deretter opp bildet av en regnbuefarget mandorla, med den røde fargen innerst. En mandorla er en mandelformet figur eller glorie som består av to sirkelbuer. En regnbue har den røde fargen ytterst, men i mitt bilde kom den røde fargen innerst. Jeg fikk en opplevelse mens jeg tegnet at den kan representere en vulva, altså det kvinnelige kjønnsorgan. Ut fra dette stråler gullfargen.

Hvetekornet - eller frøet - ser jeg på i dette bildet som symbolet på at en befruktning har skjedd og at nå spirer det et nytt liv. Mandorlaen inneslutter noe verdifullt. Samtidig er det en åpning. Ut fra mandoralen - eller ut fra kjønnsåpningen - kommer det et nytt liv. Et verdifullt nytt liv.

Mandalaen jeg har tegnet for denne palmesøndagen er et dypt symbolsk bilde. Bildet kan forståes på flere måter og på mange plan. For meg kan det handle om at jeg skal føde noe nytt. Det er noe nytt i livet mitt som er veldig klart for å komme ut. Det er ikke fullvoksent, men det skal fødes og komme ut i verden. Det har ligget i den mørke jorda eller "inni livmoren" lenge nok, og er nå klar for å se dagens lys. Nå skal det fødes, og det står en jordmor klar for å veilede og ta i mot dette verdifulle som ennå trengs å vernes litt om og få omsorg og næring slik at det kan vokse. Dette frøet som har alt i seg. Dette hellige livet som er så verdifullt. Og mine uttrykk for kontakten med det innerste og det som omfatter alt. Kontakten med Selvet og med det guddommelige i meg.

Dette frøet, som altså også er et hvetekorn, er det som Jesus sammenlikner seg med. Tankene mine går til kirkekunsten. For har ikke jeg sett noe liknende før? Jo, det har jeg. Riktignok ikke en mandorla med et frø eller korn inni, men en mandorla med en oppstanden Kristus. Maleren Henrik Sørensen (1882 -1962) har malt flere utgaver av den seirende og oppstanden Kristus som kommer ut av en mandorla. Den første og mest kjente versjonen er den fra 1934 i Linköping domkirke. Hamar domkirke har bl.a. en versjon, og den siste versjonen som finnes befinner seg på Holmsbu billedgalleri. Den oppstandne Kristus med ømhet og omsorg som strekker sine armer fram. Den oppstandne Kristus som symbol på håpet om et nytt liv; at noe nytt skal skje, at lys og nytt liv kommer ut av mørke.

Prekenteksten fra Johannesevangeliets kapittel 12:
Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
           Hosianna!
           Velsignet er han som kommer
           i Herrens navn,
           Israels konge!
Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:
           Vær ikke redd, datter Sion!
           Se, din konge kommer,
           ridende på en eselfole.
Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.
    Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.» Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. (v. 12-24).

Å samle til ett

Å samle til ett i denne koronaens tid

"Samle til ett (de Guds barn som er spredt omkring)" var det som pekte seg ut i dagens prekentekst fra Johannesevangeliets kapittel 11, versene 45-53. Bildet av en jordklode dukket umiddelbart opp inni meg i dag også, slik som forrige søndag. Vi erfarer nå en pandemi. Norge og mange land i verden lukkes ned for å hindre spredning av koronaviruset. Det er en global krise vi står i, og hele verden strever med den samme utfordringen, selv om landene velger litt ulike strategier. Vi ser også at vi alle er vevd sammen på tvers av kommunegrenser og landskaper, landegrenser og verdensdeler. Det er en global krise i en internasjonal tid. Vi ser at vi er globale. Vi er én menneskehet, og vi har én jordklode. Vi er ett. Og nå har vi én felles fiende, nemlig koronaviruset. Det å ha en felles fiende gjør at vi samles til ett. 

"Korona" betyr krone. Virusets navn kommer av hvordan det ser ut. Det har mange utstikkere på overlaten, og disse kan se ut som en krone rundt virusets kropp. Bildet vi nå har sett utallige ganger av viruset fascinerer meg. Mandalaen min i dag kan sees på som en transformasjon av dette viruset. Mandalaen har fått en kjerne som kan representere jordkloden. Jordkloden har fått et beskyttende lag og en krone av utstikkere. Disse utstikkerne har form som hjerter! Hjertene kan representere kjærligheten, godheten, varmen og fellesskapet. Jeg opplever at mennesker står sammen i solidaritet (det er gjerne sånn når det er en ytre fiende som truer), på tvers av grenser - landegrenser, religiøs tro, kjønn, kultur og etnisitet osv. Vi er mer hjemme. Kanskje kommer vi også mer hjem til oss selv, til vår egen kjerne? Kanskje kan vi da også lettere nå ut til andre? Vi må gjøre en innsats for å se og kommunisere med andre. Mange blir "tvunget" til å være mer synlig på digitale flater slik som Facebook. Mange har måttet "hive seg rundt". Jeg opplever at kirka plutselig er blitt mer synlig.  Selv om kirkebyggene er stengt og man ikke kan dra på gudstjeneste, så er kirka blitt mer synlig på Facebook. Biskopene deler refleksjoner, det er lunsjavtale, prester og representanter for menighetene skriver hilsener og refleksjoner, det er ord for natten, ord for dagen, det er lystenning og det er musikk og sang. Samtaler og møter foregår på Zoom, Skype, telefon o.l. For meg er ikke terskelen for å "delta" på dette så høy som å oppsøke den fysiske menigheten. Jeg kan være hjemme hos meg selv - i flere betydninger - samtidig som jeg kan være i fellesskapet. 

Jeg syns jeg fornemmer en tilhørighet og et fellesskap. Jeg tror at noe nytt skal fødes (jfr min refleksjon forrige søndag). En ny oppmerksomhet. En ny oppmerksomhet på oss selv, andre mennesker, verden og jorden vi lever på. Til å se på hvilke verdier vi styrer etter. Til å se tilhørigheten til hverandre og fellesskapet, til å forenes, til å samles, til å samles som én menneskehet, til å samles til ett. Til å samles til ett vi Guds barn som er spredt omkring - på tvers av alle våre grenser. 

Prekenteksten for 4. s. i fastetiden:

"Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham." (Joh. 11,45-53)

Å føde jorden

Maria budskapsdag 22. mars 2020

Den store Mor er gravid. Hun er gravid med jorden - jordkloden - den blå planeten. En hel verden - med alle jordens folkeslag. Et globalt fellesskap. Hun skal føde. Jeg tror det er en ny jordklode som skal fødes, en ny måte å være verden på. Vi står overfor en pandemi. Den verden vi kjenner raser sammen; enkeltmenneskers verden og den globale verden. En maskulin verden. Det oppstår noe nytt, noe nytt blir til, noe nytt skal fødes. En ny verden. Som fødes fra det feminine. Fra dypere verdier.

Kanskje kan Maria sees på som den store Mor, som den guddommelige feminine, og som står i forlengelsen av en lang rekke av feminine guddommer i ulike tradisjoner? Kanskje dagens Maria budskapsdag kan bringe det feminine og de dypere verdier inn i vår religiøse tradisjon og bringe oss tilbake til helheten?


Luk. 1, 26-28: Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne:
          «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.          
          Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn,
          og du skal gi ham navnet Jesus.
          og du skal gi ham navnet Jesus.          
          Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn,
          og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone.
          og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone.          
          Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid;
          det skal ikke være ende på hans kongedømme.»          
          det skal ikke være ende på hans kongedømme.»
Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte:
          «Den hellige ånd skal komme over deg,
          og Den høyestes kraft skal overskygge deg.
          Derfor skal barnet som blir født,
          være hellig og kalles Guds Sønn.          
         «Den hellige ånd skal komme over deg,          
          og Den høyestes kraft skal overskygge deg.         
          Derfor skal barnet som blir født,         
          være hellig og kalles Guds Sønn.
Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.

En kvinne og hennes smerte

Smerten

   En kvinne. Holder på å revne innvendig. Av å holde det skjult, bære på en hemmelighet. Misbrukt av faren gjennom mange år.

   En kvinne. Smerter i underlivet. Smerter etter voldtekt. De fysiske smertene er store, men de psykiske smertene større.

   En kvinne. Blod. Hun klarer nesten ikke å holde ut smertene etter en ulovlig abort. Men hun vet noe som er enda verre: Å bære fram barnet som ble til da soldaten tvang seg inn i henne. Hennes venninne, også hun voldtatt. Av den samme soldaten, en romersk soldat. Et barn blir født. Kvinnen får ukvemsord: "Hore". Barnet stakkar, er ikke frisk. Hun blir plaget av en ond ånd. Mor og datter plages. Utenforskap. En omreisende helbreder. Han avvisende. Først svarer han ikke et ord. Men så: "Herre, hjelp meg!" trygler hun. Kaster seg ned for ham, men står opp for seg og datteren sin. Og datteren blir fri. "Men jeg orker ikke å oppsøke ham. Venninnen min har skikkelig stå-på-vilje. Men jeg orker ikke mase meg til et møte. Smertene min er så store. Skammen er så stor. Jeg blir heit og rød i ansiktet. Jeg vil helst synke ned i bakken. En trøst er å vite at nesten alle kvinnene her er utsatt for det samme. Vi deler en sjebne. Vi deler et fellesskap. Det samme sjebnefellesskapet." tenker kvinnen som har tatt bort det synlige resultatet av det hun har vært utsatt for. 

Teksten over er min fabulering etter å ha malt en mandala som uttrykk for denne søndagens prekentekst. Teksten finner under her. Det er 8. mars - Den internasjonale kvinnedagen. Kvinner - her i landet og i andre land - bærer på smerter. Ulike smerter av ulike årsaker. Noen orker ikke kjempe. Andre kjemper for sin kropp, sitt liv og sin rett. Vi står sammen!

Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.»Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund. (Matt 15,21-28)

Å våge leve livet åpent

26. januar 2020: Luk.18, 35-43 Den blinde ved Jeriko

Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.

Etter å ha lest teksten la jeg hendene mine over øynene mine. Hva skal jeg tegne i dag, tenkte jeg. Da kom jeg på en sang som vi sang ofte i min ungdomstid:

Öppna mina knutna händer
så at jag kan ta emot
öppna mina slutna ögon
så att jag kan se,
öppna också hela hjärtat
så at jag kan ta emot
livet som du anförtror mig
nu och varje dag.

Sangen var med bevegelser. Først knyttete hender, som så åpnes. Så hendene for øynene, som så tas vekk. Krysse armene over brystet, for så å åpne dem og rekke dem fram, og så rekke armene opp. Da jeg la hendene mine foran øyene i dag husket jeg plutselig på denne bevegelsen i sangen. Eller: Det var kroppen som husket. Kroppen husker! Den husker hvilke bevegelser den har gjort. Gode og vonde. Jeg kjente at det var noe med de knyttede hendene. Jeg begynte å tegne min egen knyttede hånd. Jeg kjente da at det var slitsomt å holde hånden knyttet. Ikke rart at det tar mye krefter å knyte seg, å være lukket, å være forknytt, å ha problemer med tilknytning.

La meg åpne meg og være åpen for det som skjer. La meg våge livet, våge det åpne livet, og våge å leve det.

Det åpner seg

 

12. januar 2020
Matt. 3,13-17 Jesus blir døpt

Jeg er stadig opptatt av lyset. Lyset som titter fram, glimter fram, bryter fram, stråler fram. Gjennom skyer. Gjennom det mørke. Gjennom det som hindrer. Det er som himmelen åpner seg. At det er noe som åpner seg. At noe guddommelig åpner seg. At jeg åpner meg. At jeg åpner meg for lyset - i meg og rundt meg. For det guddommelige  - i meg og rundt meg. At jeg åpner meg for det som skjer. Og jeg lar det skje.

(Se bort fra den blå linja på bildet som var et hendig lite uhell. Kanskje finnes det en mening med den også?)

"Og se, himmelen åpnet seg."

Da kom Jesus fra Galilea til Johannes ved Jordan for å bli døpt av ham. Men Johannes ville hindre ham og sa: «Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?»Jesus svarte: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Da lot Johannes det skje. Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

Stjernen og vismannen inni oss.

Matt. 2,1-12 Vismennene hyller Jesus.  Kristi åpenbaringsdag 5. januar 2020

I denne fortellingen om vismennene er det stjernen som blinker seg ut! Stjernen som ledet de vise menn dit de var på vei. En stjerne som lyste og som ledet dem. En klar, lys stjerne som vismennene så. Mye har vært studert og skrevet om denne stjernen, som antakelig var en sammenstilling av to planeter. Det kan være riktig, og fint å vite noe om. Også om hvem disse vismennene var. De var magikere, eller magioi som det heter på gresk. De var antakelig fra Persia og var stjernetydere, eller astrologer. De kunne lese stjernene og tolke hva de kunne bety i menneskenes liv og historie.
  Ettersom jeg leser og arbeider med bibelfortellingene på den måten jeg gjør når jeg tegner mandalaene, og på den måten jobber kunstterapeutisk med fortellingene, får jeg mer og mer tro på at fortellingene vi finner i Bibelen er mytologiske fortellinger.  I hvert fall er de konstruerte for å fortelle noe. Fortellingene formidler noe, de er forkynnelse for å fortelle om Jesus på sin måte. Men jeg tror også at de forteller noe om oss, noe om hver enkelt av oss, og om ulike sider i oss. Slik som en drøm kan forståes som en fortelling eller et drama med et budskap til den som drømmer. Drømmene inneholder mange symboler som kjedes sammen til en sammenhengende fortelling eller historie. Når vi våkner opplever vi at drømmen er veldig reell, og at vi faktisk har drømt om den personen eller det huset eller hendelsen som vi ser i drømmen. Men man kan forstå drømmen på et dypere plan. Hva kan huset symbolisere? Eller den personen vi drømte om? Kan det være en side ved meg selv? Slik tenker jeg om denne bibelfortellingen også. I denne måten å forstå drømmer og tekst på kan det være fruktbart å se på hva man fester oppmerksomheten ved. Hvor er det følelsesmessige høydepunktet? Hva forbinder jeg med det? Hvilke assosiasjoner får jeg?
  I teksten om de tre vise menn er det altså stjernen som blinker seg ut. Kan teksten handle om å se stjernen som leder meg? Se stjernen som er inni meg og som kan lede meg på riktig vei? Også når det er mørkt? At det er en stjerne inni meg? Både når det er lyst, og når det er mørkt. Stjernen er jo der - i rommet uansett om det er natt eller dag. Og at jeg må følge min indre stjerne som vil lede meg på veien dit jeg skal?
  Stjernen viste seg for vismennene da et barn, Jesus, ble født. Kanskje kan man se det som et symbol på at når et menneske blir født begynner stjernen inni oss å lyse?
   Og vismennene? Kan de være et uttrykk for den indre vismannen eller -kvinnen? Vismannen går for å være et arketypisk symbol på den indre instansen som vet, ikke ut fra det rasjonelle, men ut fra nettopp visdommen, klokheten. Den som kan rettlede. Og visdommen  - sofia - er nettopp det kvinnelige prinsipp hos Gud.
   Vår indre vismann vet å følge den indre stjernen - den indre instansen, gudslyset - den veien vi må gå. Min indre vismann eller -kvinne vet å følge den indre stjernen som begynte å lyse da jeg ble født. Jeg oppfordres til å lytte til vismannen!